Nadja (24) er ulykkelig forelsket. – Det er en selvutslettende posisjon og det vil gå utover ditt selvbilde.

Hei Sanna,

Jeg er ulykkelig forelsket, tror jeg. Jeg har knyttet meg tett til en ung mann følelsesmessig. Han har fått, og kan få meg til å føle meg veldig bra, men nå har han også begynt å få meg til å føle meg dårlig, og det er slik jeg har innsett at jeg har vært altfor tett på ham følelsesmessig. Nå har han plutselig blitt irritabel, frekk og avvisende. Jeg får klump i magen, kvalme, sorg, tristhet, depresjon, føler meg sviktet og forvirret, er lett på gråten, ukonsentrert, og kan føle meg veldig nervøs og teit. Som om jeg var 14 igjen. Hvordan håndtere alle disse følelsene? Hva skal jeg gjøre med denne mannen (eller med meg selv)?

Vi har ikke vært kjærester, men jeg har nesten hatt de samme følelsene likevel. Jeg føler at jeg elsker ham eller er forelsket i ham og vil fortelle ham om alt. Vi har vært veldig mye sammen, og noen perioder har vi hatt en mer flørtende tone, andre ganger er vi mer som to gamle kompiser. Jeg kunne gjerne tenkt meg noe mer, men jeg tror det kan bli vanskelig når han er så uforutsigbar. 

Jeg lurer på om du kan si noe klokt? 

Hilsen Nadja (24)

***

Kjære Nadja,

Tusen takk for et fint, ærlig og sårbart spørsmål. Veldig mange av oss godt voksne mennesker har rukket å være i en situasjon som du beskriver, en eller annen gang i løpet av livet. Det du beskriver og spør om, er ganske vanlig, selv om det selvsagt ikke ligger noen trøst i det. Det er nemlig sjelden trøst i en statistikk. 

Det finnes derimot ofte trøst i skjønnlitteratur og poesi.

Da jeg leste spørsmålet ditt, begynte jeg å tenke det gamle, klassiske diktet «The More Loving One» W.H. Auden. Det har et vers: «If equal affection cannot be, let the more loving one be me.» 

Rett før andre verdenskrig brøt ut, møtte Auden den unge og lovende dikteren Chester Kallman. Auden nektet å slutte å elske Kallman, til tross for at Kallman gjengjeldte kjærligheten hans bare sporadisk og når det passet ham. Kallman var heller ikke interessert i trofasthet som Auden drømte om.

Jeg har alltid stusset på verset ettersom det å være den som elsker mest, er ikke noe å trakte etter. Det er en tilværelse som passer kanskje bare for selvmedlidende diktere? Kallman var jo på mange måter Audens muse, ikke en likeverdig partner og kjæreste. Kjærligheten Kallman (innimellom) ga og hjertesorgen som fulgte en slik til-og-fra-kjærlighet, ga jo utspring til mange fabelaktige dikt som hele verden, meg selv inkludert, har hatt stor glede og trøst av.

Men vi andre, vi som ikke er poeter og ikke ønsker å leve på andres smuler, bør unngå et slikt forhold for alt det er verdt. Et godt forhold er nemlig jevnbyrdig. Affection should be equal. 

For meg høres det ut som denne unge mannen liker ditt selskap når han ikke har noe bedre (altså, noe han mener er bedre – du er mer enn bra nok!), eller håp om noe bedre, i nærheten. Han er ikke forelsket i deg og han bruker deg som fritidssyssel når han ikke har noe annet å drive med.

Dette betyr ikke automatisk at han er en narsissist eller en uhelbredelig drittsekk. Jeg har også ved et par anledninger oppført meg som ham du beskriver. Når jeg ikke helt har visst om ham jeg treffer og tilbringer tid sammen med, er «den rette», har jeg trolig gitt meg selv litt for mye tid til å tenke på det, i påvente av noe annet. Den andre har da akseptert svingningene mine siden han har vært «the more loving one», full av håp. Til mitt forsvar skal det sies at jeg aldri har latt en slik situasjon foregå lenge – vi snakker om uker og maks. måneder. For det er heller ikke hyggelig eller tilfredsstillende å være «the less loving one». Hvis man får glede av en slik situasjon, så har man kanskje en personlighetsforstyrrelse. 

Det du skal gjøre med denne unge mannen er å fortelle det du forteller meg. Jeg er ingen tilhenger av å spille spill i menneskelige relasjoner. Derfor skal du fortelle hva du føler. Før du gjør det, vær forberedt på at han sier at han ikke er interessert i å ha et kjæresteforhold med deg. Det er en ærlig sak. Vi kan ikke tvinge noen til å føle de rette følelsene. Hvis dette er tilfellet, og han er ærlig og åpen om at han ikke vil være kjæresten din, så skal du gi opp håpet – og kutte ut kontakten med ham. Ikke si ja til å være hans gode venn så lenge du ønsker noe mer. Det er en selvutslettende posisjon og det vil på sikt gå kraftig utover ditt selvbilde.

Det er jo håpet om kjærlighet som utløser de dumme følelsene som du så godt beskriver. Ditt velbefinnende og ditt velvære er blitt for avhengig av hvordan han forholder seg til deg. Du er mer verdt enn hans uforutsigbarhet.

For et par år siden ga jeg ut en bok «Hvorfor gikk jeg ikke?». Boken handler om psykisk vold og kjærlighet. Et element i psykisk voldelige forhold er nettopp variasjonen mellom kald og varm. I boken gir jeg tips til å gjenreise seg selv. Hva slags ting elsket du å gjøre før du knyttet deg følelsesmessig til ham? Hva ga deg glede, mestring, ro og energi? Det er de tingene du skal fylle dagene dine med fremover. Du skal ikke sette livet ditt på vent i tilfelle han gir litt affeksjon igjen, du skal gjenreise det du var og det ditt liv bestod av før han kom inn i bildet.

Og aksepter sorgen og tiden den tar. Det er lov å være lei seg for at det ikke ble sånn som du så for deg.

Jeg føler med deg og ønsker deg alt godt, Nadja. 

Sanna