Norge var fattigere, men ikke fattig før oljen

Grunnlaget for det vi i dag kaller den norske modellen finner vi ikke etter krigen, men på 1800-tallet. Historiker Jan Eivind Myhre har fulgt røttene tilbake til 1814 i sin nye bok Den norske modellen blir til: 1814–1914. Hans påstand er at det har festet seg en myte om at Norge var fattig og umoderne for 100 år siden, og noe av prosjektet hans er å motbevise dette.

Hvem skulle ha nytte av å fremstille Norge som fattig rundt 1900? Først og fremst kan det være et politisk behov for å fremstille en fattig fortid, for å kunne ta æren for fremgangen, kanskje også æren for den norske modellen. I 2011 ga jeg ut boken Den norske velferden sammen med Marius Doksheim og Eirik Vatnøy. Vi ble møtt med kritikk før boken ble publisert. Stein Aabø skrev for eksempel på lederplass i Dagbladet om det kan kalte «Høyres frekke forsøk» på å kreve «deleierskap og ære» for den norske velferdsstaten og den norske modellen. Den feilen Aabø begår i sitt innlegg, er at han betrakter velferdsstaten som alt som er innenfor status quo. Det «frekke forsøket» er ikke at vi i boken påpeker at de borgerlige partiene også har satt sitt preg på den norske velferdsstatens historie og utforming, men det vedvarende forsøket fra Aabø og andre på å fremstille ethvert avvik fra Arbeiderpartiets partiprogram som et angrep på velferdsstaten og den norske modellen som sådan.

Myhre selv har noen tilleggsforklaringer. Det kan handle om tidsblindhet og oljeblindhet. Norge var åpenbart mye fattigere før, og særlig før oljen. Skjønnlitteratur, som for eksempel Lars Myttings Søsterklokkene, eller bøker som Amalie Skrams Hellemyrsfolket, som beskriver en fattig virkelighet på 1800-tallet, bidrar til å befeste inntrykket av et fattig og tilbakestående Norge. Dessuten kritiserer Myhre også sin egen stand. Historieforskeres manglende bruk av sammenligninger kan også ha bidratt til at vi ikke har et riktig bilde av fortiden.