En romersk borger

Cicero var aldri den store politikeren han så gjerne ville være. Men han er en av historiens store retorikere, samtidig som han er et av de menneskene i antikken vi kommer nærmest inn på.

Cicero er et av de få mennesker fra fortida vi i detalj kan beskrive livet til; det gjelder også hvordan han ble tatt av dage. Det skjedde den 7. desember i år43 f.Kr., på oppdrag fra Marcus Antonius, Caesars nestkommanderende, og Octavian, den senere keiser Augustus. I romerske utrenskninger var det vanlig å vise oppdragsgiveren den dreptes hode. Men i dette tilfellet ble også hendene skåret av, og til slutt ble både hender og hode stilt ut på torget i Roma. Dette var åpenbart til skrekk og advarsel, men samtidig en anerkjennelse av en taler som gjorde inntrykk også med kroppen.

I dag er Cicero en mann vi har et ganske sammensatt bilde av. På den ene siden møter vi ham som opportunist og pratmaker, slik han for eksempel ble fremstilt i TV-serien Rome for noen år siden. På den annen side er han også gjenstand for mer positiv interesse, ikke minst som retoriker. Interessen for retorikk er i vår tid økende, og Cicero både praktiserte faget og teoretiserte om det. Men særlig interessant er han på grunn av sin plass i ledersjiktet i den romerske republikken, et avsnitt i byens historie som det tradisjonelt har vært knyttet stor prestisje til – og som i senere tid er blitt omfattet med interesse også for det man kan kalle dets demokrati-lignende aspekter. For mens man i det 20. århundre stort sett har regnet den romerske republikken som toppstyrt, har man med utgangspunkt i det faktum at romerske borgere faktisk stemte over mange viktige saker, mer nylig spurt hvordan politisk diskusjon og meningsdannelse foregikk.[1] Ciceros retorikk er altså igjen blitt interessant, også som politisk praksis.