Debatten om valgordningen

Det som nylig har skjedd i Storbritannia gir grunn til å stille et fundamentalt spørsmål: Hva er valgets formål?

Det er i prinsippet to valgordninger, forholdstallvalg og valg i enmannskretser. Begge disse former for valgordninger kan utformes forskjellig og det kan tenkes kombinasjoner av de to. Kritikken mot systemet med enmannskretser, som bare kan ha en vinner som i Storbritannia og i USA, er at store velgergrupper — de som stemmer på et ”tredje” parti — vanligvis ikke får en politisk innflytelse som samsvarer med deres velgeroppslutning. Jamfør for eksempel skjebnen til det liberal-demokratiske partiet i Storbritannia, Le Pen-bevegelsen i Frankrike eller Perot-bevegelsen i USA. Kritikken mot forholdstallsvalg er nesten den motsatte: at det nesten aldri resulterer i at vi får én vinner, men i stedet forskjellige samarbeidskonstellasjoner.

Nei takk til begge deler I Storbritannia blir valgsystemet kritisert for å lide av begge svakhetene samtidig. Det er klart at det liberal-demokratiske partiet i siste valg gikk sterkt frem i velgeroppslutning, men fikk allikevel færre mandater enn det hadde. Samtidig fikk man den situasjon at intet parti fikk flertall alene og engelskmennene fikk det de kaller ”a hung Parliement”. Det har de liten erfaring med.