Øst-Europa har rett til å velge sin egen fremtid

Omtrent like sikkert som at Høyre vil avvikle formuesskatten er det at Rødt vil avvikle NATO – eller i det minste trekke Norge ut av alliansen. Høyre har riktignok vannet ut kravet om formuesskatten de siste par årene, mens Rødt synger den samme, gamle visa.

Sist ut er partiets yngre garde. Leder i Rød Ungdom Alberte Tennøe Bekkhus og sentralstyremedlem Selma Flo-Munch legger i en kronikk i VG tirsdag skyld på NATO og USA for dagens anspente situasjon med Russland, som inntil videre har kulminert med et stort antall russiske tropper på grensen til Ukraina. Rød Ungdom anklager utenriksminister Anniken Huitfeldt for historieløshet og gjentar grunnløse påstander fra russisk hold om at NATO tidligere skal ha lovet russerne ikke å utvide alliansen østover.

I Russlands skygge

Ettersom kronikkforfatterne trekker frem historien, kan vi ta et raskt blikk tilbake i tid for å se om det kanskje kan være historiske faktorer som ligger bak de interne kreftene som har fått østeuropeiske land til å vende blikket mot vest.

Baltikum, Polen og området som i dag utgjør Ukraina har gjennom flere hundre år vært underlagt russisk eller sovjetisk dominans. Forsøk på samfunnsomveltninger i østblokken, enten de ble ledet av lokale kommunistledere eller befolkningen, ble under den kalde krigen knust da den sovjetiske militærmakten kom rullende. Putin tok dette virkemiddelet i bruk så sent som denne måneden i Kasakhstan. Bakgrunnen for disse intervensjonene handlet aldri om sivilbefolkningens ve og vel eller landenes interesser, men opprettholdelsen av kontroll for kolonimakten.

Da slutten på den kalde krigen brakte med seg uavhengighet og selvråderett for de tidligere vasallene, sto de nye demokratiene overfor et valg: Skulle man legge seg opp mot Russland og styre landets utvikling mot øst, eller mot USA og Vest-Europa? Her spilte historien en åpenbar rolle bak beslutningen, og vi ser at det er landene som faktisk forsøkte seg på å la folket styre som har vendt ryggen til Russland, mens de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia – som i stor grad fortsatt styres av autokrater – har holdt seg i den russiske favnen. Ønsket om beskyttelse mot en stor og historisk aggressiv nabo ligger til grunn for de østeuropeiske lands medlemskap i NATO, ikke vestlig imperialisme.

Befolkningen søker vestover

Rød Ungdom gjentar også Putins anklage om at NATO skal ha lovet ikke å utvide militæralliansen østover da den kalde krigen ble avsluttet. Dette såkalte løftet har aldri blitt formalisert i en avtale mellom partene, og Sovjetunionens siste leder, Mikhail Gorbatsjov avviser at noe slikt ble lovet: «Temaet ‘NATO-ekspansjon’ ble ikke diskutert i det hele tatt, og det ble ikke tatt opp i de årene.» Gorbatsjov har likevel kritisert utvidelsen, og kalt den et brudd på ånden i garantiene Moskva ble gitt i 1990. Noe av grunnen til at det ikke ble tatt opp, kan rett og slett ha vært at det ikke virket realistisk at områder som på den tiden fremdeles var deler av staten Sovjetunionen skulle søke tilflukt i NATO.

Sannheten bak NATOs nye medlemsland er altså at det er befolkningen i disse landene som på selvstendig grunnlag har søkt seg mot vest, ikke at NATO eller USA har presset dem til underkastelse for vestlig imperialisme. Rød Ungdom er vanligvis opptatt av selvråderett. Hvorfor skal ikke den gjelde estere, latviere, litauere, polakker eller ukrainere? Og dersom det hersker noen tvil: USAs historiske håndtering av latinamerikanske lands lefling med sosialisme og kommunisme fortjener også kraftig kritikk. Rød Ungdoms retoriske poeng om at vi aldri ville akseptert at Russland utplasserte atomvåpen og militærbaser i USAs naboland Canada og Mexico faller imidlertid på sin egen urimelighet for enhver som kan litt om de nordamerikanske landenes historiske naboskap. Selv ikke fire år med Donald Trump fikk Justin Trudeau eller Andrés Manuel López Obrador til å søke lykken hos Vladimir Putin.

Opinionspåvirkning

Under den kalde krigen la sovjetiske ledere stadig vekk sin lit til at den vesteuropeiske opinionen skulle kunne utnyttes på veien mot å nå sovjetiske utenrikspolitiske mål. I 1976, mot slutten av avspenningsperioden mellom øst og vest, begynte Sovjetunionen å utplassere en ny type mellomdistanseraketter med atomstridshoder i Øst-Europa. Medlem av den sovjetiske generalstaben general Adrian Danilevitsj betegnet utplasseringen som et gjennombrudd, ulikt noe amerikanerne hadde. «Vi kunne umiddelbart holde hele Europa som gissel», ifølge historieprofessor Jonathan Haslams bok Russia’s Cold War.

NATOs svar var det såkalte «dobbeltvedtaket» i 1979. Man skulle på den ene siden modernisere de vestlige atomvåpnene i Europa, og på den andre siden jobbe for rustningskontroll. Vedtaket innebar en de facto opprustning, fordi man ikke ville la Sovjetunionen forsinke utplasseringen ved å trenere forhandlingene om nedrustning. Arbeidet med å utplassere nye mellomdistanseraketter i Vest-Europa pågikk dermed parallelt med forhandlingene.

Lederne i Kreml var overbevist om at dobbeltvedtaket kunne stanses ved å nøre opp under motsetninger i vestlig opinion. I Moskva ble det resonnert at «Det er åpenbart nødvendig å styrke videre press på landene i Vest-Europa, på det bredeste utvalg politiske sirkler, på samfunnet, for så godt som mulig å hindre implementeringen av NATO-avgjørelsene, for å skape en enda bredere protestbølge», igjen ifølge Haslam. Slik gikk det heldigvis ikke, selv om behandlingen av dobbeltvedtaket skapte politisk hodepine for Høyre og Arbeiderpartiet. Den samme analysen ligger bak kravene Putin stiller til Vesten i dag.

Selv om Rød Ungdom har intensjoner om fred og nedrustning, er det synd de ikke selv setter seg inn i historien de anklager landets utenriksminister for å mangle kunnskap om. I ytterste konsekvens går man Russlands utenrikspolitiske ærend ved å håpe at den (med Bekkhus og Flo-Munchs ord) «store, stygge bjørnen» på fredelig vis skal vende tilbake til hiet sitt med det samme man har kastet rifla fra seg. Slik ensidig avvæpning er ikke oppskriften på trygghet, verken for Norge eller Europa.