Christer (56): – Jeg vil ikke begynne sirkuset igjen. Jeg setter pris på min fritid og min frihet.

Hei Sanna!

Jeg er en skilt mann med voksne barn. Jeg er nærmere 60 enn 50. 

Jeg jobber i en bransje preget av høyt tempo og høyt ambisjonsnivå, noe som nok var en sterkt medvirkende årsak til at jeg ble skilt for noen år siden. Jeg elsker jobben min og mange vil nok karakterisere meg med ordet arbeidsnarkoman. Eksfruen og jeg er gode venner og vi møtes jevnlig til middag sammen med barna. Hun har funnet seg en ny partner og det er jeg glad for. 

Jeg ser på meg selv som en ganske attraktiv mann og jeg må innrømme at jeg har testet den berømte markedsverdien på Tinder. Det er ikke vanskelig for meg å få avtalt stevnemøter med attraktive kvinner. Jeg har hatt to korte affærer, men ingenting som har klaffet helt. 

Problemet er – hvis det når er et problem – at jeg har fått et godt øye for en relativt ung kvinne på jobben. Hun er 34 og også skilt, men barnløs. Og det er kanskje der problemet ligger. Jeg synes hun er flott på alle måter og hun er nok også interessert i meg, men jeg har ikke innledet noe forhold nettopp fordi jeg er redd for aldersforskjellen og hva det innebærer. Det er snakk om 22 år. Hun er absolutt ikke umoden og jeg er i fin form, men jeg har virkelig ikke lyst på småbarn som jeg tror hun ser for seg – naturlig nok. Og så er det jo utvilsomt en generasjonsforskjell her. Jeg er født på 60-tallet og hun på 90-tallet!

Jeg forsøker altså å holde følelsene mine i sjakk for ikke å innvikle meg i noe som kanskje ikke er bra for noen av oss, men jeg vet ikke hvor lenge jeg greier å stå imot – og da er jeg redd for at jeg inviterer henne inn i noe som hun ikke bør gå inn i heller. Jeg er nemlig helt sikker og avklart på at jeg ikke vil ha flere barn. Jeg vil ikke begynne sirkuset igjen. Jeg setter pris på min fritid og min frihet. Jeg har sett nære venner og kollegaer reetablere seg med en ung kone og et nytt kull med barn, og det frister meg ikke i det hele tatt. 

Slik som jeg ser det, og jeg tror ikke jeg ser helt feil, er vi helt på vippen av å innlede et forhold med hverandre. Jeg kommer ikke til å klare å motstå henne om hun tar initiativ som jeg selv har avstått fra – av de nevnte grunnene her. Jobben er ikke et problem. Vi jobber i en stor bedrift og er ganske langt fra hverandre på organisasjonskartet. Problemet er alt det andre. Jeg kan lett se for meg resten av mitt liv med denne kvinnen, men ikke på de premissene jeg tror hun ser for seg.

Hva sier du? Hva sier forskning om aldersforskjell? 

Christer

***

Kjære Christer,

Tusen takk for dine interessante spørsmål. For å være helt ærlig er jeg ikke helt sikker på hva du innerst inne ønsker å få et svar på. Du sier jo på den ene siden at dette er et umulig forhold fordi hun ønsker seg barn, men på den andre siden spør du hva jeg synes og hva forskning sier om aldersforskjellen. Ønsker du drahjelp til å overbevise deg selv om at du ikke bør satse på henne? Eller det motsatte? 

Det mest åpenbare, slik som jeg ser det, er å invitere denne unge kvinnen på et stevnemøte eller to. Ut fra ditt spørsmål kan det høres ut som du ikke helt vet om hun ønsker seg barn eller ikke. Kanskje hun ikke gjør det? Kanskje hun ikke vet selv engang? Det finner du ikke ut før du spør. 

Men når det er sagt, så er et eventuelt nei til barn sjelden hugget i stein. Mange 34-åringer kan si at de ikke ser for seg barn, men endrer mening om fire, fem år når eggstokkene blir mer høylytte. Jeg har sett dette selv i nær omgangskrets. Ønsket om å få barn er ikke bare sosialt, men biologisk, og kan slå hardt inn, til tross for tidligere overbevisning om det motsatte. Det kan komme kraftig og overraskende senere, og noen ganger når det allerede er for sent.

Men man kan selvsagt ikke ta høyde for alt i dette livet og spesielt ikke i et enkelt svar i en samlivsspalte. Hvis denne kollegaen din skulle si at hun ikke ønsker seg barn, men vil gjerne fortsette å date deg, så er det bare å kjøre på. Ikke lag problemer før de eventuelt oppstår!

Skulle hun derimot si at hun faktisk vil ha barn, kan det jo tenkes at hun ikke vil tulle bort sin tid på deg eller på å overbevise deg. Dessuten er det jo et rart utgangspunkt for et forhold. Selv er jeg tilbøyelig til å tenke at slike helt grunnleggende spørsmål må avklares helt i begynnelsen. Hvis hun ønsker seg barn og du gjør ikke det, så gjelder det å avslutte før man har begynt engang. Dere kan selvsagt rote litt, om begge samtykker, men jeg vil tippe at heller ikke hun vil bygge noe varig med en mann som har sagt et kategorisk nei til barn. 

Hvis dere skulle bli et par, så er ikke forskning veldig optimistisk når det gjelder en så stor aldersforskjell. De som er gift med en mye eldre eller yngre partner, er mindre fornøyde med forholdet. Jo større aldersforskjell, dess fortere synker tilfredsheten med forholdet. Det kan jo være logisk: Det kan være helt greit å være sammen med deg nå som du er 56 og fremdeles i fin form, men om 10 år kan du jo ha en del plager og smerter som en kvinne på 44 ikke har. Og om 20 år kan du plutselig være en pleiepasient – og det er neppe fruen på 54. 

Men når alt dette er ramset opp, så er det bare statistikk. I min egen omgangskrets har jeg lykkelige eksempler på en stor aldersforskjell. Statistikken behøver ikke å være predeterministisk. Vi skaper også selv det parforholdet vi er i.

Jeg spurte min gode venninne om hennes parforhold med en kar som er en god del eldre. Hun sa at ingen av deres problemer var aldersrelaterte. Hun mente at det viktigste var ikke alder, men at man ville det samme. «Hvis du vil ha barn og han ikke, er det jo irrelevant om han er 35 eller 55. Det er vanskelig uansett. Men hvis begge er 30, har man fortsatt tid til å bearbeide uenighetene. Vi hadde vært sammen i tre uker da vi avklarte dette med barn.»

Så her trengs det først og fremst avklaringer. Inviter henne på et stevnemøte og spør hva slags fremtid hun ser for seg. Så tar dere det derfra! 

Lykke til!

Sanna