Vi lever i absurde tider

Midt i all støyen som nå utspiller seg på den geopolitiske scenen, er det lett å være pessimist. Men det er verdt å huske at en pessimist ikke nødvendigvis bare er en pessimist.

Den pessimistiske pessimisten betrakter verden med et mørkt blikk og fremtiden med et enda mørkere. Her er det lite håp og enda færre løsninger. Utviklingen vil bare gå fra vondt til verre. For ham er verdens elendighet ikke bare et faktum, men en uunngåelig skjebne. Den pessimistiske pessimisten er i slekt med fatalisten – kanskje hans fetter i ånden.

Den optimistiske pessimisten deler den mørke virkelighetsforståelsen med sin mer håpløse motpart, men i motsetning til den rendyrkede pessimisten, tror optimismepessimisten at det som trues av undergang er verdt å bevare – og faktisk – om enn på hengende håret – mulig å redde. For å kunne redde det som står på spill, må vi først erkjenne alvoret. Med andre ord: Det er først når vi virkelig forstår hvor ille det står til, at vi evner å handle slik situasjonen krever.

To besøk

Putins overraskende reise til Alaska har vekket stor internasjonal oppmerksomhet og spekulasjoner om formålet med besøket. Noen dager senere møtte Zelenskyj Trump i Det hvite hus, ledsaget av de viktigste europeiske lederne. De var på plass for å vise støtte til Zelenskyj og for å befeste inntrykket av samhold. Det er veldig bra. Ukraina må styrkes politisk og militært for å kunne gå inn i fremtidige forhandlinger.

En «Trump-fred» var det neppe stor tro på – i hvert fall ikke i denne omgang. Da utenriksminister Lavrov møtte opp i Alaska iført en CCCP-genser, en tydelig hyllest til Sovjetunionen, så var hensikten å håne åpenlyst. Målet fra europeisk side virket snarere å være å overbevise Trump om at Putin er en notorisk løgner som vi ikke kan stole på. Man kan håpe de lykkes – men hvor realistisk er det, egentlig?

Et annet spørsmål er om Trump i det hele tatt er den rette personen å overbevise om at løgn er et problem. For europeerne handlet besøket trolig like mye om å dempe branner og forsøke å begrense skadevirkningene av Trumps presidentskap. Det sier sitt om alvoret i situasjonen.

Trump forstår Putin mye bedre enn han forstår vestlige demokratier. Forståelsen går langt over terskelen til beundring, noen vil si ærefrykt. Hans overordnede forestilling er at store og sterke stater – og deres ledere – og mest av alle ham selv – har rett til å forsyne seg (både hjemme og ute), omtrent slik man opererer i forretningsverdenen. Det er den logikken han alltid kommer tilbake til, på tross av løst prat i den andre retningen som vi klamrer oss håpefullt til. Skiva dreier alltid tilbake til at begge parter har skyld i krigen og at Zelenskyj kan avslutte krigen på et øyeblikk.

Den gode relasjonen mellom Trump og Putin kan selvsagt surne over tid, og da kan det skje ting. Men det er vanskelig å se hvorfor det skulle skje i nær fremtid. Trump vil gjøre forretninger med russerne. At Putin ikke vil ha fred er neppe det som eventuelt vil føre til brudd.

Makt gir rett

Kort tid etter samlingen i Det hvite hus fikk vi igjen et ufiltrert innblikk i presidentens instinkter. Trump hevdet at Russland med rette frykter Ukraina, med henvisning til NATOs utvidelse – som han omtalte som «the enemy». Ifølge Tom Nichols i The Atlantic er dette trolig første gang en amerikansk president har omtalt NATO som en fiende.

Trump fortsatte med å si at Ukraina ville få «a lot of land» gjennom en fredsavtale – med andre ord territorier som allerede brutalt er blitt tatt fra dem. Han beskrev også Ukrainas krav om å få tilbake Krym som «very insulting for Russia». Nichols skriver:

«And then the discussion got worse. ‘Russia,’ Trump ruminated, ‘is a powerful military nation.’ (Well, yes.) ‘You know, whether people like it or not, it’s a powerful nation. It’s a much bigger nation,’ Trump said. ‘It’s not a war that should have been started.’ (Again, a perfectly reasonable statement.) ‘You don’t do that. You don’t take on a nation that’s 10 times your size.’

Wait, what? Who doesn’t take on a bigger nation? Who does Trump think began this war?»

Vel, forklaringen er nok delvis det tidligere forsvarssjef Sverre Diesen omtaler som «monumental uvitenhet». Dels også at egoet hans projiseres inn i et enfoldig verdensbilde der makt gir rett. Hva som er sant og ikke sant er helt uvesentlig, som alltid.

Vi kan aldri vite hvor haren hopper med Trump, særlig når det gjelder Ukraina. Derfor veksler han mellom uttrykte sympatier. Men noen grunnleggende forståelse for at Putin er en blodig diktator og at ukrainerne kjemper en frihetskamp har han sjeldent, om noensinne, gitt uttrykk for. Den famøse utskjellingen av Zelenskyj under hans forrige besøk i Det hvite hus var et overtydelig eksempel på det. «For Trump er det antagelig ubegripelig at Zelenskyj ikke gir opp», skriver Diesen, og det har han nok dessverre rett i. For dette vet vi: Putin vil ikke ha fred og Trump vil ha fredsprisen.

Trump er en åpen bok

Gjennom Trumps andre presidentskap er den største krisen vi har opplevd siden andre verdenskrig blitt redusert til to menns vanvidd, Trump og Putin. Nesten all europeisk energi brennes av i håp og i kanossagang for å skadebegrense Trump, som egentlig skulle vært vår garantist og nære alliert.

Det er forgjeves å lete etter en virkelig gjennomtenkt strategi eller indre logikk i Trump-administrasjonens utenrikspolitikk. For det finnes ingen. Alt kretser rundt Trump selv – og hans krav om blind lojalitet. Han ser verden gjennom et binært skjema: enten er man en «winner» eller en «loser». I dette verdensbildet fremstår både Europa og Zelenskyj som inkarnasjoner av svakhet.

Den sterke viser sin verdi gjennom dominans. Når den svake lar seg undertrykke med makt, er det bare et tegn på at de ikke fortjener bedre.

At europeiske ledere flokker rundt ham som en annen solkonge, gjør ham bare sikrere. Dette er en gjeng med puslinger. Mine undersåtter.

«Tilfeldighetene» skal ha det til at all jordens halv- og helfascister, herunder MAGA i det store, sammenfaller med Trumps instinkter. Dette fordi fascismen i bunn og grunn er en forlengelse av hans primalinstinkter: Forakt for svakhet, tyrannisk nærtagenhet, revansjisme, trusler og underkastelse, rasisme, misogyni og en endeløs strøm av løgn. Du finner alt.

Trumps maktelite er befolket av folk som på mange måter ligner ham selv, helt inn til dypet av den nasjonale sikkerheten og med fingrene langt inne i en stadig krympende maktfordeling. Mennesker som åpenlyst fryder seg over å spre usikkerhet, falsknerier og frykt.

Og det er der vi er nå.

Europa forstår alvoret – endelig

Europeiske ledere forstår det, men de sier det ikke høyt. Det ulykksalige er at unnvikelse kanskje er det eneste valget i så uforutsigbare omstendigheter. Vi er fremdeles avhengige av USA. Vi burde har lært av Trumps første periode, og vi burde ha lært av Putins angrep på Tsjetsjenia, Georgia og ikke minst Krym. Men her har vi lenge vært bakpå. Derfor sier mange nå at Europa må ordne opp selv. Ikke minst når amerikanerne holder tilbake våpenleveranser til ukrainerne. «Det er et klart budskap om å trappe opp vår egen støtte, å styrke Europas forsvarsevne – ikke bare på EU-nivå, men på kontinentalt nivå», formante EU-sjef von der Leyen og Mette Frederiksen på en pressekonferanse i Aarhus i juli. Fredriksen sa også at Danmark vil være pådriver for ukrainske medlemskap i EU.

Derfor er det også grunn til optimisme. Europa har forstått alvoret. At europeiske ledere møtte mannsterke opp i Det hvite hus vitner også om det. Likevel: Ord er ikke det samme som handling. Ukraina har fått for lite, for sent. De politiske og økonomiske omkostningene i å erstatte amerikansk støtte vil være enorme, og da ikke bare i spørsmålet om Ukraina.

Men hvor er den norske realitetsorienteringen?

I valgkampen her hjemme ser vi knapt at mer samarbeid i Europa, Ukraina eller det skrikende behovet for et mye sterkere forsvar blir diskutert. Sammenlignet med dramaene som utspiller seg i verden, er partilederdebattene et andedamsplask med innslag av stein, saks, papir og lignende. Det er fint at vi lever i et jovialt og trygt land der politikere kan smile og være venner. Landet vårt kan ikke stoppe helt opp fordi verden er urolig. Men så var det realitetsorienteringen, da.

En årsak til fravær av debatt er naturligvis at de store partiene er ganske enige om støtte til Ukraina og satsing på forvaret. Likevel er det merkelig at spørsmålene ikke er høyere opp på dagsorden (skjønt Støre skal ha kudos for å dukke opp i Kyiv i dag). Både fordi det er uendelig viktig at velgerne blir informert, men også fordi det i neste stortingsperiode vil komme nye debatter om vi faktisk avser nok penger og ressurser. Man kan for eksempel spørre seg om budsjettene står i forhold til alvoret.

Mens Europa har et akutt behov for solid samarbeid og krisehåndtering går det norske folk til urnene. Etter alle solemerker vil nær halvparten av dem stemme på partier som sier nei til mer europeisk samarbeid, i en tid hvor tettere samarbeid er livsnødvendig

Det våre politiske ledere kan gjøre, er å diskutere sikkerhetssituasjonen, mange flere milliarder til Ukraina og hva Europa skal gjøre når lederen av verdens største demokrati er blitt en labilitet som ikke bare er til stor fare for vår egen sikkerhet, men også for hele den regelstyrte verden. Det handler om en sikkerhetssituasjon som mildt sagt utenom det vanlige. Den rokker ved hele fundamentet våre demokratier er bygget på. Politikerne våre må bli flinkere til å fortelle våre egne borgere at det virkelig er alvor denne gangen. De burde mane mer til samhold og den demokratiske motstandskraften må styrkes langt inn i skoleverket.

This is not normal!

Når europeerne snakker om samhold, solidaritet og demokrati, flakker Trump med blikket. For ham er dette bare ordgyteri som han ikke forstår seg på. Når han derimot kan vise dem sin imponerende samling av MAGA-skyggeluer, som jo handler om ham selv, våkner entusiasmen. At statsledere må stå og bivåne dette med påtatt begeistring er både uverdig og uvirkelig. Enda verre er det at statslederen for et land som bokstavelig talt blør, må sitte med lua i hånda og høre på en endeløs, for krigen helt uvedkommende kaskade av selvopptatthet, selvskryt og usannheter.

Problemet er at vi lever i absurde tider. Det sier seg selv at det da er vanskelig å orientere seg. Vi er vant til at ting gir mening, at statsledere i vår egen krets er eksponenter for forståelige interesser. At deres ord og handlinger fremmes på vegne av mange flere enn dem selv. Nå holdes vi som gisler av to personer hvis forstyrrede personligheter ligger i tykke lag. Lite gir egentlig mening, det må psykologisk profilering til, og slikt har få av oss kunnskaper om.

Dekningen av seansen i Det hvite hus på NRK Nyheter ga inntrykk av at de enten ikke helt forstår hva som skjedde der, eller at de rett og slett ikke vet hvordan de skal formidle det. I stedet får vi et slags nøytralt og dødt referat («Trump er Trump») som gir oss et skinn av normalitet, av statsmannen Trump. NRK er dessverre ikke alene om det. Mediene skal forholde seg til virkeligheten og den er ikke normal. Galskapen, patologien, er en avgjørende del av nyhetsbildet, og den er farlig.

Det er ikke vanskelig å forstå all unnfallenhet. Det er heller ikke vanskelig å forstå at mange borgere i dette landet rett og slett ikke orker å forholde seg til en uforutsigbar, uforståelig og temmelig dyster samtid som ikke lover godt for fremtiden.

For de store styringspartiene, hviler det et stort ansvar for hvordan de blir oppfattet av omverden. Med en statsministerpost følger det også at de må forholde seg til Trump og deale med ham. De har i bunn og grunn ikke noe valg. Det blir vanskelig hvis tonen mot Trump er kompromissløs. Men problemene forsvinner ikke selv om man ikke snakker om dem i klartekst. Det byr antagelig på hodepine i noen av partikontorene. Og akkurat her ligger kanskje det største problemet, nemlig at smisk for en mann som ikke vil oss vel gjenstår som livbøye. Hvordan kom vi dit?