Russland er et kvinnelik i snøen

o«Hva er det som er bra med Russland? At det er det groteskes land – et rent eldorado for en forfatter.» Slik priste Vladimir Sorokin (f. 1955) tilgangen på godt stoff i sitt hjemland i en artikkel i den russiske utgaven av Esquire i 2015. Og han tar det med seg i sin egen skriving: Den groteske fremstillingsmåten er blitt et av Sorokins fremste varemerker. Romanene hans både speiler og forvrenger samtidens virkelighet, ofte gjennom fortids- og fremtidsbilder skapt med en tøylesløs fantasi og stor språklig virtuositet. Vi kan lese dem som kunstneriske tankeeksperimenter som illustrerer tendenser i dagens russiske politikk og samfunn ved å trekke dem ut i ytterste konsekvens. Fysisk har Sorokin forlatt det groteskes land, og bosatt seg i Berlin.

Like i nærheten – nærmere bestemt i Potsdam – finner vi også hans yngre forfatterkollega Sergej Lebedev (f. 1981). Lebedev bruker liksom Sorokin det groteske i sine poetiske og symbolrike romaner, som alle handler om de mørkeste sidene ved den sovjetiske fortiden. Ikke desto mindre anlegger han et konsekvent nåtidsperspektiv, der utforskningen av den traumatiske fortiden fremstår som en nødvendig, moralsk plikt for russere av i dag.

Å fortolke Sorokins og Lebedevs forfatterskap innebærer dermed samtidig å fortolke dagens nettopp groteske Russland – og fundere over hva som er mulig i ytterste konsekvens, hvilke av fortidens spøkelser som vandrer blant oss, og hva fremtiden kan bringe.

Fremtidsdystopi for 2027

Et ubehagelig aktuelt sted å begynne er En opritsjniks dag. Den kom ut i 2006, altså halvveis inn i Putins andre presidentperiode. På norsk utkom den i 2010, oversatt av Hege Susanne Bergan. Det er den første romanen til Sorokin der han tar steget bort fra å anse litteraturen som «kun bokstaver på et papir» – en posisjon han holdt fast på gjennom 1990-tallet – til å «skrive slik at det ryker av papiret», som han selv uttalte til den russiske avisen Izvestija samme år, med en klar intensjon om kunstens samfunnsoppdrag. «Borgeren i meg er våknet», fortalte han til Der Spiegel året etter. Romanen beskriver en dag i opritsjniken Andrej Komjagas liv. Yrkesbetegnelsen «opritsjnik» avslører at vi befinner oss i en tid inspirert av Ivan IV («den grusomme»), der opritsjnikene i årene 1565–72 var en tsarlojal spesialavdeling, et slags middelaldersk sikkerhetspoliti. Samfunnet i Sorokins bok er imidlertid lagt til en ikke så fjern fremtid, 2027, der Russland er avskåret fra Vesten med en gigantisk mur, pleier handelsforbindelser med Kina og ellers lever i et totalitært terrorvelde karakterisert av arkaiske ritualer og høyteknologiske innretninger.

Komjagas dag er innholdsrik. Sammen med sine kolleger farter han fra det ene oppdraget til det neste. En oligark blir hengt, og hans kone utsatt for massevoldtekt, et knippe intellektuelle skal piskes offentlig, en teaterprøve sjekkes for sin ideologiske profil, en ballerina på Bolsjojteatret settes på plass ved hjelp av utpressing. Men så venter også belønningen: en badstuorgie hos herskeren selv, der opritsjnikene deltar i en kollektiv kjedepenetrering til styrking av enheten og samholdet.

Det er ikke vanskelig å finne paralleller mellom enkeltepisoder i romanen og elementer av den russiske virkeligheten, med sine politisk motiverte mord, mordforsøk, arrestasjoner, trakassering, ideologisk sensur, drakonisk lovgivning, propaganda og patriotiseringsprogrammer. Særlig ikke hvis man ser fremover i tiden fra 2006, og Sorokin er ofte blitt kalt «profetisk», spesielt med referanse til nettopp denne romanen.

Men det er likevel på det overordnede, systemiske, nivået at bokens politiske brodd er krassest. En opritsjniks dag peker på den statlig initierte terroren som et syklisk tilbakevendende element i russisk historie. Ivan IVs opritsjnina og Stalins undertrykkelser er to perioder der terrorkurven når et maksimalt nivå. Parallellene mellom opritsjnikene og dagens politiske, økonomiske og militære elite i Russland, med sin kontingent av lojale støttespillere fra presidentens fortid i KGB/FSB, fremmaner samtidsperspektivet tydelig nok, samtidig som den særegne sorokinske stilen gjør romanen til mye mer enn en enkel politisk pamflett, og bevarer det åpne fortolkningsrommet i sin kombinasjon av lineært narrativ, fragmentariske episoder og symbolladede detaljer.

Manglende oppgjør med fortiden

I Sorokins bok Telluria fra 2013 – utgitt på norsk i 2016 i Dagfinn Foldøys oversettelse – ser vi mer av dette. I lys av Putins eklektiske (mis)bruk av historien i fremstillingen av sine imperiale drømmer, utviklet over flere år før den ble utmeislet i krigshissende fjernsynstaler om den russiske «spesialoperasjonen» i Ukraina denne våren, er det forfriskende å vende tilbake til Sorokins Telluria. Denne romanen beskriver en euroasiatisk verden bestående av republikker, fyrstedømmer og kongedømmer, befolket av minimennesker, giganter, kentaurer og andre fabelvesener i tillegg til alminnelige mennesker. Romanen er tidfestet til midten av det 21. århundre, og handlingen foregår i et slags nytt middelaldersamfunn. Fortellerstilen er fragmentarisk og episodisk, idet hvert av de 50 kapitlene beskriver et nytt sted, nye karakterer og en ny situasjon. Fortellingene holdes sammen ved karakterenes felles higen etter stoffet tellurium, i form av små nagler som hamres inn i skallen og gir brukeren en uforlignelig rus.

I flere av kapitlene får vi Sorokins særlige bud på det vi kan kalle «imperiale Russlands-bilder» – forestillinger og metaforer som han i kjent stil materialiserer i groteske fremtoninger. I kapittel to, ført i pennen av en sexturist i «Moskovija», som skriver hjem og forteller om sine opplevelser, får vi gjennom noen effektive snapshots en oppsummering av det russiske imperiums undergang og gjenfødelse. Hennes (Russlands) «imperiale hjerte sluttet å slå» etter februarrevolusjonen i 1917, men så kom bolsjevikene, «denne underskjønne skånselløse gigantskikkelsen, med diamantdiadem og kappe av snø» til unnsetning, og grep fatt i «imperiets fallende lik rett før det nådde bakken». Senere ble «imperieliket» gjenreist av Stalin. Hans teknikk var å «skyve kroppene til Sovjetunionens borgere» under liket, slik at det «endelig kom opp i vertikal stilling. Deretter ble det malt, sminket og frosset ned». Etter Stalins død «begynte liket å tine». Hopper vi til den postsovjetiske perioden, tar «en ved første øyekast uanselig skikkelse» til med å «uavlatelig snakke om imperiets gjenfødelse». I mellomtiden ramler liket helt sammen og går i oppløsning, men så blir det «pustet nytt liv i skjønnhetens løsrevne deler»…

Sorokins skånselløse avkledning av imperienostalgien innebærer også en kritikk av det manglende oppgjøret med den totalitære fortiden i det offentlige ordskiftet i Russland. Problemet har tiltatt gjennom kneblingen av sivilsamfunnet og institusjoner som menneskerettighetsorganisasjonen Memorial, som i over tre tiår systematisk har dokumentert, forsket på og formidlet om statlig terror i sovjettiden.

Fastfrosne grusomheter

Nødvendigheten av dette arbeidet, også for hver enkelt samfunnsborger, går som en rød tråd gjennom Sergej Lebedevs forfatterskap. Debutromanen Ved glemselens rand (russisk: Predel zabvenija) fra 2010 handler om en geolog – den navnløse hovedpersonen har samme yrke som Lebedev selv er utdannet til. Geologen begynner å grave i sin egen barndom og i historien til sin «bestefar to», en nabo som ble en del av familien i oppveksten. Han avdekker etter hvert grufulle detaljer i «bestefarens» fullstendig fortiede fortid som leirsjef i GULag-systemet. Vi får være med på en reise nord i landet, med konkrete og til dels groteske møter med fortiden.

Møtene er mer enn konkrete, de er taktile: Utgangspunkt for viktige episoder, refleksjoner og oppdagelser er ofte berøringen av en gjenstand – en nagle, stokk, stein, blod, eller kroppsdeler. Det er ikke abstrakte minner som presser seg frem, men konkrete fragmenter av fortiden i form av råtnede materialer og døde kropper. Det skaper ubehag, også hos leseren. Det er som om fortiden setter seg i kroppen på hovedpersonen. Tidlig i romanen fortelles det om den «dødelige nattverd»: Hovedpersonen husker hvordan han en gang spiste av en harr som var fanget i vann der man også hadde kvittet seg med døde fangekropper: «Du kaster opp, men urenheten går ikke over, den forblir i kroppen din, i blodet ditt, for alltid». I en nøkkelscene på et område med rester etter leirbrakker plukker hovedpersonen opp en nagle – nei, det er som om initiativet ikke kommer fra ham, men fra naglen selv: Den «gled enkelt ut av den råtne tømmerstokken og la seg i hånden min». Like etter «spurte den meg om noe».

Som gutt fikk hovedpersonen en gang en livreddende blodoverføring fra Bestefar to, og det tok livet av den gamle. Gutten er dømt til å kjenne blodet fra et menneske han siden oppdager var en brutal leirsjef, sirkulere i kroppen. Et viktig stadium i erkjennelsen er en bunke brev han finner da han blir myndig og får overta leiligheten etter den gamle. Lesingen forsterker ubehaget: «Jeg kjente på ny hvordan blodet til Bestefar to sirkulerte i kroppen min, hvordan det dyreaktige håret grodde, hvordan de altfor harde neglene grodde; jeg ville gnage kjøttet av knoklene mine, helle ut blodet, rense ut margen». Den danteske reisen mot nord – og inn i fortidens helvete – kulminerer i en episode der hovedpersonen faller ned i et dypt hull i jorden på hauger av lik som er blitt bevart på grunn av permafrosten: Slik blir han på en bisarr måte øyenvitne til det som skjedde mange tiår tidligere.

Lebedev forsøker med romanfiksjonens virkemidler å skape en forbindelse mellom nåtiden og fortiden, mellom de levende og de døde, å tvinge enkeltmennesket til å befatte seg, involvere seg, grave seg ned i historien: landets og familiens. I et intervju i Neue Zürcher Zeitung i oktober 2021 utdyper han: «Min litteratur er et forsøk på å tine opp den frosne russiske tiden, slik at den kommer i bevegelse igjen». Konsekvensene av det manglende oppgjøret med fortiden er katastrofale, mener Lebedev. Det er samfunnets uvilje mot å ta ansvar for fortidens forbrytelser som har gjort at demokratiansatsene etter Sovjetunionens kollaps strandet.

Hvor livsfarlig den manglende bearbeidelsen av stalintidens forbrytelser i siste instans er, ser vi i dag, hvis vi følger Lebedev i dette resonnementet fra oktober 2021: «Putin begrunner sine geopolitiske ambisjoner moralsk med seieren over Nazi-Tyskland i den andre verdenskrig og den globale overmakt som dermed ble sovjetimperiet til del.» I en slik historiefortelling passer ikke avdekkingen av sovjetregimets forbryterske karakter inn. Det er nettopp dette spenningsforholdet vi har sett i den offisielle historiepolitikken og minnekulturen i Russland de siste 10–15 år, på den ene side og sivilsamfunnets motstemmer på den annen. Mens den offisielle fortellingen glorifiserer seieren i 1945 og fortier eller nedtoner fortidens mørkere sider, arbeider organisasjoner som Memorial eller enkeltpersoner som historikeren Jurij Dmitrijev utrettelig for å avdekke og dokumentere stalintidens forbrytelser, formidle om dem til allmennheten og legge til rette for en meningsfull minnekultur. Memorial ble tvangsavviklet i romjulen 2021 – mens Jurij Dmitrijev sitter fengslet med en dom på 15 år for en fabrikkert sak om barnepornografi.

Kvinneliket i snøen

Både Lebedev og Sorokin er blant de russiske samtidsforfatterne som i mange år jevnlig har publisert regimekritiske essays og intervjuer. Vi så noen eksempler på Lebedevs analyse ovenfor, og han bidrar også i dette nummeret av Minerva med en samtale. Sorokin får derfor siste ord med noen sitater fra et stort essay parallellpublisert i The Guardian og et knippe andre vestlige aviser 27. februar 2022, få dager etter krigsutbruddet.

Og forfatteren med hang til groteske bilder fornekter seg ikke. Teksten er en gjennomgang av Putins utvikling, og åpner med et smell: «Putins endelige mål er ikke Ukraina, men vestlig sivilisasjon. Hatet han nærer til denne sivilisasjonen slurpet han i seg i den svarte melken han drakk fra KGBs brystvorter». Sorokin skildrer «maktpyramiden» (i russisk politisk sjargong bedre kjent som «maktvertikalen») som har bygget seg opp siden middelalderen, og som har fått tiden til å fryse: «Maktpyramiden vibrerte og vibrasjonene stoppet tiden. Som et stort isfjell fløt landet gjennom fortiden, først den sovjetiske fortiden, så bare den middelalderske.»

Bildet minner oss om Telluria. Hvordan gikk det med henne, det postimperiale Russland-imperiet, eller kvinneliket i snøen? I romanen skriver Sorokin: «Russland har til alle tider ført et somnambulent liv, bare vekket i korte øyeblikk av konspiratører, oppviglere eller revolusjonære. Heller ikke kriger har plaget henne med langvarig søvnløshet. Gigantkvinnen bare klødde seg i halvsøvne på det irriterte stedet på kroppen, så snudde hun seg over i snøen og sov videre. Snorkingen hennes fikk selv fjerntliggende guvernementer til å dirre, og de lokale embedsmennene skalv, de også, mens de ventet på den vrede revisoren fra hovedstaden.» Her minner Sorokin oss også om den burlesk-grotesk-satiriske tradisjonen han står i – med en hilsen til (ukraineren) Mykola Hohol (Nikolaj Gogol) og hans kjente skuespill Revisoren.

I essayet er utgangen mer optimistisk, skjønt den krever innsats og, som vi vet smertelig mye mer om nå, enorme ofre: «Putinismen er dømt til å gå under fordi den er en fiende av friheten og en fiende av demokratiet. Folk har endelig forstått dette nå. Han gikk til angrep på et fritt og demokratisk land nettopp fordi det er et fritt og demokratisk land. Men det er han som er dømt til å gå under, for frihetens og demokratiets verden er mye større enn den mørke og dystre hulen hans. Dømt til å gå under fordi han ønsker en ny middelalder, korrupsjon, løgner og undertrykkelse av menneskets friheter. Fordi han er selve fortiden. Og vi må gjøre alt som står i vår makt for å la dette monsteret bli der – i fortiden – til all tid, sammen med sin maktpyramide».