Fellesskapet svekkes ikke av økonomisk ulikhet

Martin Ågerup

Publisert 05.03.2009 - 01:00 Sist oppdatert 10.09.2012 - 02:00

Staten skal hjelpe dem som ikke kan klare seg selv, og ellers ikke omfordele mellom borgerne. Økt fellesskapsfølelse — også i et multikulturelt samfunn — sikres gjennom de borgerlige frihetsrettigheter, ikke økt statlig omfordeling.

For et annet syn, se Carl Henrik Knutsens "Omfordeling bidrar til et godt samfunn", som Minerva publiserte fredag 6. mars.

Mange oppfatter det som en viktig oppgave for staten å øke den økonomiske likheten i samfunnet ved å omfordele mellom borgerne. Men hvorfor, egentlig? De fleste mener at staten skal hjelpe borgere som ikke kan klare seg selv. Men gjør man økt grad av likhet til en målsetning, innebærer det at all omfordeling legitimeres, herunder omfordeling til borgere som faktisk kan klare seg selv.

Etter min mening er det ingen rettferdighet eller rimelighet i at staten skal ta fra noen borgere for å gi til noen andre som egentlig kunne forsørge seg selv. Dette synspunkt oppfattes av mange som ekstremt, men det er det på ingen måte. Det kan klassifiseres som et sosialliberalt, et sosialkonservativt eller for den saks skyld et tradisjonelt høyre-sosialdemokratisk synspunkt: Staten skal hjelpe dem som ikke kan klare seg selv, og ellers ikke omfordele mellom borgerne.

Kollektivistisk fellesskapsfølelse

Et av argumentene for økonomisk likhet er at den angivelig skulle øke ”fellesskapsfølelsen”[i] i et samfunn. Dette begrep — fellesskapsfølelse — er blitt meget populært i Danmark i de siste årene (på dansk: sammenhængskraft, red. anm.). På tross av begrepets popularitet mangler vi, i hvert fall i den danske debatten, fortsatt en klar definisjon av hva fellesskapsfølelse egentlig betyr. Grunnleggende sett synes det å være to tolkninger av hva fellesskapsfølelse betyr: den kollektivistiske tolkning og den individualistiske tolkning.

Ut fra en kollektivistisk tolkning oppnås fellesskapsfølelse ved at man sikrer at borgerne har så like interesser, normer og verdier som mulig. Har de det, er det, litt firkantet sagt, ikke noe å bli uenig om, og derfor vil samfunnet henge godt sammen.

Den kollektivistiske tolkning av fellesskapsfølelse er problematisk fordi den dypest sett avhenger av at borgerne synes og mener det samme. Derfor kreves en paternalistisk stat.