Helge Leander B. Jensen / Flickr / CC.BY.2.0
Demokratiet ville fungert bedre uten ungdomspolitikken
At norsk offentlighet applauderer ungdomspolitikk, er et problem.
For en måneds tid siden kritiserte jeg ungdomspolitikk i Journal of Practical Ethics. I artikkelen fører jeg følgende argument: Det er i stor grad tilfeldig hvilket ungdomsparti ungdommen velger. Med tilfeldig mener jeg at det ikke gjøres et rasjonelt og kritisk valg. Valget defineres av de politiske preferansene til ungdommens venner og familiemedlemmer. Når ungdommen havner i det aktuelle partiet, inntreffer to effekter som er ganske unike for ungdomspartier—og som begge påvirker rasjonalitet og kritisk tenkning negativt.
For det første, inntreffer kameraderi-effekten: I ungdomspartiene danner ungdommene relasjoner til andre ungdommer, der kraften i relasjonene er lojalitet til partiet. Det vil si, den eneste grunnen til at disse relasjonen eksisterer, er at ungdommene (tilfeldigvis) ble med i samme ungdomsparti. Det betyr at lojalitet til partiet blir en viktig del av ungdommenes identitet.
For det andre, inntreffer konformitet-effekten: For å klatre rangstigen i partiet, må man mene det partiet mener. Det er nettopp derfor partiet utvikler metoder for å «skolere» ungdomspolitikere. Her læres ungdommene å forsvare visse ideer mot potensielle mot-argumenter—fremfor å lære ungdommene å vurdere ideene fritt og uavhengig. Dette er per definisjon en form for indoktrinering.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her
