For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Siste ord om «fredspartiet» FOR
Det er oppsiktsvekkende at to sentrale personer i partiet Fred og Rettferdighet (FOR) gjennom to svarinnlegg ikke klarer å forholde seg til helt sentrale poenger i min kritikk av partiet.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Debatten mellom meg og to ledende personer i Fred og Rettferdighet (FOR) har blitt en underlig sensommerføljetong her i Minerva. I mitt første og andre innlegg løftet jeg frem ekstreme eller konspiranoide ytringer fra til sammen 15 fremtredende partimedlemmer. Etter at Marielle Leraand og Lars Birkelund har svart meg to ganger, kan jeg konstatere at disse to er de eneste av de 15 som har benyttet seg av offentlig tilsvarsrett for å forsvare meningene sine. Det er en implisitt innrømmelse av at de andre ikke kan eller vil forsvare det de har skrevet offentlig. Birkelund og Leraand har da også lite annet enn uternomsnakk å komme med.
«Offisiell desinformasjon»
I sitt siste innlegg gjør Leraand igjen et stort nummer ut av at noen vestlige medier gjenga påstander om Viagra-bruk under Libya-krigen. Dette er tydeligvis (nær sagt) det eneste eksempelet hun har igjen på det hun kaller «offisiell desinformasjon». Leraand griper også desperat etter ting hun kan bruke mot meg. Hun kaller meg også «rasistisk» fordi jeg, humoristisk og kanskje noe flåsete, påpeker at «gammelraddiser» forbinder 11. september med Pinochet snarere enn bin Laden.
Jeg registrerer at Leraand ikke gjentar påstanden om at russisk valgfusk i Romania-valget er en konspirasjonsteori; dette ble grundig tilbakevist av meg i min forrige artikkel, samt av Simen Bakke både en og to ganger i Aftenposten. Det samme gjelder «Russiagate», som Leraand i sitt forrige innlegg beskrev som en konspirasjonsteori. Også med hensyn til dette kunne jeg i mitt forrige innlegg tilbakevise hennes påstander.
Leraand bruker ellers mye plass på å kritisere mediedekningen av Ukraina-krigen. Det er riktig som Leraand skriver, at vestlige media til tider har publisert uriktige opplysninger om f. eks, Ukraina. Men når hun påstår at Faktisk.no (eller jeg) ikke har kompetanse til å mene noe om Seymour Hersh eller Nord Stream, må det sies at faktisk.no har påvist udiskutable feil i Hersh’ påstander om gassrør-sabotasjen. Det gjelder blant annet skips- og flybevegelser i området, og er utdypet her.
Det er oppsiktsvekkende at Leraand fortsatt forsvarer Hersh, uten andre argumenter enn hans kontaktnett, journalistiske ferdigheter og tidligere meritter. (Hun unnlater å nevne at han har benektet kjemisk krigføring som det syriske regimet sto bak). Selv om USA kan ha stått bak gassrør-sprengningen, er Hersh’ fremstilling skjemmet av så mange og grove faktafeil at ting ikke kan ha skjedd slik han har beskrevet.
Leraand spør også hvordan jeg stiller meg til den nyeste seilbåt-teorien om gassrørsabotasjen. Mitt svar er at dette kan være sant, men at jeg avventer en grundig etterforskning. Jeg har ingen aksjer i dette, utover å påpeke at det å tro på Hersh’ teorier, selv om de inneholder beviselige, grove feil, viser en anti-intellektuell holdning som dessverre ser ut til å gjennomsyre FOR-miljøet.
Leraand svarer ikke – del 1
Leraand klarer ikke å forholde seg til det essensielle: I mitt første innlegg påpekte jeg groteske konspirasjonsteorier fra FOR-medlemmer om «jødemakt», hemmelige verdensregjeringer og lignende. Leraand klarer ikke å forholde seg til at den slags er rent vrøvl, som fratar partiet hennes enhver troverdighet det noen gang måtte ha hatt. I stedet skriver hun i sitt første innlegg: «Vi må tillate at folk skriver om mulige konspirasjoner, som likevel ikke er konspirasjoner, for å kunne avklare hva som faktisk er konspirasjoner, gjennom demokratisk debatt.» Dette er alt hun har å si om min 3000 ord lange gjennomgang av konspi-kulturen i partiet.
Det er ikke å «avklare hva som er konspirasjoner» når man ukritisk videreformidler sludder fra fullstendig useriøse kilder, og fortsetter å holde på disse oppfatningene, selv når de er grundig tilbakevist. Har Leraand noen gang sett politikere fra andre partier spre påstander om at CIA tok livet av Erling Folkvord, at månelandingen ikke fant sted, eller at Greenpeace eller Norsk Folkehjelp er agenter for amerikansk imperialisme? De konspirasjonsteoriene FOR-medlemmene har spredt er fullstendig usannsynlige, og mange av dem burde kvalifisere til opphold på helt andre institusjoner enn Stortinget.
Dette er systematiske løgner, og kan ikke sammenlignes med at seriøse nyhetsredaksjoner undertiden formidler påstander om f. eks Ukraina-krigen som senere viser seg å være usanne. Ansvarlige medier bedriver kildekritikk og trekker tilbake saker som ikke tåler faktasjekk. Det gjør ikke FOR.
At (minst) en sentral person i partiet i den senere tid har spredt et bilde av ledende europeiske politikere iført nazi-uniformer, understreker poenget, og sier noe om saklighetsnivået hos FOR.
Leraand svarer ikke – del 2
Leraand utfordret meg til å kommentere partiprogrammet, noe jeg gjorde i mitt andre innlegg. Mitt hovedpoeng var og er at FOR fremstiller seg som anti-imperialistisk og antirasistisk, samtidig som partiet og dets medlemmer utilslørt støtter en imperialistisk krig, og antisemittisme florerer blant medlemmene og i FORs digitale omland. Partiet er blitt omfavnet av en antisemitt som Hans Jørgen Lysglimt Johansen, og tidligere har Vigrid gått ut med støtte.
Jeg påpekte også, i sterke ordelag, at Leraands støtte til Hamas’ ugjerninger stiller henne utenfor fellesskapet av anstendige mennesker. Leraand har overhodet ikke kommentert dette, enn si forsøkt å forsvare seg på disse punktene. Det er en oppsiktsvekkende innrømmelse av at hun ikke kan forsvare sentrale elementer i det hun og partiet står for.
Riktignok forsvarer Leraand programpunktet om en enstatsløsning for Palestina, og vil ikke gå med på at dette innebærer fordrivelse av den jødiske befolkningen. Det ville være fantastisk hvis dette lot seg realisere slik hun antyder, men de fleste vil se det som helt urealistisk at jøder vil kunne fortsette å eksistere i et «fritt» Palestina av den typen FOR skisserer.
«Nok tid brukt på Halle»
Lars Birkelunds bitre, forurettede svar til meg i det siste FOR-innlegget burde, for hans egen skyld, egentlig forbigås i stillhet. At han skriver at han har brukt nok tid på meg, er jo en innrømmelse så god som noen av at han ikke kan vinne debatten. Påstandene hans fortjener likevel et svar, nettopp fordi de er så absurde.
Det er mildest talt underlig at Birkelund nå plutselig gjør et stort poeng av at Ukraina-krigen er folkerettsstridig, som om han på den måten kunne fraskrive seg ansvar for all den russiske propagandaen han og andre FOR-folk har kommet med. Det folkerettstridige ved krigen er, som jeg har referert tidligere, nevnt i partiprogrammet. Uten at det har hindret FOR-medlemmer i å gå Kremls ærend ved å spre løgner om f. eks. ukrainske nazister, amerikanske biovåpen-programmer i landet og annet. Glenn Diesen opptrer flere ganger i måneden på store russiske medier som RIA Novosti, og FORs digitale omland er en hvit-rød-blåstripet sump av samlebåndskommentarer rett fra Putins propagandakvern.
Når Birkelund prøver å ro seg vekk fra sitt og partiets russiskvennlige ståsted, minner han om holocaustfornekteren David Irving, som gikk til sak for å bevise at han ikke hadde sagt det han faktisk hadde sagt.
Underlig er det også at Birkelund gjør et stort poeng ut av at daværende forsvarsminister Bjørn Arild Gram hevdet at Ukraina var et fredelig land før 2022. Dette er en glipp eller et kunnskapshull, ikke en løgn eller konspirasjonsteori. Og Birkelund underslår hva som er den underliggende sannheten, nemlig at Russland har drevet systematisk undergraving av og lavskalakrig mot Ukraina helt siden 2014.
Belarus
Birkelund påstår fortsatt at Belarus kan ha «gode grunner» til å arrestere folk, og han hevder at opposisjonslederen Svitlana Tikhanovskaya har oppfordret til sabotasje. Belarus er en politistat og en menneskerettsversting, der opposisjonelle blir fengslet og torturert. Det gjelder også Svitlanas ektemann Sergei Tikhanovski..
Etter at Sergei ble nektet å stille, stilte Svitlana Tikhanovskaja til presidentvalget i 2020. Dette var et valg EU nektet å anerkjenne, etter at diktatoren Lukasjenko «vant». Tikhanovskaja ble etter valget tvunget til å forlate landet, med trusler om hva som ville skje med henne og barna hennes dersom hun nektet. Det nærmeste man kommer «sabotasje» fra hennes side, er en dom som ble avsagt i Belarus etter at hun forlot landet, der hun ble dømt for «ekstremisme», «oppildning til hat», «sammensvergelse for å avsette regjeringen», og å «true den nasjonale sikkerheten».
Dommen ble knapt trodd på utenfor rettssalen. FNs høykommissær for menneskerettigheter har protestert mot at anklager om terrorisme og ekstremisme blir brukt for å kneble opposisjonen. I september i fjor hadde Belarus nesten 1200 politiske fanger. Landet har også i snart 30 år vært utestengt fra Europarådet.
Når Birkelund fortsetter å hevde at Belarus kan ha «gode grunner» til å arrestere folk, forsvarer han et brutalt diktatur. Med slike holdninger er det også helt logisk at Birkelund snur bevisbyrden på hodet, når han spør om jeg kan utelukke at Sergei Tikhanovskij har gjort noe galt. Vi får håpe Lars Birkelund synes det er greit den dagen han selv blir arrestert av PST, uten noen annen grunn enn at det ikke kan utelukkes at han er terrorist eller ekstremist. Eller har «sammensverget seg for å avsette regjeringen» ved å stille til valg for FOR.
Et sårbart ego
Birkelund har åpenbart et svært sårbart – og overdimensjonert – ego. Hevnlysten og frustrasjonen nærmest lyser ut av hans atferd på nettet, der han har stalket meg på Facebook og andre steder, og angrepet meg i kommentarfelt som ikke har noe med meg eller mine artikler å gjøre. At mine innlegg har slått godt an, er åpenbart en bitter pille å svelge. Birkelund bruker da også, tydeligvis i mangel på andre argumenter, opptelling av likes i på Facebook som et slags «barometer» på hvor rett han og FOR har. Tja. Mitt første innlegg fikk til sammen 237 reaksjoner, nesten alle positive, da det ble postet på Minervas FB-side. Leraands og Birkelunds første svar har fått 29 reaksjoner, hvorav halvparten var latter-emojier.
Birkelunds mange postinger om saken i ulike Facebook-grupper har også fått liten eller ingen respons, ofte bare en latter-emoji. 0.2 % av befolkningen i Norge støtter partiet hans, En overveldende majoritet støtter derimot norsk NATO-medlemskap. Med andre ord er det ingen tvil om hvem som har flertallet på sin side her.
Anti-intellektuell?
I sine innlegg har stortingskandidat Birkelund skrevet om et «stygt» angrep og «skitne knep» fra min side, i tillegg til at han er blitt «skjelt ut på det groveste». Det siste passer bedre på ham selv, siden han på SoMe har kalt meg «klovn», og i Harstad Tidende (i et fellesinnlegg med Leraand) har kalt mine innlegg for «brønnpisserier». Slik sett er det jo komisk at Birkelund kaller meg anti-intellektuell. Han kan fremdeles ikke fremlegge ett eneste, konkret bevis for noen av de konspirasjonsteoriene han eller andre har fremmet.
Birkelund har ett godt poeng når han nevner de usanne påstandene om masseødeleggelsesvåpen i Irak. Men det kan ikke unnskylde at han og andre i FOR sprer propaganda og rene løgner. Som jeg gang på gang, og med stor tålmodighet, har plukket fra hverandre.
Da er det jo morsomt at Birkelund vil «knuse meg» i en live-debatt! Mitt svar er at jeg vil ta en slik debatt, hvis den blir arrangert av en seriøs organisasjon eller medieaktør. Spørsmålet er om noen utenfor det lille FOR-miljøet er interessert i Birkelunds meninger (Minerva har tidligere sagt til meg at de neppe vil bruke tid på dette).
Et rødbrunt hesteskoparti
FOR er, i tillegg til mye annet, også et hesteskoparti. Det appellerer til et rød-brunt velgersegment som forenes i en felles støtte til anti-vestlige aktører som Putin, og fiendtlighet overfor myndigheter, globalisering, internasjonale organer og «lyvemedia» – i siste instans det vestlige demokratiet. Dette er essensen i FORs program og ikke minst partiets retorikk, med sine absurde påstander om at USAs «imperialisme» førte til Ukraina-krigen.
Dette er det tredje innlegget der jeg påpeker fakatafeil og urimeligheter i FORs og dets medlemmers argumentasjon. Til svar har jeg bare fått whataboutisme og nye usannheter, krydret med ubehjelpelige fornærmelser. Gjennom hele denne debatten har partiet ikke klart å svare ut helt sentrale poenger i min kritikk av dem. Heldigvis fungerer demokratiets seleksjonsmekanismer. FOR vil med en oppslutning på et par promille snart seile inn i glemselen, fulgt av sin kommentarfelt-heiagjeng med russiske flagg på profilbildene.
Jeg ser ingen grunn til å fortsette noen diskusjon med et parti som i en slik grad preges av faktaresistens og manglende evne til å forholde seg til den virkeligheten andre lever i, og avslutter med dette denne debatten.
