Vårt demokratiske styresett utfordres av et autokratisk tankesett

En autokratisk styreform kjennetegnes ved at den politiske makten i det vesentlige er samlet hos én person. Statskonstruksjonen kan vanskelig fremodle et demokratisk lederskap, uansett hvor sterkt autokraten selv bedyrer at han er valgt på demokratisk vis.

For å kunne si noe fornuftig om hvorvidt et land og dets politiske lederskap er autokratisk eller demokratisk kreves både statsvitenskapelig, historisk og juridisk kunnskap. Kunnskap er imidlertid i seg selv ikke nok til å skape enighet om hvilke stater som er demokratier eller autokratier, noe debatten mellom venstre- og høyresiden i norsk politikk støtt og stadig viser.

En faglig begrunnet måte å skille demokratiske land og lederskap fra autokratiske land og lederskap er å studere landets statsrettslige eller grunnlovsregulerte betingelser for ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, og landets egen oppfatning av hva det oppfatter å være «frie demokratiske valg». Selv med en slik tilnærming til problemstillingen demokratisk/autokratisk, vil enkelte stater med åpenbare autokratiske trekkstyreformer, likevel insistere på å kalles demokratiske.

Vi som lever i et land der demokratiske rettigheter har vært grunnlovsfestet i over 200 år, må selvsagt kunne kritisere stater med autokratiske trekk. Kritikken må imidlertid baseres på en tydelig, tilkjennegitt oppfatning om hva man mener bør kjennetegne et «ekte» demokrati, og hva som kvalifiserer til den betegnelsen.

Den sikkerhetspolitiske debatten om motivene bak NATO og Russlands handlingsmønstre i pågående konflikt, viser hvor viktig det er at debattantene i det minste kan enes om hvorvidt NATO synes å handle ut fra et større ønske om å sikre egne og nabolandenes demokratiske utvikling enn hva Russland har.

Magnus Nordmo Eriksen berører denne problemstilling i sin artikkel her i Minerva 12. januar: «Øst-Europa har rett til å velge sin egen fremtid». Der går Eriksen i rette med Rød Ungdom, som tydeligvis – helt blottet for et demokrati/autokrati-perspektiv – gir USA og NATO mye av skylden for den tilspissede situasjonen som har oppstått mellom Russland og den vestlige forsvarsalliansen.

Les også:

Pluss

Øst-Europa har rett til å velge sin egen fremtid

Rød Ungdom anklager utenriksministeren for historieløshet, men ungdomspartiets egne uttalelser om dagens anspente forhold mellom øst og vest mangler historisk innsikt og respekt for demokratiske beslutninger i de tidligere sovjetiske satellittstatene.

Magnus Nordmo Eriksen

Et viktig spørsmål i debatten er om NATOs demokratiske stater skal eller ikke skal akseptere noen av premissene fra en motpart (Russland) som åpenbart har større tro på autokratiet og et autokratisk lederskap enn på den demokratiske styreform NATO står for.

Eriksen er indirekte inne på dette poenget i sin artikkel når han skriver: «Det er landene som faktisk forsøkte seg på å la folket styre som har vendt ryggen til Russland, mens de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia – som i stor grad fortsatt styres av autokrater – har holdt seg i den russiske favnen.»

«Autokratiske ledere fikk det vanskeligere i 2021», slo direktør Kenneth Roth ved Human Rights Watch (HRW) fast tidligere denne måneden. Utsagnet kan knapt forstås som at demokratiske ledere har fått det lettere. Kanskje tvert om. I sin seneste World Report peker HRW riktignok på at demonstrasjonene for demokrati har økt i en del land, men likevel er en hovedkonklusjon fra HRWs side at verdens demokratier er under økt press, og at de autokratiske lederne i navngitte nasjoner er på frammarsj.

Alle former for politiske demonstrasjoner er gjerne et uttrykk for at borgere er misfornøyd med myndighetenes politikk, enten det gjelder «makthavernes» sosialpolitikk, utenrikspolitikk eller næringslivspolitikk eller kulturpolitikk. Demonstrasjoner er dermed, for demokratiet, en slags sikkerhetsventil som myndighetene forholder seg rasjonelt og respektfullt til.

For autokratiske ledere derimot, vil demonstrasjoner, nærmest av enhver art, bli oppfattet som en trussel. Et autokrati vil derfor aldri gå i dialog med demonstrantene, men heller «slå ned» på enhver demonstrasjon som går mot deres politikk.

Noe bekymringsfullt er det likevel for demokratiet, å møte demonstranter, som uten noen spesifikk «sak» kun vil vise som forakt, rettet mot myndighetene som fratar dem «den personlige frihet», jfr. demonstrasjonene mot myndighetenes pandemitiltak. Hvordan et demokrati med ytringsfrihet skal måte den type «avsky-demonstrasjoner» uten å ty til autokratiske grep er en annen sak, og en annen artikkel verd.