«Digge pupper», sa han om en kollega av meg

Hei Sanna!

Jeg er en kvinne på 35 år og jeg har ganske nylig blitt sammen med en mann som jeg synes er fin. Han er ti år eldre enn meg og har et par nesten voksne barn fra før, men det er ikke det som er problemet. Problemet er at han kommenterer andre kvinners utseende. Det skjer rimelig ofte.

Han er raus med komplimenter når det gjelder meg og mitt utseende, det skal sies. Jeg har følelsen av å være vakker og flott sammen med ham. Dessverre mister disse komplimentene sin kraft (og jeg blir såret og fornærmet når han kommenterer forbipasserende kvinner på samme måte). Han kan se litt for lenge på andre kvinners bryster eller rumpe (eller bare gåstil). Noen ganger nevner han det også. «Digge pupper» sa han bare for noen dager siden om brystene til en kollega av meg – ikke slik at hun hørte, altså. Jeg måtte spørre to ganger om jeg virkelig hørte riktig det han sa. Og det var det han sa. Digge pupper! 

Det er ikke alltid at han er så eksplisitt eller vulgær. Noen ganger lar han bare blikket sitt vandre eller hvile hos andre kvinner – som da vi nylig var på Tenerife. Jeg følte at han var utro med øynene og i tankene.

Jeg har allerede forelsket meg i denne mannen og han har gått med på å stifte familie med meg (jeg ønsker meg barn), men jeg lurer likevel stadig vekk og mer og mer om jeg heller burde gjøre det slutt. Kan jeg leve med dette? Kan jeg stifte familie med denne mannen? 

Jeg har sagt ifra til ham et par ganger, men jeg kan ikke se at han er ikke blitt noe særlig bedre. Han har to døtre selv. Ville han likt om menn kommenterte dem på samme måte?

Hilsen

Fortvilet 

****

Kjære Fortvilet,

Jeg skjønner godt at dette er fortvilende. Det kan virke som han mangler noen helt grunnleggende antenner. Inni hodet vårt kan vi tenke mye og mangt om mennesker vi møter, men veldig ofte bør tanker være nettopp tanker, ikke noe man sier høyt. 

Kan du leve med dette, spør du. Det kan du kanskje, men bør du? Må du? Som du sier selv: Komplimentene han gir til deg, mister sin verdi. Det er jo deg han skal rose og beundre, ikke damene ved badebassenget i Puerto de la Cruz.

Samtidig forstår jeg at det kanskje begynner å bli travelt for deg. Du er 35 år og jeg kan nesten høre eggstokkene dine rasle. Hvis du nå tar farvel med denne mannen som tross alt «har gått med på å lage barn» (han høres ikke veldig entusiastisk ut), hvor sannsynlig er det at du finner en som vil ha barn med deg innen de få årene du fortsatt kanskje er fruktbar? Og kan du leve med risikoen at du kanskje ikke finner en slik mann i løpet av den tiden? 

Dette kan koke ned til et spørsmål om det er viktigst for deg å være sikker på å få barn eller om det er viktigst for deg å finne den rette mannen (og så kanskje, kanskje ikke, få barn)?

Hvis det er viktigst for deg å få barn, så klin til og lag barn med denne mannen. Man kan angre på mannen man har valgt, men man angrer veldig sjelden på at man har fått barn. 

Hvis det derimot er viktigst for deg å finne den rette eller en av dem, så hadde jeg nok vurdert å dumpe denne mannen. Å kommentere andre kvinners utseende når man akkurat er blitt sammen med en flott kvinne selv, høres ikke spesielt sjarmerende ut. De fleste menn gjør jo ikke det.

Jeg ga nettopp et råd til en venninne som lurte på hvor mye hun skulle tolerere i et helt ferskt forhold. Jeg sa at det høres ut som et rødt flagg, hvis man allerede i begynnelsen må tenke på hvor mye man skal tolerere. De første månedene og årene skal flyte ganske lett. Spørsmålet om å tåle dårlig oppførsel burde ikke aktualisere seg så fort – om noensinne. 

Det er også et tredje alternativ. Dump denne mannen og lag barn alene. Når du har fått barnet eller barna du vil ha, er du mer avslappet og det er kanskje til og med lettere å finne den rette. Nå kan det virke som du slår deg til ro med en litt feil mann bare fordi ditt fruktbarhetsvindu holder på å lukke seg. Eller hva tror du?

Jeg kan fortelle en motiverende suksesshistorie fra mitt eget liv. Jeg møtte min nåværende mann da barnet jeg hadde laget alene var ett år. Jeg ble ikke sammen med ham for at jeg febrilsk skulle rekke å få barn med ham. Jeg følte, og føler, at jeg har fått alt jeg ønsker meg – både barnet/barna og mannen jeg vil ha, bare ikke i den klassiske rekkefølgen. Du kan vurdere om du også kan leve med et slikt alternativ.

Uansett hva du lander på, ønsker jeg deg masse lykke til!

Sanna