Den unge høyrebølgen har satt seg, nå kommer generasjonskonflikten

Alle de tre mest profilerte ungdomspartilederne Simen Velle (FpU), Ola Svenneby (Unge Høyre) og Gaute Skjervø (AUF) har i lang tid kritisert generasjonen over dem.

Ola Svenneby har vært med på å popularisere begrepet «89-ere», om generasjonen som trodde verden ville bli dominert av freds- og frihetselskende demokratier etter Berlinmurens fall. Simen Velle mener dagens unge er lei av voksne som «trekker stigen opp etter seg». Og Skjervø har snakket om hvordan voksengenerasjonen «har holdt dagens unge for narr» i fortellinger om at ‘alt ordner seg’. 

Selv om de tre er enige om at de voksne vet dårligst, har de ulike syn på hvor vi feiler. Skjervø mener vi ikke har advart om Trump og klima, mens Velle og Svenneby har fokusert på at vi er på full fart til å ødsle bort pengene og lemper integreringsutfordringer og kriminalitet over på ungdommen. 

Høyresiden traff best

Det siste har åpenbart truffet ungdommen best, og det med soleklar margin. FpU smadret all motstand under skolevalget, og med støtte fra et overbevisende resultat fra Unge Høyre, ville de to nesten hatt flertall alene, om landets videregåendeelever fikk velge Stortingets sammensetning.

I forkant av valgkampen har det vært spekulert i om ikke Gaza vil avgjøre Stortingsvalget. Det spekuleres i om ikke norske muslimer vil flokke seg til de mest Israel-kritiske partiene, godt hjulpet av at toneangivende kommentatorer som kaller KrF for «hjerteløst».

Minerva besøkte selv to skoledebatter i Oslo og kunne bekrefte at partiene på venstresiden på skolene avsluttet de fleste verbale angrep med henvisning til «folkemordet i Palestina», uansett hva tema var. Ofte anført av stor selvtillit og med bruk av utestemme.

På noen skoler kan det ha fungert, men det ensidige fokuset på Gaza kan også ha hatt motsatt effekt, på en generasjon som opplever at de nære og trygge tingene ikke blir prioritert. Samtlige partier på venstresiden gikk tilbake under skolevalget denne gangen. Med unntak av Rødt, som gikk frem med 0,1 prosentpoeng, og som ikke fikk mer enn 2,8 prosents oppslutning.

Som en sentral kilde i Unge Høyre forteller oss, spekuleres det i om ikke Gaza kan ha hjulpet FpU og Unge Høyre. «Samtlige partier på venstersiden gjentok de samme innleggene og argumentene til det kjedsommelige. Vi fikk svare og snakke om alt mulig annet», sier vedkommende. Av de borgerlige partiene har Venstre brukt mest tid på å snakke om Gaza, også de gikk tilbake ved dette valget, mest av alle partier.

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

Hva om Parisavtalen er en utrolig dårlig idé?

Nils August Andresen

Ungdommen overpresterer

Valgforsker Bernt Aardal har vist, at FpU hatt en tendens til å overprestere ved skolevalg, kontra påfølgende nasjonale valg. Det er dermed slett ikke sikkert resultatet avspeiler seg i Stortingsvalget på mandag. I 2023, så mye som 7,9 prosent. Med bråttsjøen Simen Velle nå surfer på, kan man raskt se for seg at differansen blir enda større.

Det forsterker i så fall bare et viktig poeng: Den unge høyrebølgen har ikke avtatt, den har satt seg. Men voksenpolitikken viser ikke helt tegn til å følge etter. 

Frp-politikk er ikke lik FpU-politikk i alle spørsmål. Pensjon og generøs offentlig pengebruk på velferd virker ikke å utgjøre kjernen i den unge høyrebølgen. Høyre har begynt å få øynene opp for offentlig pengebruk og sløsingm, og den siste tiden har partiet rettet blikket mot skattelettelser. Men det er ikke sikkert det er nok. Der moderpartiet er mer opptatt av formuesskatt, er Svenneby og Unge Høyre mer opptatt av inntektsskatt. Det har utvilsomt en større appell til de unge. 

Internasjonalt fenomen

Den unge høyrebølgen er ikke et norsk fenomen. Den består i en ny type systemkritikk som rammer så å si alle vestlige land. Wolfgang Munchau skriver i UnHerd om hvordan sentrum-høyre-partiene har tapt terreng i hele Europa. I Storbritannia er makt-æraen for Tory-partiet over, og de konservative taper velgere til Nigel Farages Reform-parti. I Tyskland har det ytterliggående AfD gått forbi styringskjempen CDU på enkelte målinger, og i Frankrike er det tradisjonelle Les Républicains i praksis blitt politisk historie. I USA er det MAGA som har grep om de unge.

Utviklingen var også tydelig ved fjorårets valg til Europaparlamentet. Det virker som at mange unge i Europa nå søker seg til det de oppfatter som nytt, fremfor det bestående, representert ved de gamle styringspartiene. 

Rasjonalet er forståelig nok: De etablerte partiene har styrt lenge nok, nå er det nødvendig med nye ideer, nye løsninger, nye mennesker. 

Munchau viser i sin UnHerd-artikkel til hvordan misnøye med det bestående rammer styringspartiene på høyresiden ekstra hardt. Motstand mot innvandring, mot klimapolitikk og reaksjon mot økonomiske nedgangstider treffer dem ekstra hardt. Partiene selv, i likhet med tenketanker og deres akademiske støttespillere, nekter å innse hvilken vei utviklingen går, hevder han. Den store forskjellen i Norge, er at den ikke går utover Frp og Høyre – ennå.

Brolagt med skuffelse

Den politiske kursen vi har slått inn på kan være brolagt med ungdommelig skuffelse. Det er få tegn i tiden på at noen av Europas problemer vil ‘gå over av seg selv’, der har både Svenneby, Velle og Skjervø rett. Men det er heller ikke altfor mange tegn til at moderpartiene bærer i seg en slik alvorstung erkjennelse over fremtidens alvor. Når debatten har dreid seg om at mye står på spill, er det snakk om regjeringsmakt – ikke hvorvidt unge mennesker opplever at de blir fratatt gode fremtidsutsikter.

Dette kan lede til en generasjonskonflikt som biter seg fast. Kanskje er konflikten kommet allerede. Det skrives mye om kjønnsforskjeller i politiske oppfattelser, men en generasjonskamp burde være vel så bekymringsfull. Både partiene på høyre- og venstresiden burde ta lærdommer av skolevalgresultatet. 

Blir voksne

Venstresiden burde passe seg for å bli systemets forsvarer, særlig når stadig flere påpeker at det er mange aspekter ved samfunnet vårt som er dysfunksjonelt og hemmende. Da reduseres man til en støttespiller for symbolpolitikk. Høyresiden må lære seg å leve som man prediker, med mer frihet under ansvar og mindre stat. Høyresiden må med andre ord gå fra å beskrive problemer til å ha konkrete forslag til hvordan problemene kan løses. 

Da Simen Velle igår gliste på NRK Dagsrevyen og sa resultatet skyldes at unge ønsker tykkere lommebok, kan nok mange i den eldre generasjonen oppfattes som noe vulgært. Men en slik slutning gir bare de unge rett i at de eldre trekker stigen opp etter seg. Det er intet vulgært i å ønske seg tykkere lommebok i en tid med økte priser, svindyre boliger og relativt høy rente. Ikke mer vulgært enn skolestreik for klima, som vi lot oss røre av for få år siden.

Politiske kommentatorer bør heller ikke hvile seg på soveputen om at et knallblått resultat skyldes dårlig innflytelse i sosiale medier, slik både Fædrelandsvennen og Nordlys gjør. Det nytter ikke å ignorere den lenger. Ungdomsbølgen er her, og den går ikke over selv om den blir voksen.