DEBATT

Det er lov å håpe at Nicolás Maduro vil tillate et fritt valg i Venezuela i år, men sjansen er veldig liten, skriver Aslak Versto Storsletten.
Det er lov å håpe at Nicolás Maduro vil tillate et fritt valg i Venezuela i år, men sjansen er veldig liten, skriver Aslak Versto Storsletten.

Sosialismens mesterverk

DEBATT: På ti år har om lag 25 prosent av befolkningen rømt landet – i fredstid. Velkommen til Venezuela.

Publisert Sist oppdatert

Store deler av desember tilbrakte jeg i Venezuela. Det tropiske landet, nord i Sør-Amerika, som er stappfullt av olje, slående vakker natur, vidunderlig kaffe og tidligere Miss Universe-vinnere.

Lenge var Venezuela et lyspunkt i Latin-Amerika. For 50 år siden var landet et relativt rikt og velfungerende demokrati. Det førstnevnte er kanskje ikke så underlig, tatt i betraktning av at landet, ifølge myndighetene, har verdens største påviste oljereserver. Men det sistnevnte var ikke akkurat normen i verdensdelen.

Så kom sosialismen.

Den sosialistiske revolusjon

Hugo Chávez kom på lovlig vis til makten på slutten av 1990-tallet. Han innførte raskt partiet Rødts drømmepolitikk. Offentlige utgifter til sosiale reformer skjøt i været, mat og energi ble sterkt subsidiert, priskontroller introdusert, og privat næringsvirksomhet ble nærmest jaget ut av landet.

Det tok riktignok noen år før alt gikk til helvete. Venezuela er en oljeøkonomi. Godt over 90 prosent av landets eksport består av olje. Inntektene fra oljen ble brukt til å finansiere den stadig ekspanderende staten. Så lenge oljeprisen gikk oppover på 2000-tallet, fikk derfor en vesentlig del av landets befolkning økt levestandard.

Til tross for et stadig mer autoritært styresett var Chávez populær helt frem til sin død. Konsekvensene av hans sosialistiske revolusjon kom for mange ikke til syne før hans utpekte etterfølger, Nicolás Maduro, kom til makten i 2013.

Veggmaleri av Hugo Chávez i Caracas
Veggmaleri av Hugo Chávez i Caracas

Etter det kraftige oljeprisfallet i 2014 kunne ikke lenger den ekspansive sosialpolitikken finansieres av oljepenger. Landet hadde ikke lenger penger til import av mat og forbruksvarer. Dette var katastrofalt, fordi nesten alle varer av betydning i den oljebaserte, lite diversifiserte venezuelanske økonomien ble importert fra utlandet. Resultatet ble en kraftig etterspørselsdrevet inflasjon.

Pengetrykking ble en av løsningene til myndighetene. Resultatet ble enda mer inflasjon. På toppen av dette begynte USA å sanksjonere Venezuelas oljeindustri for å legge press på det autoritære Maduro-regimet.

Det hele førte til hyperinflasjon. Ifølge IMF var inflasjonen på godt over en million prosent i 2018. Andre estimater går enda høyere. I 2019 mistet den lokale valutaen 99 prosent av sin verdi målt mot dollar.

Økonomisk kollaps og et stadig mer autoritært regime ble en giftig cocktail. Resultatet er hjerteskjærende:

Siden Maudro kom til makten i 2013, har økonomien krympet med 75 prosent.

Flere millioner mennesker lever i fattigdom – svært mange i ekstrem fattigdom.

Om lag 7 millioner venezuelanere har forlatt landet. Dette tilsvarer cirka 25 prosent av befolkningen, og representerer blant annet en massiv kapital- og hjerneflukt.

Bare i september 2023 alene dukket om lag 50 000 venezuelanere opp på grensen mellom Mexico og USA.

Jul i Venezuela

Situasjonsbeskrivelsen over var i mitt bakhode da jeg var på ferie og feiret jul i dette vakre og underlige landet i desember. Men mye var annerledes enn jeg trodde.

Kjøpesentre, matbutikker og apotek var fulle av folk og varer. I byene var det trafikkorker, og langs veiene ruvet ofte gigantiske reklamer for merkevarer som Gucci.

Det er klart at de økonomiske forskjellene i Venezuela er enorme, men det minnet slett ikke om et land på randen av kollaps. Så hva har skjedd?

For det første har myndighetene dempet priskontrollene og tillatt bruken av dollar. Maduro-regimet tillater nå at privatpersoner kan opprette kontoer og få utstedt kredittkort i dollar. Dette innebærer en legalisering av den voksende dollarøkonomien i Venezuela.

Dollar blir brukt som betalingsmiddel overalt.

Dette er smått paradoksalt. Tidligere president Chávez kalte daværende president Bush for djevelen i en tale til FN, og Maduro skygger sjelden unna muligheten til å anklage USA for å stå bak Venezuelas problemer. Når man tenker over hvor mye myndighetene i landet misliker USA, er det derfor en slags skjebnens ironi at dollaren nå florerer. Men bruken av en stabil valuta er like fullt avgjørende for at landet skal være noenlunde velfungerende.

For det andre har det samme USA begynt å lette på sanksjonene som landet i flere år har ført mot Venezuela. Mye av bakgrunnen for lettelsene ligger trolig i situasjonen i Ukraina og Midtøsten, som av åpenbare grunner medfører at USA på nytt ser på Venezuela som en mulig viktig kilde til energileveranser.

Men til tross for en liten bedring i økonomien er Venezuelas problemer langt fra løst.

«Valg» i 2024

Venezuela er i aller høyeste grad fortsatt et autoritært og autokratisk regime. I demokratiindeksen til The Economist Intelligence Unit (EIU) kommer Venezuela dårligst ut av alle landene i Latin-Amerika og kategoriseres som et autoritært regime på linje med Russland.

Da opposisjonen vant kontroll over nasjonalforsamlingen i 2015, svarte Maduro-regimet med å strippe den for makt. Siden har ikke Venezuela hatt noe legitimt nasjonalt valg. Under presidentvalget i 2018 ble flere opposisjonspartier nektet deltakelse. Presidentvalget i 2018 er av nærmest samtlige internasjonale eksperter ansett for å være illegitimt.

I år skal landet igjen avholde presidentvalg. Om valget denne gangen blir å anse for legitimt, er ytterst tvilsomt. Men rettferdig valg og legitim behandling av opposisjonen er et krav bak amerikanernes lettelse av sanksjonene.

Det er liten tvil om at Maduro, gjennom lettelse i sanksjoner og legalisering av dollarøkonomien, søker å få økt støtte i en befolkning som i stor grad har mistet troen på hans regime.

Men i veien står trolig en kvinne.

María Corina Machado

Hun må anses for å være en konservativ tilhenger av frie markeder og har Margaret Thatcher som et politisk forbilde. María Corina Machado er navnet på landets nylig valgte opposisjonsleder. Hun lover en «total transformasjon» av Venezuela: «We will have open markets. We will have rule of law…This country will become the energy hub of the Americas», lover hun.

María Corina Machado
María Corina Machado

En av hennes fanesaker er å privatisere det statlige oljeselskapet PDVSA. Og det er kanskje ikke så underlig. Under sosialiststyret til Chávez og Maduro er nemlig det en gang velfungerende oljeselskapet, i likhet med resten av landet, nærmest kjørt i grøfta. Flere år med dårlig ledelse og korrupsjon har ført til at mye av infrastrukturen til PDVSA er i ruiner. Produksjonen i 2023 lå trolig i gjennomsnitt på om lag 650 000 fat per dag. Dette tilsvarer mindre enn en femtedel av produksjonen fra før Chávez kom til makten.

I et land som i lang tid ikke har kjent på annet enn sosialisme og statlig kontroll, er det ikke rart at opposisjonslederen ønsker å gå en helt annen vei. Og det er ting som tyder på at hun har bred støtte i befolkningen.

I oktober 2023 vant nemlig Machado opposisjonens primærvalg overlegent. 92 prosent stemte på henne. I primærvalget, som imponerende nok ble avholdt uten noen form for hjelp fra offentlige myndigheter, stemte om lag 2,4 millioner venezuelanere. Dette var langt høyere enn noen forventet, til og med opposisjonen selv, og enkelte steder gikk man tom for stemmesedler – til tross for at flere ble truet til ikke å stemme, gjerne i form av trusler om å miste jobber eller matkuponger.

Maduro-regimet var kanskje klar for et rettferdig valg mot en svak og splittet opposisjon, men Machados popularitet er en åpenbar trussel. Når primærvalget var så suksessrikt, var det derfor lite overraskende at regimet tidlig var ute med å anklage opposisjonen for juks.

Guyana

Folkeavstemmingen før jul, som i all hovedsak dreide seg om et større område i nabolandet Guyana egentlig skulle tilhøre Venezuela, er Maduro-regimets siste sprell. Kort fortalt arrangerte regimet en folkeavstemning med fem spørsmål, hvorav det viktigste var om store deler av nabolandet, rikt på olje, skulle innlemmes i Venezuela.

Denne delen av Guyana, kalt Essequibo, er noe de aller fleste venezuelanere mener egentlig tilhører Venezuela. Det var derfor ikke overraskende da myndighetene kunne meddele at hele 95 prosent svarte at de ønsket å gjøre Venezuela større.

Maduro-regimet har mest sannsynlig ingen planer om å invadere Guyana. Avstemningen ble trolig avholdt for å øke populariteten til det upopulære regimet i forkant av «valget», og regimet hevder at over 10 millioner venezuelanere gikk til stemmeurnene. Men det reelle tallet er langt lavere – trolig møtte færre opp for å stemme enn de 2,4 millionene som stemte i primærvalget til opposisjonen like før.

Folkeavstemningen var derfor litt av et selvmål. Hvis den vanlige venezuelaner ikke er villig til å møte opp for å stemme for at en stor og ressursrik del av nabolandet skal tilhøre dem, noe nærmest alle venezuelanere i realiteten mener, hva er da sjansen for at de er villige til å stille opp for å velge Maduro i et fritt valg?

Det er lov å håpe at Maduro vil tillate et fritt valg i håp om at han er mer populær enn han egentlig er. Men dette er lite sannsynlig. Særlig når vi ser på hvor populær opposisjonsleder María Corina Machado ser ut til å være i det brede lag av befolkningen. Maduros håp kan ligge i at opposisjonen blir splittet. Dette har skjedd tidligere.

Men trolig får ikke Venezuela et fritt valg i år heller, og Maduro blir sittende med makten.

Spørsmålet er da om USA gjeninnfører kraftige sanksjoner, det har i det minste Biden-administrasjonen sagt at den skal gjøre, dersom valget ikke blir fritt. Den skakkjørte venezuelanske økonomien vil da få seg enda en på trynet.

Det eneste som er sikkert, er at det alltid går utover det stolte venezuelanske folket.

Powered by Labrador CMS