For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
KOMMENTAR
Hva skal sykehusene bidra med?
Regjeringen foreslår tiltakspakker som beskriver hvor mye samfunnet skal stenge ned i ulike pandemisituasjoner. Men noen tilsvarende pakker for hvordan helsevesenet skal skalere, finnes foreløpig ikke.
Publisert
Regjeringen foreslår tiltakspakker, som beskriver hvor mye samfunnet skal stenge ned i ulike pandemisituasjoner. Men noen tilsvarende pakker for hvordan helsevesenet skal skalere, finnes ikke.
Lørdag kom beskjeden som mange har ventet på: På en pressekonferanse annonserte regjeringen at smitteverntiltakene med dette avsluttes og at vi kan gå tilbake til en normal hverdag.
Forhåpentligvis blir det lenge til det igjen blir nødvendig med slike inngrep i befolkningens liv – men vi må samtidig planlegge for at dette kan komme til å skje. Et ledd i en slik beredskapsplanlegging er allerede i gang, i form av FHIs arbeid med forhåndsdefinerte tiltakspakker som kan iverksettes i fremtiden om nødvendig.
Slike ferdig utformede tiltak har flere fordeler. Å planlegge tiltakspakker i forveien gir større forutsigbarhet for dem som potensielt rammes av tiltakene, og vi får mulighet til å bruke de erfaringene vi har opparbeidet oss så langt under pandemien til å velge de tiltakene som virker best, men samtidig har lavest omkostninger for samfunnet. Fra dette perspektivet er det altså bra at regjeringen og helsemyndighetene arbeider med dette.
Men slike ferdig utformede tiltak har også flere potensielle fallgruver og potensielt problematiske aspekter ved seg.
Lavere terskel for tiltak
Det første aspektet er at slike tiltakspakker potensielt kan senke terskelen for å innføre tiltak, også når dette strengt tatt ikke er nødvendig.
Til Aftenposten uttaler avdelingsdirektør Line Vold i FHI at man «ikke har tallfestet hva som skal være terskelen for at trinnene utløses», men instituttet har samtidig skissert noen overordnede scenarier. For å utløse det som er beskrevet som et «moderat tiltaksnivå», skal det for eksempel være tilstrekkelig at vi er i en situasjon «der pandemien fører til et høyt, men håndterbart nivå av innleggelser».
Dette moderate nivået inneholder – slik det er skissert – imidlertid flere forslag til tiltak som er svært inngripende. Her kan blant annet nevnes antallsbegrensinger i private hjem, hjemmekontor og skjenkestopp. Det er på ingen måte åpenbart at slike tiltak er berettigede for å møte en smittebølge som omtales som «håndterbar» for helsesektoren. Men hvis man allerede har en tiltakspakke klar, er faren at det blir lettere å innføre den, spesielt når kriteriene er vage – som «høyt, men håndterbart» er.
Feil fokus
Det andre, og kanskje større problemet med tiltakspakkene handler likevel kanskje om hva de ikke sier noe om.
For normal beredskapsplanlegging tilsier at det mest hensiktsmessige er å sørge for at kriser i hovedsak håndteres av de institusjonene og organisasjonene som har best forutsetninger for å håndtere dem, og hvor beredskapsplaner i størst grad vil være en naturlig del av organiseringen. Når det brenner, er ikke plan A å rive naboenes hus for å lage branngate. Enda mindre er det å be naboene selv rive dem. Plan A er å ringe brannvesenet for at de skal slukke brannen. I en pandemi er det helsevesenet som har denne funksjonen. Plan A må være å ruste helsevesenet for å håndtere de fleste scenarier vi kan forutse.
Det er dermed ikke sagt at andre aktører ikke kan og bør bidra. En pandemi kan overvelde selv den mest robuste og fleksible helsetjeneste. Det avgjørende prinsipielle spørsmålet blir likevel når man vurderer det som riktig å skifte byrden pandemien skaper, vekk fra de institusjonene som strengt tatt bør ha beredskap for å håndtere en slik krise.
I den pandemibølgen vi har vært igjennom i høst og i vinter, er det fremvist en stor og til dels institusjonalisert vilje i sykehusmiljøene til å skyve belastningen pandemien skaper, over på sivilsamfunnet.
Dette er synliggjort både gjennom uttalelser fra sykehusene selv og de ansattes fagorganisasjoner der det etterlyses smitteverntiltak, til tross for forholdsvis få innlagte pasienter – det man kunne kalle «et høyt, men håndterbart nivå av innleggelser». I tillegg har Helsedirektoratet uttalt at man ønsker seg mest mulig normal sykehusdrift, selv under en pandemi.
Lavthengende frukter
Disse ønskene er betenkelige når man ser på hvor mange lavthengende frukter som finnes for å omstille sykehusdriften.
I rapporten Samfunnsøkonomiske vurderinger av smitteverntiltak, som ble levert av Holdenutvalget 1. februar, kommenterer utvalget at helsesektoren i begrenset grad har gitt informasjon om hva som blir konsekvensene av økt pasientmengde. De fremhever også flere mulige tiltak som kan innføres for å øke behandlingskapasiteten i sykehusene. Eksempler på dette er at andre yrkesgrupper enn de som vanligvis arbeider med intensivavdelingene, kan bistå med å administrere medisiner og snu pasienter. I tillegg drøfter utvalget hvorvidt det kan være hensiktsmessig å fire på bemanningsnormen ved høy pågang av pasienter.
Helsevesenet må få riktige incentiver
Dersom vi nå går i retning av regjeringen og helsemyndighetene vil ha klare tiltak som kan innføres selv når belastningen på helsesektoren defineres som håndterbar, er det avgjørende at vi som samfunn også får klarhet i hva som er de korresponderende tiltakene som er innført i helsesektoren før belastningen skyves over på sivilsamfunnet.
Er det for eksempel slik at andre yrkesgrupper er bedt om bistå på intensivavdelingene med å snu pasienter og administrere medisiner før det innføres sterkt frihetsbegrensende tiltak som antallsbegrensninger i private hjem? Dette er forhold som regjeringen og helsemyndighetene helt tydelig burde klargjøre om slike tiltakspakker skal være legitime.
En mulig måte å gjøre det på er å koble trinnene i smitteverntiltakene og de ulike beredskapsnivåene i helsesektoren direkte opp mot hverandre, slik at smitteverntiltak i sivilsamfunnet ikke kan innføres uten at korresponderende kapasitetsøkende tiltak i helsesektoren er innført samtidig. En slik automatisk kobling vil også sikre at viktige premissleverandører i helsevesenet ikke har incentiver til for enkelt å argumentere for tiltak i samfunnet. For foreslår de at vi går opp i beredskapsnivå, vil det først innebære tiltak i sykehusene, og først deretter i samfunnet.
Ved å diskutere disse spørsmålene i sammenheng vil vi også få større innsyn i begrunnelsen for å avlaste helsesektoren. Befolkningen og politikerne vil få et klarere bilde av hva helsesektoren bidrar med for å møte pandemibølger, og vi vil få et bedre grunnlag for å sikre en rettferdig og hensiktsmessig byrdefordeling mellom helsesektoren og sivilsamfunnet ved neste pandemi. Det burde være en absolutt prioritet.
