Faglig problematisk analyse av kristenkonservatisme

Faglige innvendinger

En artikkel med tittelen «Kristenkonservativ kamp mot undervisning om kjønn i skolen» har skapt debatt. Den tar for seg et politisk brennbart tema. Det er prisverdig. Samtidig må forskning bygge på faglige standarder som gjør det til noe annet enn en politisk meningsytring. Hvis ikke risikerer forskningen å miste sin legitimitet i et samfunnsklima der risikoen for politisering og polarisering er stor.

Behovet for å hegne om disse faglige standardene fremstår nettopp nå som viktigere enn på lenge. De handler blant annet om begrepsmessig presisjon, gjennomsiktige og velbegrunnede resonnementer, etterrettelig kildebruk, vilje til å forholde seg selvkritisk til egne forutsetninger – og rett og slett god kunnskap om det feltet man uttaler seg om. Målt mot slike kriterier faller den nevnte artikkelen gjennom. Vi vil vise hvorfor.

Selvbekreftende logikk

Artikkelen diskuterer ikke premissene for de normative konklusjonene den trekker. Det gir artikkelen et selvbekreftende preg. Selv om den medgir at kjønn er en teoretisk diskutabel kategori, legger forfatterne likevel til grunn at deres egen forståelse av kjønn er normativ, samt at deres egen forståelse av hvordan kjønn skal undervises i skolen er etisk udiskutabel. Faglige innvendinger av filosofisk, naturvitenskaplig, psykologisk, pedagogisk eller medisinsk art verken nevnes eller drøftes.

Argumentets struktur ligner derfor ironisk nok på den man kan finne i visse former for religiøs fundamentalisme, der man argumenterer som følger: «Det står i en autoritativ tekst at det forholder seg slik og sånn, derfor trengs det ingen ytterligere begrunnelse. Vi må anta at alle som tenker annerledes representerer farlige trusler mot våre verdier og at de derfor må bekjempes.»

Her befinner vi oss med andre ord på innsiden av en selvbekreftende logikk som truer med å gjøre seg selv immun mot relevante innvendinger.

Kristenkonservativ kjønnsforståelse

Den «diskursen» artikkelen ønsker å analysere, knyttes til «de kristenkonservative». Om disse sies det at de holder seg med en «streng, kristenkonservativ forståelse av kjønn» og en «smal forståelse av kjønn». Begrepene «streng» og «smal» fremstår som ladede. Det er legitimt å rette fokus spesifikt mot hvordan nettopp «kristenkonservative» argumenterer for sin forståelse av kjønn, men det er kritikkverdig ikke engang å nevne hvor vanlig det tross alt er å mene at det bare finnes to kjønn.

Dette synet på hva kjønn er og hvordan kjønn bør formidles i skolen, er på ingen måte begrenset til den kristenkonservative diskursen artikkelen vil analysere. Det finnes mange som verken er kristne eller konservative, men som likevel stiller seg kritisk til den kjønnsforståelsen artikkelen tar for gitt.

Uholdbar definisjon

Artikkelen definerer begrepet «kristenkonservatisme» ved hjelp av ordbøkene.no. Der står det at kristenkonservative kjennetegnes av en «tradisjonell» og «bokstavtro» tolkning av Bibelen. Denne definisjonens presisjon og gyldighet diskuteres ikke, men legges til grunn uten videre begrunnelse.

Samtidig spisses definisjonen ved hjelp av følgende presisering: «Den kristenkonservative, bokstavelige tolkningen innebærer en kjønnsforståelse med mannen som det egentlige menneske og kvinnen som en underordnet hjelper.» Her støter vi på minst tre problemer. Det første er at det ikke følger av en «bokstavelig» tolkning av Bibelen at det bare er mannen som er det egentlige mennesket. Det andre er at definisjonen ikke treffer den gruppen de ønsker å analysere. Ingen av disse vil selv være enig i at mannen er det egentlige mennesket. Det tredje er at den definisjonen ikke gir noen analytisk hjelp i møte med det fenomenet artikkelen diskuterer, nemlig kristelig begrunnet motstand mot bestemte måter å undervise om kjønn på i skolen. Denne motstanden har ingen nødvending binding til bokstavtro tolkninger av Bibelen, hva nå enn disse måtte være, eller til et hierarkisk syn på forholdet mellom kjønnene.

Den kristne kjønnsforståelsen

Når artikkelen skal utfolde hva som ligger i den kristenkonservative kjønnsforståelsen, utvides perspektivet radikalt. Nå vil artikkelen ikke bare si noe om en kristenkonservativ og bokstavtro kjønnsforståelse. Den vil si noe om «den kristne oppfatningen av kjønn», i bestemt form entall. Om denne kan vi lese: «Den kristne oppfatningen av kjønn har lenge vært den ledende i Vesten og kan trekkes tilbake til 1700–1800-tallet (Foucault 2020; Oftestad 2019).» I den korte redegjørelsen om det historiske opphavet til «den kristne kjønnsforståelsen» finner vi to referanser til en artikkel av Eivor Oftestad. Problemet er at denne artikkelen ikke er egnet til å belegge noe av det som hevdes i redegjørelsen. At «den kristne oppfatningen av kjønn» kan spores tilbake til 1700-1800-tallet, er en meningsløs påstand.

Etter redegjørelsen for den kristne oppfatningen av kjønn og dens historiske opphav hevder så artikkelen at en «kristenkonservativ kjønnsforståelse er utfordrende å forklare ut fra et vitenskapelig standpunkt». Grunnen er at «tilhengerne oppmuntres til en bokstavelig og antivitenskapelig lesning av bibeltekstene, som betyr at grunnlaget for utsagn kommer fra en personlig oppfatning av Bibelen». Det problemet artikkelen her forsøker å sette ord på, ønsker den å løse ved å se på fremstillingen av kvinner i norske barnebibler. Hvorfor disse barnebiblene gir oss hjelp til å avdekke en kristenkonservativ kjønnsforståelse det ellers ville vært vanskelig å «forklare ut fra et vitenskapelig standpunkt», sier ikke artikkelen noe om.

En av studiene artikkelen støtter seg på for å si noe om disse barnebiblene, er forfattet av Ingunn Aadland. Den handler om to barnebibler som brukes i trosopplæringen i Den norske kirke, og forteller oss følgelig ikke noe som helst om en spesifikt kristenkonservativ kjønnsforståelse, eller hvordan denne springer ut av en bokstavelig og «antivitenskapelig» lesning som er grunnlagt i «en personlig oppfatning av Bibelen». Artikkelen prøver derfor heller ikke å si noe om noe av dette.

Ubegrunnede slutninger

Artikkelens drøfting innledes med å knytte fenomenet kristenkonservatisme til Trump, men uten å diskutere i hvilken grad norske «kristenkonservative» faktisk støtter Trump. Det nevnes heller ikke at sjefsredaktør i Dagen, en av figurantene som kritiseres i artikkelen, har gått offentlig ut og advart mot Trump i sterke ordelag.

Deretter følger en serie med påstander. De kristenkonservatives diskurs «diskriminerer» og «marginaliserer» skeive, de står for «fundamentalisme» og «ekstremisme», og de er «antidemokratiske». Ingen av disse begrepene fylles med innhold. Ingen av anklagene gis noen begrunnelse. Det hevdes så at kristenkonservative vil «selve verdigrunnlaget» til skolen til livs. Heller ikke dette begrunnes. Artikkelen diskuterer ikke om det kan finnes mer enn én måte å forstå dette verdigrunnlaget på, eller hvordan det best fremmes. Alt sammen presenteres som om det er selvinnlysende og selvforklarende.

Ubegrunnet rettighetstap

Istedenfor å klargjøre eller begrunne alle de anklagene forfatterne her fremsetter, hevder artikkelen at det er «grunnlag for å vurdere retten til å etablere og drive kristne skoler i Norge». Artikkelen diskuterer ikke hvorfor et slikt rettighetstap skal ramme alle kristne skoler i Norge. Det diskuteres heller ikke hva man skal gjøre med alle dem som ikke er kristne eller religiøse, men likefullt mener at det ikke skal undervises om kjønn i skolen på den måten som det skjer nå.

Artikkelen drøfter heller ikke hvorvidt eller hvordan skolens rett og plikt må avstemmes med foreldres rett og plikt til å oppdra sine barn i tråd med visse verdier og normer. At artikkelen munner ut i en serie med ubegrunnede påstander som bidrar til å legitimere et radikalt forslag om hvordan alle kristne i Norge skal fratas grunnleggende rettigheter, har trolig sammenheng med at artikkelen fra start til slutt forholder seg til noen aksiomatiske forutsetninger som aldri diskuteres.