Kors, krone og kaos: Malteserordenens tusenårige maktspill

Det begynte med en kirke

Fra den lille maritime republikken Amalfi i Sør-Italia reiste flere kjøpmenn til Det hellige land. I 1048 fikk de tillatelse fra Abū Tamīm Maʿad al-Mustanṣir biʾllāh, kalif i Fatimideriket, til å bygg en kirke, et konvent og et hospital – i denne sammenhengen en foreldet betydning som «hjem for (økonomisk) vanskeligstilte, uføre og syke» – oppkalt etter Johannes Døperen. Kirken, konventet og sykehuset skulle bistå pilegrimer som kom til Jerusalem. 

Et resultat av de kristnes triumf i Det første korstog var grunnleggelsen av kongeriket Jerusalem i 1099. De to første kongene av Jerusalem, Godfrey de Bouillon og Baldvin I, ga store rikdommer til sykehuset, som raskt hadde vokst seg større enn moderorganisasjonen St. Mary of the Latins. Den daværende lederen for sykehuset, Gerard Sasso, etablerte underhospital i flere byer som lå langs pilegrimsruten til Jerusalem.

Ettersom hospitalet hadde vokst ut av proporsjoner, ble det elevert til en religiøs orden. I den pavelige bulle fra 15. februar 1113 anerkjente pave Paschal II Johanitterordenen (som den het da), gjorde Kirken til ordenenes høye beskytter og ga ordenen retten til selv å velge lederskap, uten innblanding fra verdslige eller geistlige myndigheter.

Ordenens første regler ble skrevet ned tretti år senere. Ethvert medlem måtte sverge «å leve i fattigdom, sølibat og lydighet overfor ordenen». Rent verdslig fikk ordenen ansvaret for den militære beskyttelsen av de syke og av pilegrimer i Jerusalem. Oppdraget «å beskytte troen» ble da tillagt ordenen. Det var på dette tidspunktet at ordenen tok til seg det åtte-spissede korset som sitt symbol, noe den fortsatt bruker.

Fra Jerusalem til Kypros til Rhodos

Etter kongedømmets fall sent på 1200-tallet flyttet ordenen til Kypros. Via nye medlemmer og kontaktnett i toppen av middelaldersamfunnet, klarte ordenen å tilegne seg landområder langs store deler av middelhavskysten, som igjen førte til flytting til Rhodos i 1301. Der etablerte ordenen en større flåte for egen og kristnes beskyttelse. De ekspanderte sine diplomatiske relasjoner. Nærhet til paven og kirken sørget for at ordenen var uavhengig verdslig innflytelse. Tiden på Rhodos varte derimot ikke lenge. Etter en seks måneders beleiring måtte johanitterne se seg slått av Suleiman den store av Det osmanske riket. De forlot den greske øya med, ifølge ordenens egne nettsider, «military honours». Fra å ha vært johanitterriddere ble ordenen i denne perioden omtalt som riddere av Rhodos.

Etter åtte år i landflyktighet fikk ordenen hjelp fra kristendommens sverd, Karl V av Det tysk-romerske riket. De ble tildelt øya Malta, og det ble vedtatt at ordenen aldri skulle velge side i en konflikt mellom to kristne statsdannelser. Johanitterne slapp heldigvis dette i nesten 200 år, da deres hovedfiende ble Det osmanske riket. Ordenens flåte slåss i flere kjente slag mot osmanerne og var del av Den hellige liga etablert av Pius V. Ordenen fikk i løpet av denne perioden sitt nåværende navn: Den suverene hospitallerordenen av Sankt Johannes av Jerusalem av Rhodos og av Malta

Den ortodokse stormesteren

Peter Aleksandrovitsj var navnet Peter I av Russland brukte da han reiste inkognito rundt i Europa mot slutten av 1600-tallet. Hvor inkognito den to meter høye tsaren med det lille hodet egentlig var, er et betimelig spørsmål, men rundreisen satte starten for en stor omvelting av det russiske militæret. Blant annet.

Peter fikk senere tilnavnet «den store». Han bygget opp en russisk marine, så å si fra intet, men det var få personer i det vidstrakte russiske land som hadde kunnskap om skipskunsten. Som tsarens forlengede arm dro Boris Sjeremetev til Malta for å observere både treningen og evnene til ridderne på øya. Sjeremetev og Peters skjulte agenda var muligheten for en marinebase på øya, samt felles front mot Det osmanske riket. Da Sjeremetev dro fra Malta, hadde han lagt grunnlaget for diplomatiske relasjoner mellom Malteserordenen og Russland, samt blitt utnevnt til Cavalieri di Onore e Devozione. Ridder av ære og hengivenhet.

Gjennom hele 1700-tallet holdt Russland og ordenen tett kontakt. Katarina den store sendte offiserer til opptrening på Malta, Den russiske marine var kontinuerlig til stede rundt øya, johanitterne reorganiserte Russlands marine på ordre fra tsarinaen, og Katarina sendte sin sønn og etterfølger på besøk til stormesteren som et tegn på sin hengivenhet og respekt.

Denne sønnen, Paul, etterfulgte Katarina på tronen i 1796. Han hadde hele sitt liv vært interessert i heraldikk og faleristikk, så da Maltaordenen kom til ham med forespørsel om å få etablere klostersamfunn i Polen, inviterte han dem til å etablere seg i St. Petersburg. Johanitterne erklærte da Paul som ordenens beskytter.

Samtidig begynte det å murre i Europa. Den franske republikken ønsket å beskytte sine handelsinteresser i Middelhavet og kommanderte Napoleon Bonaparte til Egypt. Malta var en del av ruten dit, og det ble derfor bestemt at den også skulle erobres. Da kalenderen viste juni 1798 hadde Napoleon erobret Malta og kastet ordenen ut av øya. Ettersom ordenen ikke kunne gå til krig mot kristne hærførere, møtte ikke franskmannen noen motstand.

Tsaren var rasende. Han ga asyl til ridderne i Russland og fordømte Napoleons handlinger. Ordenen på sin side mente stormester Ferdinand von Hompesch hadde forrådt dem. De avsatte Hompsech og valgte Paul til stormester. Det var et kontroversielt valg. De tidligere 71 stormesterne hadde alle vært romersk-katolske kristne, riddere av ordenen og ugifte. Tsaren var ortodoks kristen, ikke ridder, gift og overhodet for et imperium som bestod av 1/3 av verdens befolkning den gang. Valget møtte motstand i samfunnets høyeste ledd.

Flere av ordenens klostersamfunn reagerte, det samme gjorde pave Pius VII. Keiser Frans VI av Det tysk-romerske riket var usikker, men ble oppfordret til å anerkjenne keiserkollegaen i øst. Det var tross alt keiserens franske fiender som hadde kastet ordenen ut av Malta. Flere monarker fulgte etter, både eksilanten Ludvig XVIII av Frankrike, kongen av Napoli og kongen av Portugal støttet tsaren. Paul følte seg beæret og etablerte et ortodoks storpriori i Russland.

Tsar Paul var 44 år da han ble stormester og satt, som statuttene sa, ut livet. Men det var ikke lenger enn tre år. Keiseren hadde blitt upopulær blant Russlands overklasse etter flere reformer som bedret tredjestandens tilværelse på bekostning av adelen. Da noen konspiratører prøvde å få en nektende keiser til å signere en abdikasjon, endte de med å drepe ham. Tsar Paul I ble etterfulgt av sønnen Aleksander. Han forble beskytter for ordenen, men tok ikke på seg rollen som stormester. Til tross for arvelige ordenstegn og -titler falt ordenen sakte, men sikkert bort fra det russiske overklassesamfunnet.

Tilbake til de åndelige røttene

Ved inngangen til 1800-tallet hadde ordenen mistet både sitt sete og sin høye beskytter og stormester. Fra å ha søkt støtte hos den ortodokse tsaren, vendte ordenen seg til personen som de siste 800-årene hadde vært deres støtte: paven.

Malteserordenen fikk etablere seg i Roma, i det som den gang var pavestaten. Denne perioden er spesiell, da ordenen ikke hadde noen stormester i perioden 1805-1879. Johanitterne trengte ikke lenger å opprettholde et forsvar eller fokuserer tungt på verdslig styring. De kunne da gå tilbake til sine opprinnelige mål: å hjelpe de fattige og syke. Ordenen ble styrt av lederne for Det Store Magistrat frem til paven utnevnte Giovanni Battista Ceschi av Santa Croce til fyrste og stormester i 1879. Dette er en av få ganger paven har påvirket eller vært deltagende i valget av ordenens stormester.

Ordenen fikk sitt sete i Magistralpalasset i Roma, en eiendom de hadde eid siden 1630. Palasset og Villa Malta er ordenens to offisielle bygg som huser deres regjeringsorgan. Disse to byggene nyter ekstraterritoriell status i Italia. Dagens stormester, Hans Mest Eminente Høyhet broder John Dunlap, bor i Villa Malta.

Malteserordenens grunnlov ble i 2022 endret. Det var ikke store endringer, men små semantiske modifiseringer. Den viktigste gjaldt forholdet mellom stormesteren og paven. I den gamle grunnloven, som gjaldt frem til 6. september i 2022, sto det at stormesteren sa sin ed etter «å ha informert Den hellige far om valget». Den nye grunnloven stipulerer at «det trengs anerkjennelse for valget av Den hellige far». Denne endringen gjør at Malteserordenen ikke er like uavhengig i dag som den har vært tidligere, og kan ha kommet som et resultat av stridigheter mellom den 79. stormesteren og pave Frans. 

Fyrste og stormester Matthew Festing hadde avskjediget ordenens storkansler Albrecht von Boeselager på grunnlag av ordenens uregelmessige utdeling av prevensjon i Myanmar. Boeselager henvendte seg til paven, som nedsatte en komité som skulle undersøke hva som hadde skjedd. Stormesteren mente dette var overformynderi fra pavens side, da ordenen tross alt er en uavhengig og selvstendig enhet. Den liberale katolske avisen The Tablet skrev at denne uenigheten var et uttrykk for en maktkamp mellom stormesteren og paven. Malteserordenens nye grunnlov viser tydelig at paven økte sin innflytelse på bekostning av ordenens regjeringsorgan.