Et brev er det kosteligste som finnes

Ingen brev i postkassen, foreslo et utvalg for et par dager siden. Brev er ikke i tråd med «fremtidens postsystem».

Hvor mange blir varme i hjertet av å motta en generisk bursdagsgratulasjon på Facebook? «Gratulerer med dagen», skriver de fleste (eller Facebook skriver for dem – de må bare gidde å trykke på enter), og anser jobben sin dermed for gjort. 

Men er det virkelig noen som blir glad for disse hilsenene som i grunn ikke koster noe for avsenderen? Ikke tid, ikke varme, ikke innsats, ikke en eneste liten bit av avsenderens sjel?

Jeg har nesten sluttet å gratulere folk med dagen på Facebook. Jeg gjør det bare om jeg har noe personlig å si til vedkommende – og om jeg rekker å komme på det og formulere det før dagen er over. 

Bursdagskort

Men til dem jeg virkelig bryr meg om, sender jeg gjerne et bursdagskort. I posten. Med fargerike frimerker, glansbilder og klistremerker på. For det beste du kan gi noen i dagens heseblesende verden, er nettopp tid. Tid til å skrive den personlige hilsenen, tid til å putte den inn i en konvolutt og tid til å kjøpe frimerker og finne postkassen. Det analoge er selve definisjonen på tid – og omsorg.

Og blir man ikke mye mer glad for ett eneste ekte postkort i postkassen enn 100 generiske gratulasjoner fra folk man kanskje har hilst på én gang (om det engang)?

Jeg har et like nostalgisk forhold til brevpost som folk i Lom har til skolen sin. Antallet brev går ned nesten like fort som elevtallet i Nord-Gudbrandsdalen, men jeg vil ha postutdelingen min, akkurat som bygdefolkene oppe i Indre Fjottfjord vil ha skolen sin. De vil tviholde på tiden de hadde en levende bygd. Jeg vil tviholde på tiden før SMS, e-post og FaceTime. 

99999 Korvatunturi

Jeg husker, som sikkert i alle min generasjon, min bydels postkontor. Det var like mye et sosialkontor som et postkontor. Postkontorer var jo gjerne steder der enkefruer samlet seg til daglig nyhetsutveksling med postfunksjonærer.

Min første ordentlige jobb ved siden av studiene var i posten. Jeg sorterte brev i postvesenets største sorteringsanlegg i Ilmala, Helsinki. Visste dere at Julenissen hadde sin egen sorteringshylle? Julenissen i Finland har jo sitt eget postnummer også: 99999 Korvatunturi. 

Jeg husker da jeg flyttet til Norge og det føltes som helt vidunderlig at man i dette landet kunne motta brev selv på lørdager. Brev sendt fra Helsinki på torsdager havnet ofte i postkassen min i studentbyen på lørdager.

Den rikeste gave 

Da jeg giftet meg i oktober, kom mine nærmeste venner hele veien fra Finland til bryllupet. Det var de samme vennene som var med på å feire mitt første ekteskap for 20 år siden. Hvordan bevarer man et vennskap over landegrensene, tiår etter tiår? Ved å skrive brev, selvsagt!

Det er et vakkert sitat fra den norske forfatteren Agnar Mykle: «Et brev er det fineste og kosteligste som i verden fins. Den rikeste gave et menneske kan få; et brev.»

Mykle er inne på det vidunderlige med brev. Kostelig er et aldeles treffsikkert adjektiv når det gjelder brev. Det er et poetisk ord for noe som har kostet mye. Vil du vise at noen betyr mye for deg? Skriv et brev! Lenger vekk fra en masseprodusert, enkel og kjapp Facebook-hilsen kan man ikke komme.

Brevenes renessanse

Jeg maner til brevenes renessanse. Det er ikke noe annet medium som fordrer til slik intimitet som brev – uten at det noensinne kan bli for påtrengende. Brev både skrives og leses i fred og ro. 

Er det lov å håpe at de tar feil, de som mener at papirpost er ut? I denne digitale tiden med kunstig intelligens er det kanskje bare håndskriften og det fysiske brevet vi virkelig kan stole på. 

For vi er mennesker og vi vil alltid i bunn og grunn søke det menneskelige og det mellommenneskelige. Vi opplever ting med flere sanser. Et brev kan tas og føles på. Et brev er også – i motsetning til en e-post – en estetisk glede.

Kanskje du også skal skrive et brev i kveld?