Byen som sivilisatorisk prosjekt
En gang i middelalderen oppsto byene i Europa som samlingsteder og arnesteder for det nye. Byene var teaterscener der byborgerne lærte å spille en rekke roller — juridiske politiske, sosiale, alle med hver sin maske.
En gang i middelalderen oppsto byene i Europa som samlingsteder og arnesteder for det nye. Byene var teaterscener der byborgerne lærte å spille en rekke roller — juridiske politiske, sosiale, alle med hver sin maske.
Denne artikkelen er hentet fra Minerva 3/2010. Denne utgaven har tema ”Byen” og er i salg nå.
Selvsagt fantes det byer i antikken også, til og med millionbyer som Alexandria og Roma. Men så tok historien seg en pause og gikk i kloster i det grønne. Sivilisasjonen flyttet på landet så å si, før byene igjen konsoliderte sin makt og gav opphav til den spesifikt moderne utviklingen av både politikk, kultur og økonomi. Noe av terminologien og tenkningen omkring byen som enhet stammer fra de gamle grekere. Men strengt tatt er det vel en tilsnikelse å snakke om ”byen” i historien — som om det skulle dreie seg om en og samme gjenstand fra Athen til den moderne metropolis. For byen er et sted hvor det er skjedd forandringer uten stans, politisk, kulturelt og økonomisk. Byen er nettopp en gjenstand som aldri var seg selv lik i lang tid av gangen.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her
