Guds brente barn

Når jeg leser Sarah Charlotte Amundsens beskrivelse i Minerva av sin isolerte barndom i Jehovas vitner, blir jeg minnet om mitt barndoms blikk på verden. Det var preget av den samme polariseringen mellom «oss» og «dem», og den samme skeptiske og mistenkelige grunnholdningen til omverdenen. Kristne venner og fritidsaktiviteter i kristen regi var svært viktig, og det var ingen selvfølge å få lov til å gå på skoleball og elevfester. Det var et blikk som delte menneskene inn i to grupper – vi frelste og de fortapte. Vi kristne, og de andre. Jeg som ville komme til himmelen, og de andre i klassen. Vi som hadde skjønt det som var viktig å forstå, og de som ikke hadde skjønt det. Vi som levde i lyset og forvaltet Sannheten, og de som levde i mørket.

Det var et blikk som var forankret i overbevisningen om at alle frafalne og fortapte var under påvirkning av onde krefter. Alt av godhet var forbeholdt de få: de som trodde som oss, levde som oss, og tenkte som oss. Og klassekameraten som drakk hver helg på byen, naboen som ble skilt, broren som var homofil og ikke vil leve alene, og venninnen som hadde sex før ekteskapet, de var radikalt annerledes og ville aldri bli som oss.

Tro og oppvekst

De siste par årene har medias blikk ved flere anledninger vært rettet mot barns oppvekst i ulike religiøse miljøer. Anders Torp tok et modig oppgjør med sitt oppvekstmiljø (Oslokirken), og Rut Helen Gjævert satte kritisk søkelys på Jesus Revolution Army der hun tilbrakte sine ungdomsår. I debatten som fulgte, var det særlig de karismatiske miljøene som måtte tåle kritikk. Imidlertid er det all grunn til å rette søkelyset også mot andre, og i uttrykksform mer tradisjonelle, kristne miljøer.

Denne helgen kunne vi lese om Sara Charlotte Amundsens oppvekst i Jehovas Vitner. Det er lett å bli berørt av det Amundsen forteller, for deretter å parkere det hele trygt i sekt-kategorien. Men det at Jehovas vitner av mange regnes som en sekt, kan også bidra til å gjøre oss blinde for at flere av grunntrekkene i Amundsens fortelling ikke er unike for dette miljøet. Sannheten er heller at deler av Amundsens beskrivelse har likheter med den teologi og barneoppdragelse som preger også helt andre miljøer – menigheter som kan operere uten det stigmatiserende sekt-stempelet.