Subjekts subjektive Vær Varsom-plakat

Subjekt-redaktør Danby Choi har gått hardt ut mot Pressens Faglige Utvalg (PFU), etter at avisen hans ble felt for ikke å ha gitt Begard Reza mulighet til samtidig tilsvar i forbindelse med en kronikk av Kjetil Rolness, publisert i avisen 30. juli i fjor.

Reza er generalsekretær i Salam Norge, en organisasjon som jobber for skeive minoritetsnordmenns interesser. Hun satt opprinnelig i Ytringsfrihetskommisjonen, men forlot den i protest i juni i fjor. Samtidig publiserte hun i VG et hardt angrep på ikke-navngitte medlemmer av kommisjonen, og beskyldte dem for «latterliggjøring av transpersoner og Metoo», «støtte til ’Sløseriombudsmannen’» og «uthenging av kunstnere». Påstandene, som viste seg å handle om blant annet Kjetil Rolness og Anki Gerhardsen, hadde tynt belegg, og saken ble gjenstand for betydelig offentlig debatt gjennom sommeren i fjor.

Det er en underdrivelse å si at Reza er en type person som den jevne Subjekt-leser – eller Minerva-leser for den del – ikke umiddelbart har stor sans for: Hun forstår store deler av kampen for ytringsfrihet som en strategi for «å kneble opposisjonelles samfunnskritikk av maktspråk og rasisme», og synes å betrakte den ytringsfrihetsforståelsen blant annet Rolness og Gerhardsen forfekter som et «høyre-narrativ» som gjør at «eliten fritt kan stemple folk som truer majoritetens privilegier».

Subjekt er altså ikke Rezas hjemmebane. Av Chois svar på PFU-kjennelsen går det dessuten frem at Reza i forkant av den omstridte artikkelen over lang tid hadde unnlatt å svare på henvendelser fra Subjekt. Man kan saktens forstå at Subjekt knapt ventet noe svar da avisen forsøkte å ringe henne i forbindelse med Rolness’ kronikk – og så lot det bli med det. For var det noen grunn til å tro at hun ville svart selv om Choi hadde sendt både SMS og epost som beskrev påstandene Subjekt snart skulle sette på trykk?

Hva gikk galt?

Alt dette er relevant kontekst for å forstå hvordan Danby Choi og Subjekt opplevde situasjonen i fjor. Men det er ikke relevant for å bedømme forholdet til Vær Varsom-plakatens 4.14, som omhandler samtidig tilsvar, og som ivaretar avgjørende viktige presseetiske hensyn.

For faktum er altså at Reza ikke fikk noen rimelig mulighet til samtidig imøtegåelse av påstandene som ble fremsatt. Og faktum er også at det åpenbart var mulig å sende en epost eller SMS der man beskrev påstandene, med en rimelig tidsfrist til svar. I så fall måtte Subjekt kanskje utsatt publisering noen timer eller en dag. Slik er livet i pressen: Saker man gjerne skulle hatt på fortere enn svint, må ofte utsettes i påvente av tilsvar.

Men i blant går det altså galt. Det kan skje når redaksjoner har det travelt, når de ikke forstår at det som fremsettes er sterke beskyldninger, eller – som i Subjekts tilfelle – når det på forhånd er dårlig kommunikasjon mellom partene. Brudd på 4.14 er en av de vanligste spørsmålene som behandles i PFU, med 32 fellelser i fjor.

Subjekts feil er altså åpenbar og rett frem. Fellelsen i PFU burde blitt et læringspunkt for det som ennå er en svært ung avis: Gjør det bedre neste gang.

Protestene

Slik gikk det ikke. I stedet fikk vi noe som bare skjer svært sjelden i norsk presse: Danby Choi har gått til frontalangrep på PFUs kjennelse. Slik innleder han sin artikkel: «La meg invitere deg til å bedømme denne saken selv, utifra de opplysningene jeg nå presenterer. Jeg tror du vil konkludere annerledes enn Pressens faglige utvalg.» Jeg har lest artikkelen hans grundig, og den inneholder absolutt intet som er egnet til å endre på PFUs konklusjon.

Utover det som er beskrevet ovenfor, fremkommer en mer inngående beskrivelse av Subjekts forhold til Begard Reza og en annen person tilknyttet Salam, Thee-Yezen Al-Obaide. Der går det frem at Al-Obaide, ifølge Choi, har skjelt ut Subjekt i temmelig harde ordelag, og at han også har skrevet at han ikke ønsker kontakt med avisen. Det går også frem at Subjekt har forsøkt å få tak i et oppdatert telefonnummer til Reza, men har fått beskjed om at hun ikke ønsker at nummeret hennes skal deles.

Choi opplever også Reza som en opportunistisk aktivist, som klager til PFU for å fremme en politisk agenda. Han tror ikke noe på at hun ønsket tilsvar. Choi ser dette som en del av en større strategi, og skriver: «Den internasjonale translobbyen, som Begard Reza sympatiserer med blant annet gjennom verv i skeive organisasjoner, har for eksempel laget sitt eget strategidokument. Dette strategidokumentet anbefaler å unngå å offentlig diskutere endringene de ønsker gjennomslag for. De ønsker seg ikke debatt, diskusjon og journalistikk.»

I teksten skriver Choi at Subjekt «ikke [anser] Begard Reza som en fiende». Men fremstillingen hans er nok mer egnet til å så tvil om den påstanden enn om PFUs fellelse. For den bekrefter at Subjekt ikke gjorde nok for å få tak i Reza. Choi skriver om faren for at aktører gjør seg utilgjengelige for å trenere saker, men det er helt åpenbart at det ikke er relevant her: Subjekt kunne meget enkelt sendt epost og SMS, og om Reza ikke hadde svart, kunne Subjekt med god samvittighet publisert. Og PFU-klagen – om den i det hele tatt var blitt fremmet – ville aldri endt med fellelse.

Problematisk respons

Choi legger ut om Rezas politikk, agenda og vandel for øvrig. Han forteller om den lange forhistorien. Han setter det hele i sammenheng med «Den internasjonale translobbyen» og dens strategier. I praksis fremmer Choi sin egen helt subjektive Vær Varsom-plakat, der han inviterer leseren til å ta stilling til en bred politisk kontekst slik han forstår den. Det er ganske åpenbart at et PFU som skulle operere på den måten, ville bli en forlengelse av den offentlige debatts gjørmebryting.

Choi har fått ikke desto mindre fått delvis støtte av både Kjetil Rolness, som rett nok erkjenner at fellelsen synes «teknisk sett» riktig. Han har også fått støtte av Anki Gerhardsen i Aftenposten, og av Erik Stephansen i Nettavisen. Også de er opptatt av hvor vanskelig Reza har vært å få tak i, og tilkjennegir sin bekymring for at aktører kan trenere offentlig debatt – som om PFU ikke er bevisst på den helt basale problemstillingen, og som om det var relevant for konklusjonen.

Selvsagt må kjennelser i PFU kunne kritiseres. Likevel er kritikken mot denne fellelsen – attpåtil av redaktøren i mediet som er felt – både pussig og problematisk. For kjennelsen er, som også Frank Rossavik i Aftenposten har beskrevet, åpenbart riktig. Rolness må gjerne kalle det «teknisk sett», men det er på siden av poenget: Vær Varsom-plakaten er i stor grad nettopp et sett med teknikker pressen holder seg med for å ivareta etiske hensyn. Og disse teknikkene er ekstra viktige når tilliten mellom aktørene på forhånd er lav.

Og lav tillit mellom partene er det definitivt her. Rolness og Gerhardsen var en del av debatten i kjølvannet av at Reza forlot Ytringsfrihetskommisjonen i fjor sommer – og fikk rettet sterke beskyldninger mot seg av henne. Også Erik Stephansen er part i saken: Nettavisen dekket fjorårets debatt med utgangspunkt i Subjekts dekning, og ble også innklaget til PFU – men frikjent nettopp fordi avisen hadde gitt en reell mulighet til imøtegåelse. Dessverre reflekterer hverken Choi, Rolness, Gerhardsen eller Stephansen nevneverdig over hva det kan ha å si at det over tid har vært konflikt mellom dem og Reza.

Nå velger alle disse fire å svare på en fellelse av Subjekt i PFU med ikke bare å kritisere PFU, men med å komme med nye, sterkt negative beskrivelser av Reza. Det er mildt sagt svært umusikalsk. Og det er problematisk: Hvis PFU skal kunne fungere, kan mediene ikke bruke fellelser til å fortsette konflikter med dem som har klaget inn saker. Selvsagt hender det at medier er uenige i aspekter ved PFU-kjennelser. Et viktig poeng med institusjonen er likevel at det ikke alltid er en avis i en konflikt som er best egnet til å si noe om hvorvidt presseetikken er overholdt.

Er Reza bare en kynisk, ekstrem aktivist?

Men kan det ikke hende at Choi har rett i substans? At Reza har gått til PFU ikke for å sikre sin rett til samtidig imøtegåelse, men bare for å fremme en politisk agenda? Kan det ikke tenkes at hun har en overordnet strategi om å gjøre seg utilgjengelig for «fiendtlige» medier? Jo, det kan selvsagt hende, uten at det endrer noe på hvorvidt PFUs konklusjon var rett. Men et poeng med en sånn kjennelse er også at det ikke er sikkert at det er slik.

Kan det finnes legitime grunner til at Reza i liten grad har vært tilgjengelig for Subjekt i årene før Rolness’ kronikk? Ja, selvsagt. Det kan være en belastning å være i medier, spesielt i medier der man må regne med å fremstilles negativt. Man velger sine kamper og sine tilsvar.

Kan det finnes grunner for en person som Reza til ikke å gi ut telefonnummer? Ja, selvsagt kan det det. En skeiv minoritetskvinne kan ha mange fiender Subjekt ikke vet om.

Kan det tenkes at Reza ville benyttet retten til samtidig imøtegåelse om Subjekt hadde sendt en epost? Ja, selvsagt er det mulig. Det er ikke sikkert Subjekt anser det som sannsynlig, og det er ikke sikkert det er sannsynlig – men det er fullt mulig at hun ville ønsket å gi sin versjon av hendelsesforløpet i møte med Rolness’ påstander.

Alt dette er for øvrig også forenlig at Reza har et etter mitt skjønn håpløst syn på ytringsfrihet, at hun har sterk antipati mot Subjekt, og at hun har behandlet avisen urimelig. Kanskje er det også slik at hun hele PFU-klagen først og fremst hadde et politisk siktemål. Men for å forstå den presseetiske vurderingen er det altså ikke relevant.

Det er nettopp når tilliten mellom aktører er lav, at det er vanskelig å vite hva som er hva. Og pressen kan ikke forutsette hverken det ene eller den andre når den skal vurdere sin presseetiske praksis. For tilsvar og imøtegåelse er en av de helt sentrale teknikkene for å opprettholde skillet mellom journalistikk og aktivisme. Når Resett raskt forfalt til hatkampanjer mot enkeltpersoner, var det blant annet fordi avisen systematisk ikke innhentet slike svar.

Det er utvilsomt slik at Subjekt i stor grad har vært et friskt pust inn i kulturdebatten, som har røsket fatt i oppfatninger og holdninger som trengte å røskes i. Like fullt er det problematisk når Danby Choi, snarere enn å lære av feilene som ble begått, går til frontalangrep på både PFU og Begard Reza. Dermed blander han sammen det som fremstår som en antipati mot Reza med Subjekts forvaltning av presseetikken. Det er uhåndterbart.

At Subjekt har noen barnesykdommer, er til å leve med. Men hvis utviklingen skal fortsette, kan Choi ikke møte fellelser i PFU som et retthaversk barn som setter seg ned og sutrer.