Et fristed i Norge

Gi meg en uavhengig charter-by hvor som helst i Norge, og jeg lover å følge den vanlige oppfordringen fra venstresiden: Å pakke kofferten min og stikke.

Etter å ha lest ”Den superselvrettferdige” av Odd Sevje og ”Hong Kong i Honduras” av Jon Hassel Lien fikk det meg til å tenke på den politiske utviklingen i Norge. Jeg må ærlig talt innrømme at seks år med rødgrønn regjering og styrking av sentrum i lokalvalget gjør at jeg ikke er optimistisk på vegne av tanken på mer frihet i Norge.

Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at det hver dag kreves nye innskrenkninger, regler, innstramninger, lover, reguleringer, påbud, forbud, skatter og avgifter. Hadde det enda bare vært politikere som deltok i dette hylekoret ville det gitt litt sjelero, men en hører stadig oftere at det også er fagfolk og lekfolk som krever de strengeste reglene og innskjerpelsene. Mímir Kristjánssons nye bok om de superrike (som jeg på lik linje med Odd Sevje ikke har rukket å lese enda) synes å boble ned til setningen "Jeg synes de (superrike) kan holde kjeft og betale skatt. Eller så kan de flytte ut av landet.”