Fra nasjonenes velstand til nasjonenes elendighet

For 250 år siden hersket en utbredt vrangforestilling om internasjonal handel. Ifølge den rådende merkantilistiske troen ble overskudd på handelsbalansen sett på som selve nøkkelen til nasjonens rikdom, siden handelsoverskudd økte nasjonens beholdning av edle metaller. Følgelig var det om å gjøre å fremme eksporten og hemme importen.

Denne forestillingen ble på minneverdig vis utfordret av de to skotske opplysningsfilosofene David Hume og Adam Smith. I sitt berømte verk fra 1776, The Wealth of Nations, forklarte Smith at formålet med all produksjon var forbruk, det vil si tilfredsstillelse av menneskelige behov, og ikke hamstring av edle metaller. Dessuten hevdet Smith at det var friest mulig handel og konkurranse som var nøkkelen til å utløse arbeidsdelingens produktive potensial – altså det stikk motsatte av merkantilistenes høylytte lovprising av handelshindringer, og ikke fullt så høylytte lovprising av tildelte privilegier og monopolrettigheter.

Det positive sum-spillet

David Hume, en nær venn av Smith, leverte allerede i 1759 et av historiens mest treffende avsløringer av merkantilismens absurditet, i essayet Of the Jealousy of Trade, hvor han slo fast at vi motarbeider oss selv hvis vi forsøker å legge kjepper i hjulene for økonomisk fremgang i våre naboland. Ifølge Hume har vi tvert i mot god grunn til å ønske våre naboland alt vel, og han avsluttet slik: «I pray for the flourishing commerce of Germany, Spain, Italy, and even France itself.»

Dette grunnsynet på internasjonal handel som et positivt sum-spill der det var mulig at alle fikk det bedre samtidig, revolusjonerte etter hvert en hel verden, og utgjorde en viktig del av USAs og Vestens internasjonale institusjonsbygging etter andre verdenskrig, med det regelbaserte handelssamarbeidet gjennom GATT (1947), og etterfølgeren WTO (1995), som konkrete manifestasjoner.