Heimferd – en utdatert nasjonalarv?

I det barnekoret brøt ut i et salig sanctus, reiste hårene seg på armene mine. Faktisk kom gåsehuden om og om igjen i løpet av de knappe to timene klangen av Ludvig Irgens-Jensens dramatiske symfoni Heimferd (1930) bredte seg på Den Norske Opera & Balletts hovedscene.

Med tekst på gammel og kronglete nynorsk, dro verket meg av sted til et gammelt Norge. Det mektige lydbildet, med orkester, stort kor og syv solister var overveldende på en måte som minnet meg om Brahms’ requiem. Så var det også beskrivelsen av Heimferd som et «musikalsk nasjonalmonument» som hadde lokket meg til konsertsalen. Et "musikalsk nasjonalmonument" - hva i alle dager skulle det bety?

Utover Griegs a-moll konsert og kanskje Kjempeviseslåtten av Harald Sæverud, fortjener vel neppe noen verk en slik hedersbetegnelse. Hadde Operaen tatt for hardt i da de skulle selge inn nypremieren av den snart hundre år gamle kantaten?