– Det som foregår i Iran nå, er den største protesten mot regimet siden 1979

Med energikrise og frykt for atomkrig er det kanskje ikke uventet at Europa i stor grad har preget det norske nyhetsbildet den siste tiden. Likevel foregår det store og viktige ting utenfor kontinentets grenser som også fortjener omfattende dekning.

Det siste poenget var viktig for journalisten Mina Ghabel Lunde da hun tidligere i måneden skrev et innlegg på sin Facebook-konto for å opplyse om hva som foregår i Iran akkurat nå.

Landet preges av massive protester og krav om regimeendring i kjølvannet av det brutale drapet på den unge kvinnen Mahsa Amini i september. Myndighetenes forsøk på å slå ned opptøyene med vanlige virkemidler – trusler, nedstenging av internett, vold og drap – har ikke båret frukt, og vi er inne i den femte uken av landsdekkende protester.

«Den internasjonale mediedekningen har vært så ubegripelig uproporsjonal med saken», skriver Ghabel Lunde, som kom til Norge fra Iran som niåring, i innlegget. Hun oppfordrer til en seriøs mediedekning av det som nå foregår.

Minerva tok oppfordringen, og ringte journalisten, som har daglig kontakt med familie, venner og kilder på bakken i et mørklagt og isolert land.

For å få en bedre forståelse av dagens situasjon, hva som skiller den fra tidligere uro og hvorfor den anses som en milepæl og et brytningspunkt for iranere, må vi gå tilbake i tid, forklarer Ghabel Lunde.

Da sjahen ble styrtet i revolusjonen i 1979, installerte den hjemvendte ayatollah Ruhollah Khomeini landets nåværende styreform («nezam» på farsi): et religiøst enevelde med seg selv som en åndelig religiøs leder og en seremoniell monarkisk rolle for presidenten, som folket skulle velge – riktignok fra en liste forhåndsgodkjente kandidater.

Styret skulle baseres på islam, og lovverket tok utgangspunkt i sharia – tradisjonell islamsk lov, som ifølge Khomeini skulle moderniseres og gjøres mer «praktisk». Resultatet er ofte langt fra det Ghabel Lunde forbinder med islam.

– Ifølge Koranen er det for eksempel synd å drepe et menneske og dobbelt så synd å drepe en jomfru. Om regimet likevel vil henrette en jomfru – hvis forbrytelse kan være alt fra å ha drukket alkohol til å være mistenkt for homofili – har sharia tilbudt voldtekt som en løsning, forteller hun.

Løsningen innebærer at jenta midlertidig vies til en fengselsvakt, som så voldtar henne, forklarer Ghabel Lunde:

– Dermed tar ikke staten livet av en jomfru.

Etter en henrettelse får familien så beskjed om å hente liket for begravelse, ettersom det må gjøres raskest mulig etter ens død.

– En slik beskjed kan være det første familien hører om at datteren i det hele tatt er arrestert, da henrettelser gjerne skjer raskt etter pågripelse og uten dom. Slik har regimet holdt på i 43 år.

Sharialovene ble brutalt håndhevet fra begynnelsen. Revolusjonen var et resultat av misnøye med den korrupte sjahens feighet, og da særlig hans ettergivenhet til USA og Storbritannia, som hadde full kontroll over landets oljeressurser, mens folk flest stadig slet mer økonomisk. Khomeinis løfter om et bedre samfunn viste seg imidlertid å være løgn. Ghabel Lunde mener at særlig de unge i Iran, som i stor grad hadde båret revolusjonen frem, snart følte seg lurt.

– De ga sitt blod for revolusjonen, men fikk ingenting tilbake for offeret sitt. Min mors bror ble skutt og drept 19 år gammel. Det er på ingen måte unikt for min familie. Vår foreldregenerasjon ble en kollektivt deprimert generasjon, sier hun.

I de 43 årene som har gått siden da, har regimet etablert et samfunn der kvinner er en eiendel uten rett til å bestemme selv. Døtre arver automatisk halvparten av det deres brødre gjør, og ekteskap er blitt en betingelse for sosial omgang mellom kvinner og menn. Skilsmisse er også en rett som i hovedsak er forbeholdt menn.

En kvinnerevolusjon

Hijab-påbudet for kvinner er kanskje det mest kjente tegnet på Irans strenge sharialovgivning.

– Ordet «hijab» betyr «anstendighet», og gjelder faktisk for begge kjønn ifølge Koranen. Det har primært å gjøre med en nøktern og sømmelig oppførsel. En viss tildekning er anbefalt for muslimske menn og kvinner, men tvang skal ikke brukes. Påbudet om at kvinner må dekke til håret og kroppen, er nok en lov med rot i sharialoven i Iran. Mange av landets troende muslimer mener regimet og sharia spotter og skader islam.

Hijabpåbudet gjelder for jenter fra ni år og opp, men er samtidig en obligatorisk del av skoleuniformen fra 1. klasse på barneskolen, altså for seksåringer. Ni år er også aldersgrensen for når en jente kan giftes bort, mens gutter får vente til de er 15 år. Menn kan dessuten ta opptil fire koner og inngå et ubegrenset antall midlertidige ekteskap, noe som særlig benyttes ved sex-kjøp og nevnte voldtekt i forbindelse med henrettelse av jomfruer, forklarer Ghabel Lunde, og legger til:

– Dersom en gift kvinne kysser en annen mann, dømmes hun derimot til dødsstraff. Dette gjelder ofte også kvinner som blir voldtatt av en de ikke er gift med. Overgriperen kan også straffes, men aldri like hardt som offeret, dersom hun er gift.

Kvinners manglende rettigheter i Iran er selvsagt ikke nyheter. Likevel danner det et viktig bakteppe for hendelsene som utspiller seg i landet akkurat nå.

Dette er nemlig en kvinnerevolusjon iranere aldri hadde sett for seg eller turt å håpe på, forteller Ghabel Lunde. Og kraften bak er i stor grad den yngre garde. I likhet med de desillusjonerte unge som stod bak revolusjonen i 1979, har dagens unge iranere lenge vært nedbrutte og hatt lite tro på fremtiden. Frem til nå.

– Den yngre generasjonen har vokst opp på internett. De har lært alt de kan på nettet, og har fått med seg gapet mellom deres egen tilværelse og hva du er fri til å gjøre i andre land. Utendørs har de fulgt så minimalt med regler de kan, men alltid med en risiko for alt fra piskeslag til henrettelse. De har bare blitt sintere og sintere over sin egen situasjon og fremtidsutsikter i et land som følger sharia, men tramper på grunnleggende menneskerettigheter.

Og det er ikke rart at en hel generasjon som er vokst opp med daglige, detaljerte innblikk i hverdagen til deres felles zoomers (Generasjon Z, journ. anm.) i andre deler av verden via sosiale medier, reagerer på egen manglende frihet og autonomi. Om en iransk tenåringsjente nekter å la seg gifte bort, kan hennes far og brødre lovlig drepe henne, fortsetter Ghabel Lunde og legger til:

– Selv om lovene er langt strengere for kvinner enn menn, må man ikke glemme guttene som har vokst opp med like stor innsikt i og lengsel etter friheten og livet deres jevnaldrende har i Vesten. Stadig flere iranske gutter og unge menn har de siste årene blitt deprimerte og følt på en håpløshet når det gjelder fremtiden. Det er ikke uvanlig å høre om selvmord blant unge menn og gutter. Selv akademisk vellykkede ungdommer fra øvre middelklasse, uansett kjønn, ser ingen håp om en lykkelig fremtid i et land styrt av et regime som ikke vil dem vel.

En kulminasjon

Selv om dekningen av opptøyene har vært mager i Norge, er flammen som satt fyr på Iran, velkjent. Under et besøk i Teheran ble den unge kurdiske kvinnen Mahsa «Jina» Amini (22) arrestert av moralpolitiet fordi noe av håret hennes stakk ut fra under hijaben. Etter å ha blitt brutalt banket opp, havnet hun i koma og døde kort tid etter av skadene hun ble påført.

I døden har Amini blitt et samlende symbol for en befolkning hvis langvarige undertrykkelse har laget alvorlige sprekker i samholdet og tilliten. Der man hadde nådd et bunnpunkt for mistillit mellom borgere, samles all frustrasjon, desperasjon og ønske om noe bedre for folk med ulike grunner til å hate regimet. I spissen står modige unge kvinner og menn.

For det er selvsagt flere faktorer som ligger bak dagens situasjon. Det iranske folks raseri og opposisjon mot Ali Khameneis diktatur har ligget og ulmet lenge, men har vokst kraftig de siste tre årene, med noen utbrudd som raskt har blitt slått hardt ned.

En voldsom prisvekst på drivstoff i november 2019 sendte folk ut i gateprotester i en rekke iranske byer. Prisveksten innebar at vanlige folk måtte velge mellom å putte bensin i tanken eller mat i magen.

– Når foreldre må la barna sine gå sultne til sengs, skjer det noe med dem som selv ikke 40 år uten ytringsfrihet kan fremprovosere. Du bor i et land der 80 prosent av innbyggerne er millennials (født fra starten av 80-tallet til midten av 90-tallet, journ. anm.) eller yngre, og folk flest har en vestlig tankegang der religion først og fremst assosieres med tvang. Da er det ikke vanskelig å forstå sinnet mot lederne som kaster bort de rike ressursene på støtte til sjiamuslimske opprørsmilitser i utlandet, mens din personlige økonomi er i fritt fall. Når du kjenner på disse basale behovene, begynner du virkelig å stille spørsmål ved om det finnes et alternativ til dette, og hvorvidt du har så mye å tape.

1500 mennesker skal ha blitt drept i løpet av de få dagene opptøyene varte, da regimet i kjent stil reagerte med brutal vold. Ikke lenge etter dukket en ny skandale opp.

I kjølvannet av det amerikanske drapet på Qasem Soleimani på nyåret 2020, skjøt Revolusjonsgarden ned passasjerflyet Ukraine International Airlines Flight 752, som var på vei fra Teheran til Kyiv. Alle de 176 personene om bord døde. Revolusjonsgarden skal ha trodd flyet var et amerikansk missil. Også denne gangen trakk folk til gatene. Maktapparatet svarte med vold og drap.

Dagens situasjon må forstås med disse sakene som viktige medvirkende faktorer, forklarer Ghabel Lunde. Det er en kulminasjon av en rekke faktorer som har ligget og ulmet under overflaten. Og til tross for at du kanskje ikke hører mye om det, er det som skjer i Iran akkurat nå, den største protesten mot regimet siden dets ankomst i 1979, mener hun.

Den største trusselen mot regimet

Mange husker nok opptøyene som fulgte presidentvalget i 2009. Mahmoud Ahmadinejad vant gjenvalg mot reformkandidaten Mir-Hossein Mousavi. Påstander om valgfusk kastet landet ut i politisk krise med opptøyer mot regimet. Mousavis grønne sjal førte til at demonstrantene bar grønne bånd, noe som ga opptøyene navnet «den grønne bevegelsen». Vestlige medier dekket saken møysommelig, og mange hadde nok tro på at dette kunne føre til større, grunnleggende endringer i Iran.

– Du mener dagens protester er mye viktigere enn den gangen?

– Absolutt! I 2009 foregikk protestene nesten utelukkende i landets største byer, spesielt Teheran. Dagens protester foregår over hele landet, slår Mina Ghabel Lunde fast og legger til at det likevel ikke er den viktigste forskjellen.

Hun forklarer at det i 2009 var en viss ambivalens blant store deler av befolkningen. De visste at diktaturet ikke ville ta slutt uansett, fordi kandidaten Mousavi – som riktignok lovet reformer – tross alt var en av prestestyrets egne kandidater og i sin tid en av arkitektene bak regimet. Grunnen til opptøyene var imidlertid at folk følte seg spyttet på. Mange som tidligere bevisst hadde latt være å stemme, for ikke å legitimere regimets forsøk på å fremstille seg selv som et demokrati, gikk denne gangen til urnene.

– Ikke fordi de hadde så høye forventninger, men fordi de forsonte seg med tanken om at selv små endringer til det bedre, også når de var innenfor rammene av diktaturet, ville bidra til en litt mer levelig hverdag. Han lovet flere utdanningsmuligheter for jenter på universitetsnivå og friere kleskoder for kvinner. Sånn sett var det hele en vits. Men når selv en høy valgdeltakelse og aksept av små endringer ikke ble møtt med respekt nok til ikke å kuppe valget, ble folk forbanna – kanskje mest på sin egen naivitet, men også på et regime som viste seg nærmest demonstrativt respektløst.

Protestene vi ser i dag skiller seg derimot grunnleggende fra 2009, fremholder Ghabel Lunde. Ingen snakker om reform nå. Folk i hele landet risikerer livet for reelle forandringer i Iran. De vil dra systemet opp med roten og kaste det ut. Unge kvinner jager regimets sikkerhetsapparat mens de brøler erklæringer som «Jeg vil heller dø i dag enn å våkne til deg og dine i morgen!». Kvinner brenner hijabene sine på gaten og roper «Død over Khamenei!».

Reagerer på manglende dekning

Men hvis dette faktisk er så historisk som Ghabel Lunde skal ha det til, hvorfor hører vi ikke mer om det i mediedekningen? Kanskje ikke overraskende domineres norske nyheter av krigen i Ukraina og den pågående strømkrisen, men burde det ikke være plass til løpende oppdateringer av de mest oppsiktsvekkende folkelige opptøyene i et land som i en årrekke har spilt en ikke ubetydelig rolle i vestlig utenriks- og sikkerhetspolitikk?

Ghabel Lunde, som selv har jobbet mange år i ulike norske nyhetsredaksjoner, peker på at innslagene i vestlige medier for tiden er få og inneholder direkte feil. Hun trekker likevel frem en viktig avsløring fra norske medier om relasjonene mellom Norge og Iran:

I forrige uke kunne Dagbladet avsløre at den norske regjeringen planla en skatteavtale med Iran. Ifølge statssekretær Lars Vangen (Sp) i Finansdepartementet var avtalens mål å hindre skatteomgåelse og -unndragelse, samt hindre dobbeltbeskatning og dobbelt ikke-beskatning. «Skatteavtaler vil legge til rette for investeringer og aktivitet og bidra til å fremme økonomisk utvikling og vekst for begge land», uttalte Vangen til Dagbladet.

– At våre folkevalgte jobber for å fremme økonomisk vekst for et regime som skyter barn på åpen gate, mens de gjør det, er noe vi som har valgt dem ikke kan godta, sier Ghabel Lunde.

Skatteekspert Eivind Furuseth ved BI mente en slik avtale kunne gi Iran krav på informasjon om norske skatteytere. Tirsdag denne uken meldte Finansdepartementet at avtalen er lagt på is.

Mandag utvidet også EU sanksjonene mot iranske tjenestemenn og statlige institusjoner – inkludert moralpolitiet og politiet – som følge av deres rolle i drapet på Mahsa Amini og den brutale responsen på demonstrasjonene som pågår i landet.

Ghabel Lunde sier sanksjonene nok er velment, men ut fra formuleringen fremstår som vage og rettet mot mål med nokså minimal beslutningsmyndighet. Det reiser noen viktige spørsmål mener hun:

– Nøyaktig hvordan skal disse sanksjonene hjelpe iranere? Moralpolitiet står for eksempel på listen over de som skal sanksjoneres, men enhver med kjennskap til den islamske republikken vet at moralpolitiet ikke har noen reell makt. De er 90 000 unge menn og tenåringer, hvor majoriteten kommer fra fattige kår og har byttet ut et liv uten fremtidsutsikter med en uniform og et våpen som gir dem en følelse av makt. De har ingen beslutningsmyndighet, de følger bare ordre og bruker vold mot jevnaldrende de ofte forakter på grunn av klasseskille og en antagelse om at de er sosser med penger de selv ikke har.

– Den nærmest manglende og mangelfulle mediedekningen av Iran er ikke noe nytt i hverken Vesten eller Norge. Den blir bare ekstra grell og iøynefallende i en slik situasjon som landet befinner seg i nå.

Ifølge Ghabel Lunde har vestlige medier inkludert norske i snart to tiår dekket Iran nærmest utelukkende med en vinkling som handler om utviklingen av atomvåpen.

– Det eneste man altså har funnet interessant ved et av verdens viktigste land hva gjelder internasjonal politikk generelt og destabilisering i både Midøsten og – nå også – Europa, er den ene faktoren som kan komme til å bli en potensiell fare for oss og våre allierte.

Med så mye nyhetsdekning av Iran syns hun det er vanskelig å forstå hva som er årsaken til at man ikke interesserer seg mer for andre sider ved landet enn deres anrikning av uran. Hun mener det er hederlige unntak, men at de er få.

– Et land med over 80 millioner innbyggere, som er alene i verden om et absolutt hijabpåbud og som stadig topper listen over henrettelser, men der majoriteten likevel har en kultur – riktignok må utfoldelsen av den gjemmes bak låste dører og på privat eiendom – som skiller seg fra andre land i regionen ved å være mer vestlig, tross 43 år under et islamistisk diktatur. En diaspora som skiller seg ut ved ofte å være best integrert uansett hvor de bor i verden og ved kvinner som nesten aldri bærer hijab. Et av landene i verden med det aller største gapet og den mest skarpe motsetningen mellom folket og ledelsen. Det burde da være både interessant og lønnsomt for virksomheter som lever av å formidle og opplyse om hva som foregår i verden, å holde seg med et par reportere som setter seg litt grundig inn i landets indre dynamikk også?

Imidlertid mener hun at selv korrespondenter som er betalt av folket for å dekke Midtøsten i en mannsalder, beklageligvis ikke har tatt seg dette bryet.

– Noe som i mange år allerede har vært tydelig i den repetitive dekningen av atomavtaler, fordomsbekreftende kommentarer som at det iranske og det israelske folket hater hverandre, når de tvert imot og i motsetning til sine respektive ledere kommer svært godt overens og har mye til felles, og nå i stillheten rundt det historiske som skjer i Iran. Hadde mediene satt seg inn i disse tingene, lært seg et og annet om de siste 100 års historie, brukt kilder som ikke bare har sin kunnskap fra bøker og sett etter de store linjene, ville de også vært i mye bedre stand til å se, reagere på, dekke og stille de viktige spørsmålene om alt fra politisk unnfallenhet på hjemmebane til hvilken historisk hendelse vi har vært vitne til de siste 33 dagene. Uansett om regimet veltes i morgen, neste uke eller neste år.

Revolusjon, ikke reform

Fra Norge gjør Mina Ghabel Lunde og andre det de kan for å hjelpe befolkningen i Iran og opplyse om hva som skjer. Nå håper hun på mer engasjement fra flere her til lands. Denne sjansen er altfor stor til å la gå fra seg.

– Jeg er journalist og ikke en aktivist, men vi føler vel alle noe spesielt når fødelandet vårt for hver dag ser ut til å komme ett skritt nærmere frigjøring fra et halvt århundre langt diktatur. Dessuten er det jo nettopp det som er noe av det beste med å jobbe som journalist: Å ha bidratt til endring til det bedre gjennom å kaste lys på det som er skyggelagt av noen som profitterer på mørket.

Nå er grunnleggende endringer innenfor rekkevidde, mener hun.

– Fra gangbroen som går over den største motorveien i Teheran og binder byens vestlige og østlige deler sammen, henger det et hvitt flagg med påskriften: «Vi er ikke lenger redde, vi kriger nå!» Det har fått henge der i lang tid nå. For første gang hører vi utrop som «Til helvete med reform! Vi vil ha revolusjon!». Venner i Iran forteller om uniformerte sikkerhetsstyrker som slutter seg til demonstrantene. Folk kjenner på et samhold få iranere har sett maken til eller våget å håpe på. Det er helt uvirkelig!