KULTUR
Elpida Stojcevska som Ina i Søstrene på Det norske teatret.
Foto: Lars Opstad
Jeg vil slå et slag for et annerledes innvandrerteater
Styrken i Jonas Khemiris litteratur er at han lykkes med å få innvandrererfaringen til å fortelle noe allmenmenneskelig. Dette er vanskeligere å få til på den visuelle scenen.
Jeg har alltid likt å lese Jonas Hassen Khemiri. Det vil si: «Alltid» er en overdrivelse. Jeg leste debutromanen Ett öga rött da den kom ut i 2003. Og så leste jeg Søstrene, som kom ut på svensk i 2024, før jeg skulle se forestillingen som nå går på Det Norske Teatret.
Altså har jeg begrenset kjennskap til Khemiri, men tilstrekkelig til å ha et klart inntrykk: Ja, både Ett öga rött og Søstrene handler om mennesker som lever i en innvandrerkontekst. Romanene handler om utenforskap og identitet, om røtter og om nye fellesskap. De er altså, om man kan si det litt banalt, innvandrerlitteratur. Men de er også mer. De hever blikket: Problemene hovedpersonene opplever, er relevante for flere av oss. Romanene handler ikke om innvandrere, men om mennesker, for å fortsette med en litt banal reduksjon.
I Søstrene har vi en hovedperson som heter Jonas Hassen Khemiri, som ikke først og fremst strever med å være innvandrer. Han strever aller mest med å være sønn til sin far, en far som forlot familien og kastet en forbannelse over dem da han var på vei ut døren, en far som kommer tilbake til ham som en vond stemme i hodet, en hyene, som gir Khemiri betydelige problemer i senere år og som voksen mann. Slik blir ikke Søstrene en fortelling om innvandreres konkrete erfaringer og liv, men om menneskers erfaringer og liv.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1999,-
Bestill her
