Tullespråk til høyre og venstre

Politikerne våre har satt seg i valgkampmodus. De kan ikke noe for det. Høyres Peter C. Frølich har tatt bladet fra munnen på Facebook og gått til angrep på landets mange «tullestudier». «Det er godt mulig jeg tråkker mange på tærne nå», innleder den ellers veloppdragne mannen, før han spør om vi ikke egentlig har for mange tullestudier her i landet.

Han lister opp fyndord: «Sosial bærekraft», «Kjønn, seksualitet og mangfold», «Bærekraft og kultur» og «Interkulturelle relasjoner». 

Frølich spør om vi ikke egentlig bør prioritere utdanninger vi trenger.

Det er et friskt – egentlig uvanlig friskt – utspill. Det er ikke så ofte vi hører slike ærlige ukorrektheter fra etablert politisk hold – i alle fall ikke mot studentsektoren. «Enig!», «Enig!», «Enig!», «Enig!» skriver Høyre-folkene etter tur på tråden, samstemt og originalt. De skal sikkert skrive sånn på mange andre tråder også, så de må fatte seg i all enkelhet. 

Er det nye toner over hele fjøla i partiet? Stikker det dypt, er det virkelig ingen (kortvarige) slagord? Skal TV-serien Hjernevask gjenoppstå, nå som bred politisk Høyre-kultur, fra stortingsplass? Aner vi en generell kamp mot tullete, tomme ord – ingen slagord, ingen tulleord?

Ja, for det Frølich retter skytset mot, mellom Samordna opptak og stortingsvalget, stikker langt, langt dypere – og bredere. Tullete navn på studier er et symptom på en generell floskelbasert ukultur.

Alt mulig, på stadig flere områder, skal «selges inn» gjennom fancy navn på fasaden, helst ved bruk av de nøkkelordene som trigger. I typiske venstresidekulturer er det ord som mangfold, bærekraft, kulturell, seksuell og kjønn som trigger. I høyresidekulturer er det næringslivslingo: innovasjon, entreprenørskap, «morgendagens blablabla» som er pop – ofte blåst svulstig og fordreid opp, litt på siden av det trauste og jordnære det skal beskrive. 

Men bevares! Det er helt sikkert mange tullefag. Og det er helt sikkert en unødig inflasjon i universiteter og grader. Selv det mest banale og jordnære må gjøres (kvasi)vitenskapelig når mer og mer skal forsvare å være universitetsstudium, uten at (selv)refleksjonsnivået eller empirien henger helt med. Barnas frilek er visst blitt gjenstand for pedagogisk teori. Stakkars unger.

Mange tar grader for å «synliggjøre kompetanse» (som det kanskje heter på nyspråket), på universiteter som tidligere var distriktshøgskuler. Kanskje skiftet også de navn for å bli synliggjort? Før var universitetsrektorer akademiske fyrtårn i kappe og kjede. I dag har de jeans, blazer og brillene kjekt løftet opp i pannen. De gliser bredt sammen med ordførere, fylkesrådmenn og direktører for den lokale regionutvikling. Ut av dette hamskiftet kommer det mindre latin og mer PowerPoint. Ingen er distriktshøyskole, ingen utdanner «kommunalkandidater» i slik fauna.

Hovedproblemet er ikke jålaskapet, som vi sier på Vestlandet, men det lite intellektuelle og litt pinlige ved at man først og fremst er opptatt av fasade, ord og onelinere, eller innlærte talepunkter på Dagsnytt 18 for den del. 

Men dette er en generell kulturell utvikling, også utenfor akademia. Ikke minst politikere, av absolutt alle farger – og fremfor alt den esende staben av kommunikasjons-, PR- og lobbyfolk – yter sin daglige kulturelle skjerv til denne utviklingen. Ting er blitt mer striglet, koordinert, perfeksjonert – så på detaljnivå blir det mer proft. Men på makronivå bidrar alt dette over tid til en forflatning. En jålete fordumming. Det bidrar til at alle de som ikke henger med, relativt sett, sakker akterut. 

Jeg husker at jeg som gymnasiast for tjue år siden var forbauset over at videregående skoler, som egentlig alle drev noenlunde med det samme, i samme fylkeskommune, ble nødt til å lage overspente og glinsende kinoreklamer. Reklamer som nesten lignet Jehovas Vitner-brosjyrer, som skulle overgå hverandre i å vise over gjennomsnittet vakre og smilende ungdommer som snakket skoleflinkt (men litt tvungent, innlært og dumt) om hvilken selvutvikling de hadde fått gjennom alle solskinnsdagene på skolen.

Bare tull – og heldigvis bare tull. Skolen var traust og begavet og oppegående, og jeg elsket den og savner årene, nettopp fordi den ikke så ut som en markedsbrosjyre.

I akademia fører dette til at det som tidligere kunne hete «Samfunnsplanlegging, kurs B» eller «Økonomi I» eller «Høgskulekandidat i sosialfag» nå blir en bachelorgrad i «morgendagens bærekraftige interkulturelle mangfoldskompetasne i et utviklingsperspektiv», satt litt på spissen. Og det er nok verst på nyuniversitetene. 

Dessuten skal studentene tekkes i et mer hektisk marked. TikTok- og influensergenerasjonen er neppe mindre avhengig av at alt de skal selvrealisere seg gjennom, er enestående, salgbart solskinn.

Det er altså et friskt og litt unorsk valgkamputspill fra Frølich, og kan det renne ut av noe større? Tenk om Høyre faktisk kan dempe dette uvesenet med overspent fasade-snikk-snakk og PR-orientering?

Kanskje må de også dempe seg, disse byråene, dere vet, som det stormer rundt, som man for tiden ikke sier så mye ufordelaktig om uten at det «beveger seg litt» på sosiale medier?

Ikke minst akademia trenger å være en sterk motkultur mot dette. Genuin, kritisk og fri tenkning og sannhetssøken kan ikke blomstre opp fra et jordsmonn som bare er opptatt av salg, fasade og overdrevne ord. For hør: Problemet er ikke ordene eller språket, men at motivasjonen bak ordene er hva som selges inn på fasaden. Også samfunnet utenfor akademia kunne hatt godt av ydmyk og dempet ærlighet.

Men tilbake til «tullestudiene» til Frølich. Er det sikkert at alt er «tullestudier», kun fordi det settes tulleord på fasaden? Innholdet i gradene kan ofte være som før. Selv ærverdige UiO (og sikkert de andre «klassiske universitetene») har tendenser til at en del programmer spjåker seg til med svulstige «salgsord» i brosjyrene. Men både sammensetningen av fag, og ikke minst pensum i de enkelte fag (statsvitenskap, molekylærbiologi, lineær algebra, makroøkonomi osv.) kan være like traust og seriøst som før alt dilldallet. Det er tidsånden, eller salgsånden.

Det er lite sannsynlig at denne «Ingen slagord»-farsotten blir hentet frem neste valgkamp. Det blir som å la Arbeiderpartiet gjenoppbygge Det norske hus. Men hvis så skulle skje, bør den vris om til «Ingen tulleord».

Da må den også rettes mot eget kulturelle nedslagsfelt, for dette fasade-PR-snikksnakk-uvesenet favner bredt, virkelig bredt. 

SV har sine førsteamanuenser i interkulturell mangfoldsdidaktikk med kjønnsperspektiv – men Høyre har da vitterlig sine markedsdirektører for entreprenørskap og bærekraft i interregionale innovasjonslaboratorier. De har også snikk-snakk på PowerPoint. Tør partiet å pelle også disse på nesen i et valgår?