Politikk som revansj

Emil André Erstads nye bok Fyrsten er ikke en nesegrus hyllest av Støre. Boken er for nøktern til det. Erstad beskriver Støres svakheter: Støre er argumenterende, langtekkelig og noe konfliktsky i sin lederstil. Samtidig får Erstad frem hvordan disse svakhetene også kan tolkes som styrker – trekk som bidrar til tillit.

Generelt er både for mye og for lite makt en svakhet for politiske ledere. Partiledere med for mye makt kan overse viktige råd eller innspill, og gjerne bli sittende for lenge. Politikere med for lite makt kan bli spilt ut, slik at partiet havner i kaos. Erstad viser at Støres maktposisjon befinner seg et sted midt imellom. Men det var ikke bare maktutøvelse som boken fikk meg til å tenke på. Den minner også om politikk som revansj.

Revansj

Var KrFs opprivende veivalg i 2018 et forsøk på revansj etter at planen om å bytte side i 2017 gikk i vasken etter overraskende borgerlig flertall ved valget? Erna Solberg og Høyre fikk revansj for valgnederlagene i 2005 og 2009 og kom sterkt tilbake i 2013. Valgseieren med solid rødgrønt flertall var en revansj for Støre i 2021. Drives Erna Solberg nå av viljen til revansj, siden hun igjen ønsker å bli statsminister? Og kom Stoltenberg tilbake i regjering i 2025 fordi han ønsker revansj for valgnederlaget mot Solberg i 2013?

«Fyrsten» var et kallenavn på Støre blant en del sentrale folk som ønsket ham som statsminister etter valget i 2017, med KrF som støtteparti. Erstad skriver ganske åpent om det i boken. Vi som er borgerlige, ser av og til på den planen, og ikke minst det opprivende veivalget det endte i for KrF, som en blanding av mangel på lojalitet til det borgerlige prosjektet og et uttrykk for godhetsvenstres forakt for Frp. Det er det noe sant i, men vi glemmer fort hvor mye oljepenger Høyre og Frp brukte da de regjerte. Noen i denne sentrum-venstrefløyen ønsket mindre oljepengebruk og mer nøktern reformpolitikk. Det var noe mer enn godhetsvenstre.

Les også:

Pluss

Pluss

Supermann Støre

Aurora Mykkeltveit

KrFs veivalg

Bakteppet var svært gode målinger for Ap. 2016 var ganske likt 2024. De fleste av oss trodde at en upopulær regjering skulle gå av året etterpå. Det gikk ikke som Erstad håpet, og det ble vanskeligere for KrF å bytte side. Likevel ønsket han og andre sentrale krefter i KrF revansj, og å bytte side likevel.

Historien viser at det å ønske revansj etter et tap ikke alltid er så klokt. Hvis en god plan går i vasken, er det kanskje best å tolerere nederlaget, i alle fall ikke hoste opp en dårligere plan og prøve på ny. Likevel er det grunner til å ha sympati med Knut Arild Hareide og Erstads forsøk. En modernisering av KrF, der man i større grad skilte mellom religion og politikk, var nødvendig. Likevel var det feil å knytte denne moderniseringen så entydig til en venstresving.

Fåfengt maktbruk

Forsøket fra Hareide ble også anklaget for å mangle forankring. Det er et trekk som kan gå igjen hos politiske grupperinger som har vilje til å bruke makt for å få gjennomslag for ideene sine. Bruk av makt er lite hensiktsmessig, hvis en ikke har solid nok støtte til å få gjennomslag.

På dette punktet kunne Erstad tatt Støre mer i forsvar. Noen ganger har Støre blitt kritisert for manglende ledelse og tydelighet, men da glemmes litt for fort at det er begrensninger i hva det er mulig for en leder å få gjennomslag for ved bruk av makt. Støre kunne for eksempel ikke bare med et trylleslag fjerne Trond Giske. Giske hadde makt og ganske bred støtte selv.

Samtidig kan det argumenteres for at Stoltenberg var en bedre leder og strateg da han klarte å binde SV og Sp til et rødgrønt flertallsprosjekt hvor EØS, NATO og og skattenivået skulle ligge fast. Erstad beskriver inngående hvordan Støre lå langt bak noe slikt med SV og Sp i Hurdal, men situasjonen var lettere for Stoltenberg i 2005 enn den var for Støre i 2021; Ap var mindre, Sp mye større og SV litt mindre. Sistnevnte hadde dårlig erfaring med å sitte i regjering, og hadde dessuten et stort Rødt til venstre for seg.

Selv om Støre var uerfaren og spilte relativt dårlig, var muligheten for en rødgrønn flertallsregjering uansett begrenset. I dag ser det derimot ut som Støre kanskje er mer villig til å bruke makt. Støre og Ap har styrket seg ved å bli kvitt Sp i regjering, og ikke minst ved å ta inn Stoltenberg.

Renteflaks

Partiledere avhengige av en del flaks, slik Einar Lie skrev godt om i Aftenposten 22. juni. Da Erna Solberg ble statsminister i 2013, var styringsrenten 1,5 prosent. Da hun ble gjenvalgt i 2017, var den 0,5 prosent. Det er ikke sikkert hun hadde blitt gjenvalgt med de rentehevingene Støres regjering har opplevd (fra 0 til over 4 prosent på bare få år). Forskjellen skyldes ikke mer nøktern finanspolitikk i Solbergs første periode. Det var mye flaks.

Når partiledere blir for suverene, kan partiets interesser havne i bakgrunnen. Nytenkning, eller konkurranse, for å bruke et borgerlig honnørord, om å utforme politikk som kan appellere til velgere kan bli vanskelig å utvikle. Når vi som er borgerlige, men ikke nødvendigvis medlemmer av Høyre, de siste årene har påpekt at dette er et problem som rammer Høyre, har vi fått høre at Høyre bestemmer selv; medlemmene velger sin leder. Men det er selvsagt, og det er heller ikke poenget med kritikken av Høyres håndtering av egen leder og aksjesaken med Sindre Finnes. Poenget er at partier bør være opptatt av å få tillit hos velgerne. Vi borgere har selvfølgelig rett til å mene noe om partier vi ikke stemmer på, eller er medlem av. Det er en del av den offentlige diskusjonen.

Fiskalkonservativ revansj i det blå?

Både valgtapet i 2021 og aksjesaken viser at Høyre lyttet for lite til kritikk. Utenfra så det ut som for få tenkte lenger frem og på partiet selv. Det har kanskje bidratt til at Høyres håp om valgseier i september henger i en relativt tynn tråd. Å sitte for stille i båten, og ikke ha en bedre plan enn sist, er ikke en god oppskrift for revansj. Men hvem vet – klart det kan gå Solbergs vei. Høyre er nå på offensiven med forslag om skattelettelser. Det er en blåere politikk, som mange av oss som er kritiske til Solberg har savnet. Likevel har kritikken av Solberg forsiktige skattepolitikk de siste årene vært noe politisk naiv. Solberg har visst hvor vanskelig det er å skaffe ikke-sosialistisk flertall for mindre vekst, eller kutt i offentlige utgifter, og har derfor holdt seg unna lovnader om store skattelettelser. Hvis Høyre nå vanner ut budsjettdisiplinen kan vi ende opp med at høy vekst i offentlig forbruk ikke bremses, for å finansiere skattelette. Vi får begge deler, og øker oljepengebruken enda mer. Det er ikke sikkert vi fiskalkonservative kommer til å like det Høyre som kommer etter Erna Solberg.