KULTUR

Den hule kronen

Man trenger ikke være Baudrillard for å skjønne at prins Harrys «sannhet» er forenklet. Likevel er talevillige kongelige som ham en eksistensiell trussel mot en institusjon som utelukkende lever på popularitet.

Vilde Aurora Mykkeltveit Litteraturviter ansatt i Miljøstiftelsen ZERO
Publisert

Cover your heads, and mock not flesh and blood
With solemn reverence; throw away respect,
Tradition, form, and ceremonious duty;
For you have but mistook me all this while.
I live with bread like you, feel want,
Taste grief, need friends—subjected thus,
How can you say to me, I am a king?

William Shakespeare, Richard II, 3. akt 2. scene, 171-177

Forfatteren Sue Townsend skal ha kalt prinsesse Diana en «fatal non-reader»: på grunn av alle de romantiske fortellingene hun holdt seg til, kunne hun ikke se for seg slutten på sin egen historie. I slike romaner møter jente gutt, de gifter seg og lever lykkelig i alle sine dager. Men virkeligheten har som kjent lite til felles med eventyrene. Hun burde lest Shakespeare! Da hadde hun skjønt at når lykken smiler, legger den snarer, og at et kronet hode sjeldent er lykkelig eller sover godt.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 749,-
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1199,-

Bestill her

storbritannia kultur kongelig bøker monarkiet prins harry

For å lese pluss-artikler må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

DEBATT:
SISTE KOMMENTARER:
Powered by Labrador CMS