Det er ikke byråkrater, men politikken som er problemet

Tidligere stortingsrepresentant for Frp, Anders Anundsen, ville gå til krig mot byråkratiet i 2013, mens Solberg-regjeringens politiske plattform hadde store ambisjoner om å kutte i byråkratiet og gjøre samfunnet mindre byråkratisk.

Etter de første fire årene med regjeringsmakt – og til tross for omstridte og brede «ostehøvelkutt» – hadde staten over tusen flere byråkrater i 2017 enn i 2013.

Men det er ikke bare høyresiden som er kritisk – særlig i valgkamp og opposisjon – til det voksende byråkratiet.

Under valgkampen i 2021 kritiserte Marit Arnstad fra Senterpartiet Solberg-regjeringen for at antallet direktorater og tilsyn hadde økt fra 62 til 70. Arnstad lovte å gå gjennom hele organiseringen av statlig forvaltning dersom partiet kom i regjering, og ønsket blant annet å legge ned Politidirektoratet.

Fire år senere har antallet direktorater (inkludert Politidirektoratet) økt til 72.

Avbyråkratiseringsdirektorat?

Også i inneværende valgkamp går opposisjonen ut og lover kutt.

Høyre-leder Erna Solberg vil slanke staten gjennom å kutte i byråkrati og administrasjon, mens Frp-leder Sylvi Listhaug vil ha en egen avbyråkratiseringsstatsråd som skal være ansvarlig for effektivisering og omstilling av offentlig sektor.

Hvorfor ikke et eget avbyråkratiseringsdirektorat?

Men fra spøk til alvor: Til tross for at den ene regjeringen etter den andre forsøker å kutte i det statlige byråkratiet, kan det virke som at antallet byråkrater og direktorater bare fortsetter å vokse. Hvorfor er det så vanskelig å kutte i byråkratiet?

Underliggende virksomheter

For det første er det forskjell på byråkrater og byråkrati. La oss ta byråkratene først.

I et Civita-notat publisert i 2023 fant jeg at antallet statlige byråkrater, målt som årsverk i statsforvaltningen, hadde hatt en høyere vekst i perioden 2006 til 2022 enn både den generelle sysselsettingsveksten og veksten i privat sektor.

Det er imidlertid betydelige nyanser i tallene. For eksempel er veksten i departementene lav – kun 15 prosent i perioden – sammenlignet med 27 prosent vekst i sysselsetting generelt og 32 prosent i offentlig forvaltning.

Å se på departementene alene, med rundt 5000 årsverk i 2022, er likevel misvisende, fordi mange statlige oppgaver er flyttet ned til underliggende virksomheter, særlig direktoratene.

Også her er forskjellene store mellom de ulike virksomhetene og fagområdene. Særlig underliggende virksomheter under Helse- og omsorgsdepartementet, Utdanningsdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet skiller seg ut med høy vekst.

Ikke alle er byråkrater

Helt på topp troner Digitaliseringsdirektoratet, som har hatt en sysselsettingsvekst på over 200 prosent i perioden. I motsatt ende finner vi Jernbanedirektoratet (tidligere Jernbaneverket), som har hatt en reduksjon i antall årsverk på over 90 prosent.

Eksempelet viser hvor vanskelig det er å både måle og redusere byråkratiet. De fleste statlige byråkrater som var ansatt i Jernbaneverket, er i dag ansatt i BaneNOR.

I 2006 hadde Jernbaneverket 2800 årsverk, mens Jernbanedirektoratet hadde 182 årsverk i 2022. BaneNOR hadde 5500 ansatte i 2025. Har antallet byråkrater som jobber med jernbane økt eller sunket i perioden?

Eksempelet illustrerer også hvor vanskelig det er å måle antallet byråkrater i ulike deler av forvaltningen, ettersom både oppgaver og ansatte kan flyttes til andre deler av statsforvaltningen, til statsforetak, til kommunene eller til fylkeskommunene.

De siste tilgjengelige tall fra DFØ, som forsøker å korrigere for slike forflytninger, viser at sysselsettingsveksten i statsforvaltningen ligger omtrent på samme nivå som den generelle sysselsettingsveksten over tid.

Det samme bildet ser vi dersom vi måler ansatte i statsforvaltningen som andel av alle sysselsatte i Norge. Denne andelen har ligget stabilt på rundt seks prosent siden år 2000.

Et annet moment er at mange av dem som jobber i statsforvaltningen faktisk ikke er byråkrater, men driver med aktiv tjenesteproduksjon for innbyggerne. Eksempler er statlige utdanningsinstitusjoner, NAV, Husbanken, Statsbygg og Statens pensjonskasse.

Myteknusing

Og når vi først driver litt myteknusing – hva med to til?

Tre av fire ansatte i statsforvaltningen jobber utenfor Oslo.

Kun én prosent (nesten 2000 ansatte, fordelt på 165 ulike statlige virksomheter) jobbet primært med kommunikasjon i 2023.

Ideen om at byråkrater i seg selv er sløsing, er også noe merkelig. For hva gjør egentlig en byråkrat i det daglige?

Jo, byråkraten sørger for at alle lover, vedtak, forskrifter, planer, mål, regler, utredninger, spørsmål, rettigheter og tilsyn som politikerne vedtar, faktisk blir fulgt opp og satt ut i livet.

Altså er det politikerne som indirekte styrer hvor mange byråkrater staten trenger.

Internasjonal forskning har nemlig funnet tegn på at mange OECD-land har brukt opp sin kapasitet til å gjennomføre nye politiske beslutninger. Årsaken er en konstant økning i politikk, som fører til at byråkratiet rett og slett blir overbelastet.

Dersom det samme gjelder for Norge, er det ikke usannsynlig at det norske byråkratiet faktisk har blitt mer produktivt med årene.

For eksempel har antallet spørsmål stilt av stortingsrepresentanter økt vesentlig de siste årene. Det er byråkrater, og ikke politikere, som skriver svarene på slike spørsmål fra våre folkevalgte.

Hvis byråkratiet skal bli mindre, må politikerne derfor holde igjen på politikken – for eksempel gjennom Høyres forslag om at for hver ny regel som innføres, bør to eksisterende regler fjernes, eller Støre-regjeringens tillitsreform i offentlig sektor.

Men å få politikerne til å redusere mengden politikk blir ikke lett. Mer tillit nedover i systemet og til folk og næringsliv innebærer samtidig økt risiko for svikt og forskjellsbehandling.

Mengden politikk er problemet

Mobbesaker er et godt eksempel: I dag har elever en sterk rettighet når en mobbesak meldes inn, noe som utløser omfattende regelverk, prosedyrer og ressursbruk for hvordan saken skal håndteres.

Dersom man reduserer det statlige regelverket rundt mobbing – og dermed reduserer byråkratenes tidsbruk på slike saker gjennom å gi økt tillit til lærere, skoleledelse og eiere – innebærer dette samtidig at politikerne og innbyggerne må akseptere at mange mobbesaker ikke blir løst tilstrekkelig eller ikke håndtert i det hele tatt.

Når mediene så rapporterer om slike saker, må politikerne stå skolerett og forsvare hvorfor det ikke finnes noe (eller godt nok) statlig regelverk for å hindre at dette skjer. Det blir ingen enkel jobb.

Det er med andre ord ikke lett å redusere hverken byråkratiet eller antallet byråkrater, slik både Solberg-regjeringen og Støre-regjeringen har erfart – med henholdsvis fortsatt vekst i antallet byråkrater og en tillitsreform som det ikke lenger snakkes om.

Likevel: Når vi ser andre vestlige land undergrave og politisere det statlige byråkratiets uavhengighet og faglighet, er det viktig å minne om at vi i Norge er heldige som har et stort sett effektivt, ukorrupt og faglig sterkt byråkrati.

Det største problemet er ikke byråkratene, men mengden politikk politikerne vedtar.