Drømmen om Europa

I det yrende kafélivet i skyggen av gamle Königsberg slott kunne gjestene stille urene sine etter de taktfaste skrittene til en eldre herre og hans spanske spaserstokk. Immanuel Kant avvek aldri fra sin daglige rutine. En av opplysningstidens store filosofer spaserte daglig alene gjennom bykjernen for å klarne tankene.

Alene gikk han fordi det var best for spaserturens mediterende virkning om man kun pustet gjennom nesen, noe som nok gjorde det vanskelig å ha med seg en samtalepartner på promenaden. Ensomheten fikk Kant likevel betalt for gjennom store tanker om filosofi og samtiden. I et av sine mest kjente verker, Evig fred: en filosofisk skisse, meislet Kant ut premissene for sin utopi: En liberal verdensorden som for alltid skulle forhindre krig mellom nasjonene. Drømmen om evig fred skulle realiseres gjennom å oppfylle følgende tre forutsetninger:

1) Grunnloven til alle stater må bygge på det republikanske prinsippet om maktdeling og representativt folkestyre;

2) Loven for alle nasjoner må bygge på en føderasjon av frie stater og

3) Universelle statsborgerskap bygget på prinsippet om gjensidig gjestfrihet nasjoner imellom.

Immanuel Kant fikk aldri oppleve noe som liknet på denne visjonen. Hans fødeby må heller kunne sies å ha lidd den motsatte skjebne: Königsbergs svanesang ble ikke Europaparlamentets åpningsvignett «Alle Menschen werden Brüder» fra Beethovens «Ode an die Freude». I stedet ble byens liberale hjerte først skåret ut og brent på nazistens bokbål før stalinorglene fremførte den siste finalen som jevnet byen og noen av Europas største kulturelle skatter med jorden.

Eutopia

Hadde Immanuel Kant vært i live i dag ville han kanskje funnet trøst i at historien ikke er uten sans for ironi. I ruinene av Europa startet etter andre verdenskrig arbeidet med å realisere Kants visjon om evig fred på kontinentet. Det var umulig å oppdrive en skarpere advarsel om nasjonalismens skyggeside enn Nazi-Tysklands herjinger. En ny europeisk orden ble bygget med det formål å redusere nasjonalstatens makt og betydningen av den nasjonale identitet. Observante lesere vil legge merke til at resultatet av dette arbeidet, Den europeiske union, innfrir samtlige av Kants tre kriterier for evig fred.

I 70 år har europeere levd den kantianske drømmen: Et Europa der krig mellom nasjonene er utenkelig. Men er Kants drøm for god til å være sann? Et stort paradoks i Europas moderne historie er at til tross for at nasjonalisme som en abstrakt idé var død i 1945, var den praktiske virkeligheten en annen. Europakartet etter andre verdenskrig etterlot kontinentet med i hovedsak etnisk og kulturelt homogene nasjonalstater. Etterkrigstidens europeere fikk med andre ord i pose og sekk. Vi kunne fordømme nasjonalismens styggedommer samtidig som vi kunne ta sterke kulturelle felleskap i tilnærmet homogene nasjonalstater for gitt.