For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Håpet som brast i Georgia
Tross et forsøk på å kaste Georgisk Drøm-regimet gjennom en fredelig revolusjon ser det ut til å ha bitt seg fast ved makten. Det lover ikke godt for demokratiet – hverken i Georgia eller i Vesten.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et essay. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Ikke overraskende har regjeringspartiet Georgisk Drøm erklært lørdagens kommunevalg som nok en seier. Ifølge de offisielle resultatene har partiet vunnet i samtlige 64 kommuner. Bortsett fra i Rustavi, der de to opposisjonspartiene som ikke boikottet valget fikk 26 prosent av stemmene, var den samlede oppslutningen deres på under 16 prosent i de 36 kommunene der de deltok.
Myndighetene avviste også alle påstander om valgfusk, noe få tror på. På forhånd hadde de to viktigste georgiske valgobservatørorganisasjonene erklært at de ikke ville stille med observatører til et valg som ikke oppfylte noen av kriteriene for å være fritt eller rettferdig. I stedet ble observatøroppdraget overlatt til obskure organisasjoner, hvorav mange ser ut til å være tilknyttet myndighetene.
Heller ikke OSSE sendte observatører. Statsminister Irakli Kobakhidze hadde tidligere kalt det unødvendig med internasjonale observatører, siden valget uansett ville gå skikkelig for seg. En invitasjon kom likevel noen få uker før valget, men for sent til å organisere en delegasjon.
Mens det ennå ikke foreligger noen endelige rapporter om valgavviklingen, er mye av valgfusket trolig i en form som er vanskelig å dokumentere. Siden Georgisk Drøm kom til makten i 2012, har de nemlig opprettet et stort antall offentlige stillinger, og slik sikret seg et like stort antall velgere som vet at de kan miste både jobb, lønn og trygd dersom de ikke stemmer på partiet.
Fordømmer storming
Georgierne har protestert kontinuerlig i 314 dager nå, helt siden myndighetene la EU-forhandlingene på is etter det forfalskede parlamentsvalget i fjor. Samme kveld som valget fant sted, samlet titusener seg på Rustaveli-avenyen og Frihetsplassen for det som på forhånd var annonsert som «Dagen for fredelig revolusjon».
Ved syvtiden leste operasangeren Paata Burchuladze, en av organisatorene, opp en proklamasjon der han erklærte at dette var en historisk sjanse til å ta tilbake landet, at regjeringen nå var å betrakte som illegitim og at makten nå lå hos en diffus «nasjonal forsamling».
Som mange andre venner av Georgia fulgte jeg hendelsene med hjertet i halsen, mens en del av demonstrantene forsøkte å storme presidentpalasset. Andre ble værende på Rustaveli-avenyen. Blant dem var Salome Zurabisjvili som de fleste motstanderne av regimet fortsatt betrakter som Georgias legitime president. Zurabisjvili fordømte stormingen, og beskyldte den for å være organisert av regimet for å diskreditere de fredelige demonstrasjonene som hadde pågått i 311 dager.
Uansett om dette stemmer eller ikke var forsøket overilt og lite planlagt, og ble raskt slått tilbake av opprørspolitiet som brukte vannkanoner, tåregass og gummikuler. Det spilte også rett inn i myndighetenes anklager om at opposisjonen ønsker å ta makten gjennom et kupp.
Tre dager senere sitter samtlige organisatorer i fengsel, tiltalt for kuppforsøk. Myndighetene har varslet flere arrestasjoner. Flere legger nå skylden på organisatorene, som mobiliserte unge mennesker til et håpløst prosjekt, og dermed tok fra dem siste rest av håp om en brå, men fredelig regimeendring, slik ukrainerne fikk til i 2014. Men foreløpig fortsetter de daglige, fredelige demonstrasjonene.
En autoritær onkel Skrue
Georgisk Drøm er ledet og i stor grad eid av den styrtrike oligarken Bidzina Ivanisjvili. Ivanisjvili har trekk av både Skrue McDuck og Donald Trump. Sammenligningen kan virke flåsete. Men hvis vi tenker oss at Skrue på et tidspunkt fant ut at makt var like verdifullt som penger, ville han trolig ha begynt med å bruke litt av rikdommen til å finansiere store, offentlige prosjekter med sitt eget navn på. Deretter ville han bestukket velgerne ved å ettergi gjeld, og kanskje også kjøpe opp og ettergi gjeld fra andre kreditorer. Når han først hadde kommet til makten og kontrollerte budsjettet, ville han brukt offentlige midler taktisk for å gjøre folk økonomisk avhengige av seg, og erstattet politimester Fiks og andre embedsmenn med folk som var lojale mot ham selv, og som han kunne stole på at ville beskytte ham, familien og pengene hans samtidig som de gikk etter motstanderne hans.
Dette høres ut som noe Carl Barks kunne funnet på. Men det er nettopp slik Bidzina Ivanisjvili gradvis har overtatt Georgia. For å få et innblikk i hvordan han trolig tenker, er ikke det dummeste man kan gjøre å se til landsbyen Tsjorvila, der han vokste opp. Det som tidligere var et fattig distrikt har forlengst fått nye tak, veier, skoler og sykehus. Gjerdene rundt husene er utstyrt med forgylte, utskårne porter.
Snakker du med folk, sitter kjærlighetserklæringene løst. Men det er noe upersonlig over dem: Ingen har personlige anekdoter å dele, eller er villige til å si noe kritisk om milliardæren. Bortsett fra lokale representanter for opposisjonspartier, som blir utsatt for både overvåkning og trakassering. Kort sagt virker det som om Ivanisjvili rett og slett har kjøpt landsbyen, og gjort den til et feriested for seg selv og familien. Og har man først kjøpt en landsby, kan man også kjøpe et land.
Det kanskje grelleste eksemplet var i 2017, da Ivanisjvili brukte sine egne penger til å få Salome Zurabisjvili valgt til president. I dag er Zurabisjvili en frontfigur for opposisjonen, men den gangen var hun Ivanisjvilis foretrukne kandidat. Ni dager før andre valgomgang kunngjorde daværende statsminister Mamuka Bakhtadze at en av Ivanisjvilis banker ville bruke 1,5 milliarder georgiske lari til å kjøpe opp og ettergi gjelden til 600 000 georgiere, som et tiltak for å bekjempe fattigdom.
Ivanisjvili har også brukt flere millioner av egne midler til å drive valgkamp for Georgisk Drøm. Men de fleste donasjonene har imidlertid kommet fra andre forretningsfolk, som til gjengjeld har blitt belønnet med offentlige kontrakter og anbud. Dette har sørget for at Georgisk Drøm rutinemessig mottar nesten seks ganger så mye valgkampstøtte som resten av partiene til sammen.
Trump fra Kaukasus
Trump og Ivanisjvili virker ved første øyekast langt mer forskjellige. Ivanisjvili har tjent pengene sine selv, i stedet for å arve dem. Og mens Trump flere ganger har vært på randen av personlig konkurs, har Ivanisjvilis formue vært stabil eller voksende gjennom hele karrieren. Trump lever av oppmerksomhet, mens Ivanisjvili foretrekker å styre fra kulissene. Og mens Ivanisjvili kom til makten i et ufullkomment demokrati med svake og uferdige institusjoner, har Trump tatt kontroll over et av verdens eldste og mest stabile demokratier.
Men det de har felles, er at begge begynte som forretningsmenn og oligarker før de brukte noe av formuen til å skaffe seg politisk makt. Begge kom også til makten som representanter for en protestbevegelse. I Georgia var denne rettet mot den provestlige og reformvennlige presidenten Mikheil Saakasjvili, som hadde begynt å vise autoritære tendenser. Flere tunge og respekterte navn sluttet seg til Georgisk Drøm-koalisjonen, som vant parlamentsvalget i 2012. I dag har de fleste forlatt den, eller blitt presset ut til fordel for politiske nuller hvis viktigste kvalifikasjon er absolutt lojalitet til oligarken.
Videre er både Ivanisjvili og Trump drevet av personlige konspirasjonsteorier om «dypstaten» eller «det globale krigspartiet», og har en tendens til å se seg som personlig forfulgt. Og ikke minst har Trump oppnådd den samme nærmest totale kontrollen over regjeringspartiet og nasjonalforsamlingene, og er i full gang med å befeste makten sin ved å ta kontroll over tidligere upolitiske institusjoner og bruke dem til å forfølge virkelige og innbilte motstandere. I verste fall kan neste valg bli like lite rettferdig som det georgiske parlamentsvalget.
Sammenligningen tegner ikke noe lystig bilde av fremtiden i USA. Tvert imot viser Georgias eksempel hvor vanskelig det er å bli kvitt slike ledere når de først har bitt seg fast.
«Vil aldri bli som Georgia»
For det er vanskelig å se noen mulighet til å kaste Ivanisjvili og Georgisk Drøm i nær fremtid. Tvert imot ser Georgisk Drøm-regimet ut til å sitte såpass sikkert nå at det har vært i stand til å kaste den demokratiske fasaden og erstatte den med naken, åpen undertrykkelse uansett hva befolkningen måtte mene. Når skremselspropagandaen om at valget i 2024 stod mellom Georgisk Drøm og krig ikke var nok til å vinne, tydde de til avansert og utspekulert valgfusk for å beholde makten. Mens få trodde på påstanden om at de vant valget, kontrollerte de allerede den nasjonale valgkommisjonen, og stod fritt til å bestemme resultatet. Og på tross av at 90 prosent av befolkningen ønsker EU-medlemskap, blir retorikken til Georgisk Drøm mer EU-fiendtlig for hver dag som går.
Hva vil skje fremover? Dessverre er det all grunn til å tenke seg at Ivanisjvili vil fortsette langs samme kurs, og bli mer og mer lik Vladimir Putin, Ilham Alijev i nabolandet Aserbajdsjan, eller Aleksandr Lukasjenko i Belarus – et regime det georgiske politiet og sikkerhetstjenesten allerede ser ut til å ha lært en god del av. Og dessverre har EU foreløpig stort sett nøyd seg med å uttrykke bekymring – eller true med å ta fra det georgiske folket visumfriheten de ble innvilget i 2017.
I så fall kan Georgisk Drøm hevde at dette viser at EU aldri var interessert i Georgia som medlem, og at det er på tide å orientere seg mot Russland, Kina og andre. Før eller siden tar krigen i Ukraina slutt, og med den det vinduet Georgia har hatt til å orientere seg sikkerhetsmessig bort fra Russland. På et tidspunkt vil den unge generasjonen, som har spilt en viktig rolle i demonstrasjonene de siste årene, begynne å gi opp og emigrere til utlandet.
Hvis det er noe vi kan lære av Georgia, er det at demokratiet er skjørt og sårbart, og langt fra den normaltilstanden vi vokste opp med å tro at det var. Et land som fikk EU-kandidatstatus for bare to år siden, er nå på full fart mot det totalitære. Flere titalls unge mennesker har blitt kastet i fengsel, mange etter å ha blitt mishandlet av politi, sikkerhetstjenester og innleide kriminelle. Ansiktsgjenkjenningsteknologi blir brukt til å oppspore demonstranter, og gi dem skyhøye bøter.
Forrige uke skrev den georgiske journalisten Giorgi Lomsadze at mens han ble født under det alderdomssvekkede, sovjetiske diktaturet hadde han aldri tenkt seg at han ville se et nytt diktatur spre seg som en kreftsvulst, og gnage vekk alle de politiske frihetene som georgierne vente seg til i den tretti år lange pausen.
Inntil nylig var et av mantraene til Lomsadze og andre at «Georgia vil aldri bli som Belarus». Nå er de ikke så sikre lenger. I stedet kan han og kollegene snart få valget mellom å underkaste seg, eller forlate landet for å kjøre taxi i Berlin eller New York. Og kanskje vil folk der snart si at landene deres aldri kan bli som Georgia. Her tar de dessverre feil, skrev Lomsadze.
Med tanke på utviklingen i USA er det ingen grunn til å tro at noe samfunn er motstandsdyktig nok til ikke å kunne undergraves hvis viljen og evnen er der. Spesielt hvis folk ikke er i stand til å se faresignalene i tide, slik demokratiaktivisten Nino Robakidze advarte om tidligere i år.
John Færseth er aktuell med boken Georgia – demokrati i revers. Boken lanseres på Litteraturhuset i Oslo onsdag 8. oktober.
.jpg){kind=link}