Teddybjørnens edgy kjernefamilie

I romjulen var familien på kino for å se årets triveligste julefilm, Teddybjørnens jul. Handlingen er basert på Alf Prøysens Teddybjørnens vise fra 1950, og handlingen synes å foregå i en norsk by i tiårene før visen ble skrevet: Husene har elektrisitet, men hest og slede forsøker fortsatt å konkurrere med bilen i bybildet.

Filmen handler om den lille jenta Mariann, og om hvordan fantasi er en viktig kraft i hennes liv – en kraft som åpner opp verden – men som iblant fører til problemer. Her får Teddybjørnen (og Bolla Pinnsvin) kanskje liv, mens Marianns lillebror Nils lurer på om julenissen finnes. Det er en artig og søt filmatisering av en gammel sangtekst, og gir seg heller aldri ut for å være noe mer. Omtrent som en julefilm bør være, altså.

Trodde jeg.

Kvalmende kjernefamilier og fedre som hugger juletrær

Det var før jeg hadde lest anmeldelsene av filmen i to av landets største aviser, Aftenposten og Dagbladet.

I Aftenposten er det anmelder May Synnøve Rogne som slakter filmen. Den er «harmløs, ufarlig». Jeg er litt i stuss: Vi snakker tross alt om en julefilm for barn, og den var utfordrende nok for familiens femåring og kanskje i overkant for treåringen. Men Rogne har kanskje noe spesielt i tankene?

Jada, det har hun. Hun aner at filmen skal få oss til å lengte tilbake til «en tid da en familie besto av mor, far og barn». Det er så harmløst at man kan bli uvel i magen, lar hun oss forstå: «Filmen fremmer et bilde av kjernefamilien i et litt vel idealistisk og kvalmende nostalgisk lys.».

Rogne er også misfornøyd med at Nader Khademi har en liten rolle i filmen, eller muligens med at rollen er for liten. Hun skriver at Khademi «fremstår som filmens mangfoldsalibi» og mener det faktum at den lokale kjøpmannen og hans datter i filmen gis liv av to skuespillere med minoritetsbakgrunn «virker mildt sagt påklistret».

Dagbladet er bare et hakk nådigere. Anmelder Einar Aarvig har tydeligvis fått filmen i vrangstrupen allerede før han har sett den, for han ser ut til å være lei av enda en film der julen feires omtrent slik folk flest feirer jul: «En sekulær Østlands-normert feiring med snø, ribbe, gaver, pepperkaker og nisse. (...) Andre måter å markere – eventuelt la være å markere – høytida på eksisterer ikke».

Når han så kommer til selve Teddybjørnens jul, beklager han seg over at filmen aldri problematiserer «at far hogger juletre mens mor baker pepperkaker – gammeldagse kjønnsroller er bare en del av den generelt nostalgiske tonen». Minst like ille: Her «utfordres hverken jule- eller fortellerkonvensjoner», hvilket Aarvig stempler som «kynisk» (i tittelen blir det sågar til «ekstremt kynisk»). Han ønsker seg i stedet «julefilmer som gjenspeiler vår egen mangfoldige og komplekse virkelighet».

Et vanvittig utgangspunkt for filmkritikk

To stykk grausame Salben der, altså. Men familien og jeg koste oss altså likevel. Er det bare smaken som er som baken, eller går det an å diskutere premissene for anmeldelsene?

Jeg tror det går an – ja, er nødvendig – å diskutere premissene. De synes nemlig i helt forbløffende stor grad å dømme en julefilm for barn etter hvor godt – man kunne kanskje si: hvor ukritisk – den fremmer en helt bestemt form for det som iblant kalles «kritisk teori».

Det er ikke bare et vanvittig utgangspunkt for å bedømme en slik film; det fører også til noen logiske krumspring og empiriske absurditeter som jeg tror det er nyttig å merke seg.

La oss ta den problematiske kjernefamilien, som ifølge Rogne fremstår i et «kvalmende nostalgisk lys». Hva menes med dette? I filmen får vi se to familier: Den viktigste er selvsagt Marianns familie, som ganske riktig har en mor og en far som synes ganske lykkelig gift, med to barn. Men i tillegg har vi den lokale kjøpmannen, som tilsynelatende bor alene med sin datter Paula (spilt av Media Iqbal).

Hvor «kvalmende nostalgisk» er det å se en mer eller mindre harmonisk kjernefamilie til jul? La oss begynne med tallenes tale: 78 prosent av barn under 18 bor med to foreldre som er enten gift eller samboende. (For ordens skyld bor rundt 0,3 prosentpoeng av disse hos likekjønnede ektefeller.) Ytterligere 5 prosent bor i flergenerasjonsfamilier. Kun 17 prosent bor med bare en av foreldrene. Hvis vi begrenser oss til familier med barn under ti år – som er omtrent så gammel som Mariann er i filmen – er tallet også langt høyere enn 78 prosent. Og for barna er trolig de fleste av disse familiene harmoniske nok til at de i hvert fall gleder seg til jul – det gjør nemlig de aller fleste norske barn.

Selv om vi ser bort fra at handlingen er lagt til Prøysens tid – da skilsmisser var så svært sjeldne – gjør også tallene fra vår egen tid at det er noe ganske pussig ved forventningen om å at enhver julefilm må problematisere kjernefamilien.

Like galt går det når Aarvig er kritisk til «gammeldagse kjønnsroller» der «mor baker pepperkaker». Igjen: At det var slik på Prøysens tid, er ganske åpenbart. Men en undersøkelse i fjor viste at nesten dobbelt så mange kvinner som menn hadde planer om julebakst. I 2013 viste en undersøkelse om baking generelt at fire av ti menn aldri baker, mens det samme bare gjelder en av tyve kvinner. Det er altså ikke noe gammeldags ved en arbeidsfordeling der mor baker og far hugger juletre. At man normativt kan være kritisk til at det er slik det er, er nemlig noe helt annet, og det er et problem om anmeldere sitter med krav om «normkritikk» som gjør dem ute av stand til å bedømme sin egen samtid, og dermed samtidens kunstuttrykk, realistisk.

Dessuten – og det er mulig Aarvig ikke la merke til det midt i all forargelsen – skreller faktisk Marianns far poteter i filmen.

Utmattende normkritikk

Jeg mener absolutt det er viktig at summen av kunstuttrykk speiler ulike gruppers opplevelser. Jeg vil gjerne ha julefilmer med aleneforeldre, steforeldre eller likekjønnede foreldre, eller filmer som handler om julen slik den arter seg for eksempel for norske muslimer eller for folk av ulike grunner ikke feirer jul. Det er ikke det denne kritikken av Aftenpostens og Dagbladets anmeldelser handler om.

Men det nytter det ikke å gjøre krav om normkritikk til en målestokk for en enkelt film. I fjorårets store julefilm, Tre nøtter til Askepott, vokser hovedpersonen som kjent opp hos en stemor. I årets film vokser Mariann opp med to gifte foreldre. Såpass får vi tåle, tror jeg.

Den utmattende normkritikken klarer ikke å ta en film for det den er: Den klarer ikke å se en film om en jentes fantasi, uten å irritere seg over at familiekonstellasjonen hennes. Den klarer ikke å la far og barn dra ut i skogen for å hugge juletre uten å tenke på kjønn. Den klarer ikke å se en norsk-iransk og en norsk-pakistansk skuespiller i fine roller uten å tenke «mangfoldsalibi». Den klarer ikke engang å si et ribbemåltid – som tross alt er den vanligste julematen – uten å tenke «Østlands-normert».

Selv har jeg aldri spist ribbe til jul, men denne normkritikken er på samme tid utmattende og forutsigbar.

For hva slags filmer er det Rogne ville like? Vi får noen hint i hennes anmeldelse av den japanske animefilmen Weathering with you, der Hogne begeistret skriver om «nydelige oppvekstfortellinger hvor foreldrene ofte er fraværende» – her i form av en gutt som har rømt fra foreldrene sine som møter en foreldreløs jente som kan kontrollere været. Filmen er full av japansk surrealisme og magi, og er blant annet inspirert av klimaendringene. Det er bra for Rogne, men ikke helt nok: «Her kunne nok Shinkai gravd enda dypere og problematisert grundigere. Likevel er filmens konklusjon, om at naturen tar sin hevn over oss mennesker, kanskje ikke så fjern.»

Ikke et vondt ord om prisbelønte Weathering with you, men to av Norges største aviser kan rett og slett ikke holde seg med anmeldere som bedømmer en barnefilm etter de premissene som ligger i disse anmeldelsene.

Kanskje Teddybjørnens jul er en nødvendig provokasjon?

Jeg skjønner at Aarvig og Rogne ønsker seg en julefilm med en lykkelig alenefar som ikke kan hugge juletrær, to lesbiske somaliske mødre som ikke kan bake kaker og en ulykkelig og kranglende kjernefamilie der barna føler seg fremmedgjort og ikke vil markere høytiden, som dessuten blir avlyst på grunn av klimakatastrofen.

For all del: Den filmen kan også lages, kanskje bør den til og med lages.

Men det var altså ikke denne filmen. Denne filmen tematiserer ikke familiekonstellasjoner og er ikke full av politiske budskap. Den handler om fantasi, om barnets fantasi som er en vidunderlig og iblant forvirrende og frustrerende ting. Det er den fantasien som blomstrer hos oss når vi ikke har noen bedre holdepunkter for å tro på elefanter enn vi har for å tro på julenissen, og når det magiske ikke skiller seg så mye fra alt det andre merkelige vi ikke forstår. Men det er også en fantasi som kan bli en besettelse, når den forleder oss til å ignorere den faktiske verden her og nå: For Mariann ender det med at hun bryter seg inn i kjøpmannens hus for å stjele en gave hun tror inneholder Teddybjørnen. Alt i alt er det likevel en slik fantasi vi gjerne vil ha med oss i hvert fall små rester av inn i voksenlivet.

Var Teddybjørnens jul en god film, på de premissene? Trolig er den i hvert fall god nok, skjønt det kunne vært interessant å lese en kritikk som handlet om filmen selv, og ikke om den normkritiske, politiske filmen den ikke var.

Men om man nå likevel ville lese inn i denne filmen politiske og normkritiske budskap om familiekonstellasjoner…?

Ja, da er jeg ikke så sikker på at denne filmen er «ufarlig» eller «harmløs». Kanskje kunne man kanskje si at filmen viser frem at julen i kjernefamilien, med gifte foreldre som utfyller hverandre uten først og fremst å være opptatt av å bryte med «gammeldagse kjønnsroller», kan være ganske fin for barna. Det budskapet er åpenbart ikke «uten brodd», i hvert fall ikke for anmelderne Aarvig og Rogne – og kanskje ikke for en kultur der skilsmissetallene har femdoblet seg siden Prøysens tid.

Dette er altså ikke filmens tema – heldigvis, for det hadde ikke vært noe særlig til julebudskap å prakke på barn av skilte foreldre i romjulen. Men for anmeldere som Aarvig og Rogne, som vil være edgy i møtet med en trivelig julefilm for barn, kunne det vært noe å reflektere rundt.

Resultatet er uansett at en julefilm for barn om en relativt harmonisk gift familie med en mor som baker kaker, synes å ha blitt noe av det mest provoserende for anmelderne i to av våre største aviser denne julen. Det er i så fall en nødvendig provokasjon.