Full krangel om kjønn i kunsten

Datoen var 5. september, og et knippe norske kunsthistorikere og kunstnere var samlet på seminar hos Oslo Biennalen og Nordic Institute of Art i Myntgata i Oslo. Det skulle handle om kunstneren Eva Bull Holtes bortglemte kunstnerskap, sett i sammenheng med modernismen og vår tids samtidskunst.

Eva Bull Holte (1922–1993) var en norsk senmodernist. Hun dro tidlig til Paris for å studere, og ble, som så mange andre norske malere – Jean Heiberg, Henrik Sørensen, Axel Revold, Per Krohg – inspirert av Matisse. Særlig menneskeportrettene hennes var tydelig i slekt med Matisse-skolen. Senere i kunstnerskapet fikk landskapet større plass, og hun reiste blant annet til byen Saint Jeannet i Provence. Det hadde hun til felles med flere av de kjente franske kunstnerne: Renoir, Dufy og Chagall.

Så langt hadde seminaret konsentrert seg mest om Bull Holtes liv og kunst. Nå ventet publikum på siste innlegg, som skulle holdes av den norske kunstneren og professoren ved KHiO, Lotte Konow Lund. Hun skulle ta for seg kjønnsperspektivet.

Hvorfor ingen kvinner?

Konow Lund starter innlegget med en referanse til den kjente feministiske kunsthistorikeren Linda Nochlin. Nochlin stilte i 1971 et spørsmål som skulle inspirere kunsthistorikere over hele verden til å snu på kunsthistorien, på jakt etter flere perspektiver enn det mannlige: Why have there been no great women artists?

Konow Lund beskriver at hun selv fikk en åpenbaring rundt dette spørsmålet da hun leste Virginia Woolfs essay Et eget rom. Chloe liked Olivia, sto det i Woolfs tekst. I relasjonen mellom Chloe og Olivia var det, for Konow Lund, «som om et stearinlys ble tent i et stort hvelv»: Det finnes et hvelv i historien, fylt med kvinnelige relasjoner, perspektiver og blikk, en verden sett av kvinner, skapt av kvinner – perspektiver som ikke har fått komme til overflaten fordi kvinnene ikke har hatt det rommet til å skape som Woolf skriver om, hverken rent fysisk eller i offentligheten. Mennene har hatt definisjonsmakten. Men, som Konow Lund påpeker: når vi tenner lyset, da kan vi også skimte alt innholdet i hvelvet, altså perspektivene våre kan bli utvidet.

RAM Galleri er ikke alene om å presentere kvinnelige kunstnerskap som er blitt oversett. Vi har sett det oftere og oftere de siste årene: Tidligere i år hadde galleri F15 i Moss en stor soloutstilling med modernisten Charlotte Wankel. Eline Mugaas’ presentasjon av skulptøren Siri Aurdals kunstnerskap ble Norges bidrag til den siste Venezia-biennalen. Nasjonalmuseet har de siste årene styrket betraktelig representasjonen av kvinnelige kunstnere på 1800-tallet, da antallet kvinnelige kunstnere økte markant.

I innlegget påpeker Konow Lund at norsk kunstliv likevel har langt igjen før kvinnelige kunstnerskap er inne i varmen sammen med mennenes kunstnerskap.

«Forandringen går treigt, både fordi institusjonene er treige, men også fordi institusjonell makt ofte ligger i selve grunnstrukturen. Vi må gjøre vårt beste for å prøve å være et samfunn som ikke går tre skritt frem, og så to tilbake for å prøve å ta med oss de vi ikke tok med oss først.»

Konow Lund avslutter sitt innlegg med en oppfordring til sine kollegaer i den norske kunstverdenen:

– Det er nå man kan bygge opp kvinnelige kunstnere slik at at de kan lage kunst vi kan ha til senere.

Kvinner er ikke en subkulturell gruppe, men halvparten av alle, noe som selvfølgelig burde speiles i representasjon, i økonomi og i kanon. Det er på høy tid.

– Asymmetrisk

Plutselig reiser en publikummer seg og tar ordet. Det er kunstsosiolog Dag Solhjell. Han har forsket på strukturene rundt kunsten i Norge og synes Lotte Konow Lund har gått for langt i sin kritikk.

«Noe slikt kunne aldri en mann ha sagt til kvinner», sier Solhjell. Han mener kunstlivet i Norge er blitt asymmetrisk – i kvinnenes favør. For er det egentlig menn som har definisjonsmakten lenger?

Det er knapt menn igjen blant kuratorer og kunstfaglige ansatte på institusjonene, påpeker Solhjell. Før var det riktignok et flertall av menn, mens nå synes han ikke lenger det er riktig å si at mennene sitter med makten. Tvert imot er det en nesten fullstendig kvinnedominans i norsk kunstliv blant de som bestemmer hva som skal legges vekt på i dag, mener han, og peker på at både direktøren og den faglige sjefen på Norges største og mektigste kunstinstitusjon, Nasjonalmuseet, er kvinner.

– Kvinnesjåvinistisk

Norske kunstseminarer er ikke alltid preget av høy temperatur. Men slik Minerva har fått gjenfortalt avslutningen av seminaret, inkludert fra debattantene selv, ser det ut som kjønn er et tema som engasjerer.

Nå, et par uker senere, utdyper Solhjell poenget sitt til Minerva.

– Mitt anliggende er ikke å kritisere at noen trekker frem glemte kvinnelige kunstnere og inkluderer dem i kanon, tvert imot. Men jeg vil kritisere debattklimaet som har festet seg i dag, sier han:

– Selv om det er kvinner som har hegemoniet, og har ansvaret for utvalget av kunstnere og å forvalte kunsthistorien, snakker man fortsatt om at kvinner marginaliseres. Men saken er at i dag er det kvinner har makten: Kvinner får mest oppmerksomhet blant kritikere, samtidig som de er skjermet for kritikk. Å si at det er menn som sitter med makten i dag, er ganske enkelt feil. Men i dagens debattklima er det komplett umulig å si.

Menn har ingen mulighet til å kritisere kvinner, mener Solhjell:

– Man kan egentlig si at norsk kunstliv er blitt kvinnesjåvinistisk.

Han synes de etter hvert så kjente pressebildene av Nasjonalmuseets direktør og sjefskurator sammen med Cathrine og Cecilie Fredriksen sier sitt:

– Der har du to kvinner med faglig makt og to med pengemakt, som igjen har en kvinnelig kurator som sin private rådgiver. Det er ikke en mann i syne. I museumsverdenen i dag er det kvinnene som råder over det faglige. Mennene er blitt de som bærer, flytter bilder og jobber på gulvet.

Solhjell presiserer at han først og fremst snakker om de offentlige institusjonene, mens kjønnsbalansen i det private jevner seg mer ut.

– Fortsatt forskjeller

Lotte Konow Lund vil ikke la kritikken fra Solhjell stå uimotsagt, og under seminaret reiser kunstneren seg på nytt.

– Det er er merkelige utsagn å komme med. Jeg tror ikke Solhjell, eller mange andre for den saks skyld, har vært nevneverdig plaget av at norsk kunstliv har vært styrt av en gruppe menn med samme etnisitet, økonomisk klasse og seksualitet fra norsk kunstliv startet til omtrent nå. Solhjell må gjerne mene det han gjør, men jeg tror man trenger å se på hvem som betrakter kunstlivet – han har tilsynelatende lenge vært den eneste sosiologen som har undersøkt kunstlivet, og en forskers spørsmål er selvsagt preget av vedkommendes posisjon, klasse, etnisitet og bakgrunn som alle andre.

Hun utdyper:

– Hvorfor dette plutselige engasjementet for skjevfordeling av kjønn? Er det så provoserende at en del av jobbene i toppsjiktet besittes av kvinner og ikke menn? Er det ikke interessant for en sosiolog å se om kunst-Norge vil forandre seg med en ny type lederskap?

Fremdeles er det ingen kvinner som eier eller styrer de store samlingene i Norge, som først er private før de blir subsidierte, påpeker Konow Lund.

– Det begynner å bli mange; Astrup Fearnley, Kistefoss, Ringnes-parken, Tangen samlingen eller Canica-samlingen, alle eide og drevet av menn.

Konow Lund mener det private markedet har etterhvert en mye større påvirkning enn det hadde tidligere på offentlige innkjøp og offentlige institusjoner.

– Ennå har ingen gått inn og sett på hvilken fordeling det er kjønnsmessig i disse samlingene, men det ville vært interessant, sier hun.

– I Norge utdanner vi flere kvinner, og kvinner får minst like mye stipend og stiller ut like mye som menn. Men på internasjonale undersøkelser ser vi at forskjellen i salg, altså økonomi og maktposisjoner, er like stor som tidligere.

Et spørsmål om makt

Kunsthistoriker Simen Kallevig Nielsen, som er PhD-student ved Universitetet i Cambridge, var til stede under seminaret og observerte debatten mellom Solhjell og Konow Lund. Han sier til Minerva at han tror krangelen bunner i ulike syn på makt.

– Utgangspunktet er jo at det har vært en enorm skjevhet mellom kjønn i den kunsthistoriske kanon – det er et enormt etterslep på å studere kvinnelige kunstnere. Det utgjør et bakteppe for å gå inn i et glemt kunstnerskap som Eva Bull Holtes.

Samtidig er Lotte Konow Lund, i form av sin posisjon som anerkjent kunstner og professor ved Kunsthøgskolen der fremtidens kunstnere utdannes, en selvskreven del av den norske samtidskunsten uavhengig av kjønn, mener Nielsen:

– Det er vel denne kulturelle makten Solhjell er opptatt av, og det faktum at Konow Lund faglig sett har stor definisjonsmakt.

Kallevig Nielsen mener feministiske kunsthistorikere har vært flinke til å fremme sine perspektiver og og snu på kunsthistorien i perioden etter at de for alvor gjorde sitt inntog på 60- og 70-tallet.

– Selv om de kunsthistoriske stridstemaene har vekslet underveis, har den feministiske kunsthistorien utviklet seg jevnt og gradvis fått mer innflytelse. Når vi nå ser at det er mer fokus på glemte kvinnelige kunstnerskap, er det nok både et resultat av det, og at det er flere kvinner i ledende posisjoner i kunstlivet.

Trodde det var ukontroversielt

Så ble altså seminaret, som først og fremst handlet om en glemt kvinnelig kunstner, et åsted for opphetet diskusjon.

Hadde kuratoren bak utstillingen trodd at dypdykket i Bull Holtes kunstnerskap skulle inspirere til en innbitt kamp om kjønn og makt? En diskusjon om kjønnsbalanse i kunstlivet frem til i dag?

Joakim Borda-Pedreira, kuratoren for utstillingen og daglig leder for RAM Galleri, sier til Minerva at han aldri hadde trodd det av noen skulle oppleves som noen provokasjon at man løfter frem et kvinnelig kunstnerskap som man mener er ufortjent bortglemt.

– Jeg er kanskje naiv, men trodde det grunnleggende premisset for seminaret, at kvinnelige kunstnere marginaliseres av kunsthistorien, var ukontroversielt.

Han tror grunnen til at tematikken utløser reaksjoner, er at mange er uenige i selve premisset: at påstanden om at kvinner har blitt aktivt ignorert av kunsthistorikere, er vanskelig å svelge for noen.

– Det vanlige argumentet er at det ikke finnes gode kvinnelige kunstnere, og at det jo også finnes mange mannlige kunstnere som er blitt glemt opp gjennom årene.

– Det gjør det naturligvis, men de er jo ikke glemt fordi de er menn, avslutter Borda-Pedreira.