Fordi politikk under globalisering trenger nytenkning, må partiene endre seg. I dette ligger også muligens en ny kjerne til borgerlig samarbeid.
Det svenske valget gav borgerlig samlingsregjering. De fire partier som utgjør den såkalte Alliansen, har arbeidet med sin ideologiske plattform over ca. 2 år. De har, som svensker flest, "ordning och reda" i sitt arbeid — ikke færre en 16 politikkområder er blitt gjennomdrøftet i 12 arbeidsgrupper som består av representanter for de fire partiene. Her har man nitid kommet frem til kompromisser, og har gått tilbake til sine partier for et OK på hvert vanskelig punkt. Slik har man både produsert et gjennomarbeidet ståsted for regjeringen og samtidig skaffet den nødvendige legitimitet for dette. Alle detaljer er forankret i alle fire partier, og alle fire partier er "nye" — de har faktisk gjennomgått en stor forandring i de senere år:
La meg bare nevne et par eksempler: "Nye Moderatarna" er et parti som har utviklet politikk som neppe kan kalles liberalistisk, men som preges av offentlig ansvar og politisk styring. Mange kaller det "sentrumspolitikk". Kristdemokratene, KD, er et parti som har kvittet seg med "menighetspreget" og som fremstår som et europeisk parti i den kristendemokratiske tradisjon, som også godt kan kalles verdikonservativ. Centern er ikke et parti for bøndenes særinteresser, men et liberal-konservativt parti, etc. Mitt poeng er ikke hva partiene står for, men at det er normalt med endring, og det særlig i en tid hvor ideologiene må nytenkes i lys av globaliseringen, slik Torbjørn Røe Isaksen poengterer i sin artikkel i siste nummer av Morgenbladet. - Fortidens politikk er altså ikke fremtidens politikk, selv for den konservative.
Imitere svenskene?
Det er et munnhell at norsk politikk imiterer svensk med fem års etterslep. Er det mulig også i spørsmålet om borgerlig samarbeid? Her vil i sa fall det relevante etterslepet kun være tre år. Dette er et spørsmål hvor alle politikere snakker ut fra eget partis strategiske interesser, så hva de sier om dette i dag er nokså uinteressant. Men under en upartisk optikk, hva kan man si omdette?
Det letteste man kan si noe om, er hvordan, altså metoden. Her er den svenske modellen virkelig god: grundig samarbeid om alle vanskelige ting over flere år. Hvis de fire norske partiene nå satte ned arbeidsgrupper med mandat til å komme frem til felles politikk, er jeg sikker på at det ville bli resultater av det. I arbeidets erfaring ville man også innse at svært mye kan kompromisses om, særlig med det store felles mål om regjeringsmakt. Det hører også med til denne historien at FrP i denne gruppen, som ett av de fire, ville få både legitimitet og bli kvitt sitt "versting"-stempel selv om partisamarbeidet skulle strande. FrP ville derfor ha dobbel grunn til å ønske et slikt "prøve-ekteskap", mens de andre partiene har en dobbel grunn til å holde beileren på avstand:
"Hvis de fire norske partiene
nå satte ned arbeidsgrupper
med mandat til å komme frem
til felles politikk, er jeg sikker på
at det ville bli resultater av det."
Ved selv å gå inn i et tett samarbeid "a la trois", dvs. H, V og KrF, vil disse partier kunne hamre ut en felles ideologisk plattform som FrP kan tilbys som et "fait accompli" mot et løsere eller tettere samarbeid. Ved at de tre lager sin plattform, kan de også sette betingelser for FrP. De slipper derved også problemet med gjøkungen i redet; man legitimerer ikke partiet ved å behandle det på like fot, men kan tilby et samarbeid like før valget på egne premisser, dersom man vil våge det. Spørsmålet blir da hvor mye risiko man vil ta; om det er riktig at FrP trenger disse tre mer enn de tre trenger FrP.
Analysen av dette er jo nokså klar: FrP må ha et samarbeid med de tre for å komme i regjering, og vil alltid ha et problem overfor egne velgere dersom de støtter en AP-regjering fremfor en borgerlig regjering. De tre kan derfor ha som sin plan at FrP vil ha et løsere samarbeid med dem enn med Ap. Men denne strategien er neppe nok til å sikre flertall hvis den nåværende regjering stiller om igjen, og har håp om et flertall for seg.
Politisk mulighetsrom
De strategiske overlegninger som nå foregår i alle borgerlige partier og som vil intensiveres fremover, bør resultere i statsmannskunst. Det er ingen god strategi at alle de fire maksimerer egeninteressen i mye lengre tid fremover enn nå. Det må tas noen beslutninger om forhandlingsstrategi i et politisk lende som er mye vanskeligere enn det svenske. Det optimale hadde vært om alle fire faktisk satte i gang et arbeid for å kartlegge det politiske mulighetsrom for område etter område. Der det ikke finnes, og der dette er viktig nok, kan man bryte ut av samarbeidet og rett og slett konstatere at her er det for mye forskjell.
I lys av det jeg sa innledningsvis om at forandring er naturlig i politikkens verden, er det noe angstbitersk og reaksjonært over det syn at de fire partiene er hugd i sten, og at særlig FrP må forbli populistisk. Utsikt til regjeringsmakt vil endre dette partiet som alle andre partier: SV kom inn i regjering gjennom en samarbeidsprosess, selv om mange i partiet fremdeles oppfører seg som regjeringens faste kritikere. Men politikk i regjering lærer i alle fall enhver statsråd at det er mange, mange grenser for egen makt og man — heldigvis — ikke kan gjennomføre for mye av det som møter interessegruppemotstand og alliert opposisjon. Noen kaller det en normaliseringsprosess.
Hvis man da skulle samtale om et ideologisk grunnlag for en borgerlig regjering — med eller uten FrP — hva skulle man så prate om?
Globaliseringens utfordring: ”Makt uten politikk; politikk uten makt”
Den polske filosofen Zigmynt Baumanns karakteristikk av vestlige land er tankevekkende: mer og mer makt utøves av ikke-politiske aktører, mens politikken spiller mindre og mindre rolle, sier han. Den norske Maktutredningen viser at det som før var politikk, er blitt marked og jus i stor grad. Dertil kommer en internasjonalisering av nasjonalstatens politiske domene gjennom EU, WTO og andre internasjonale styringssystemer. Nasjonalt så vel som internasjonalt er det aktører som bygger sin egen makt, fra globale selskaper til NGOer — de har det til felles at deres makt ikke er legitim i forstand av folkevalgt, selv om de ofte påberoper seg en almen, altruistisk interesse.
Det er på tide å stille spørsmålstegn ved denne nye maktutøvelsens mange former: Er det mulig å ta tilbake den politiske makten? Sentrale kriterier på demokrati er likhet i form av tilnærmet lik evne til å influere politisk med mulighet for ha innflytelse på avgjørelser som angår en selv.
Når den formelle politiske kanal blir så irrelevant at makten må oppsøkes andre steder, ser vi meget alvorlige utviklingslinjer: Rettighetsargumentet erstatter det politiske argument om fellesinteressen når man saksøker kommunen fordi sykehjemsplassen for far ikke er der, eller i alle fall truer med rettssak gjennom ens gode kontakter i pressen. Verre blir det når politikerne responderer på pressens agenda i enkeltsaker, og vedtak resulterer av medieoppslag.
"Rettighetskulturen, eller
ukulturen, er nå så omfattende
at alt kan uttrykkes som
individuelle rettigheter, med
dertil hørende interessegrupper
og advokatsalærer."
Rettighetskulturen, eller ukulturen, er nå så omfattende at alt kan uttrykkes som individuelle rettigheter, med dertil hørende interessegrupper og advokatsalærer. Denne maktformen — å kreve sin rett — er ikke-politisk fordi den er individuell og løses gjennom jus. Dette betyr ofte at kun den bemidlede kan bruke denne veien til innflytelse. Likhetsnormen i demokratiet undermineres lett ved dette.
Det er også problematisk der markedet overtar politikkens rolle. Her snakker vi om strukturelle internasjonale utviklingstrekk som ingen enkelt stat kan endre alene. Når kapitalen er satt fri, følger det logisk at arbeidstagerrettigheter svekkes og at kapitaleieren kan ’shoppe’ mellom land. Den internasjonale "skjønnhetskonkurransen" består i å tilby best mulig vilkår for investeringer, og her konkurrerer man ikke lenger med Polen, men med Kina. Man ser nå tydelig hvordan de store selskapene antar "samfunnsformer" med egne skoler, fritidstilbud, "kulturer", etc. Dette skaper tilhørighet, men også bindinger.
Man behøver ikke være sosialist for å se at maktasymmetrien mellom den normalt nasjonalt bundne arbeidstager og den globale arbeidsgiver er økende. Når de globale selskapene så skaper sin egen "sosial- og utenrikspolitikk" gjennom såkalt sosialt ansvar, overtar de politiske roller samtidig. David Ricardo har selvsagt rett i sin tese om komparative fordeler, men konsekvensen er at nasjonalstatens politiske ramme ikke lenger er relevant for arbeidstagers interesser.
Som statsviter leter jeg alltid etter makt og interesser og det forundrer det meg at så få later til å se de politiske konsekvenser av globaliseringen og individualiseringen.Politikken er pr. definisjon overordnet økonomi og jus som det konstituerende for samfunnet. Når politikken blir mer form enn innhold, er det virkelig fare på ferde, for borgeren blir med rette apatisk. Da gjenstår bare konsumentlivet, knapt verd å leve.
Jeg tror den store utfordringen for politikken er å gjenoppdage borgeren og spørre hva den nye samfunnskontrakten under globaliseringens betingelser betyr. Dette betyr å spørre hva politikk er, til forskjell fra marked og jus. Det betyr også å finne andre styringsnivåer enn de nasjonale, og her kommer prinsipper fra europeisk føderalisme oss til hjelp: politikken bør styre på det naturlige nivå, sier subsidiarietsprinsippet: lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Demokratiet svekkes jo lenger "opp" i styringskjeden man går, men det er noen oppgaver som kun kan løses nasjonalt eller internasjonalt. Denne tankegangen gjør det mulig å tenke politikk på en måte som passer med globaliseringen: hvilke oppgaver er riktige å løse på lokalt nivå? Regionalt nivå? Etc.
"Sosialismen tenker staten
og nedover, dvs. at
individ, familie og sivilt
samfunn skal styres av staten."
Mange vil gjenkjenne EUs styringstankegang her, og det er helt korrekt. Sosialismen tenker staten og nedover, dvs. at individ, familie og sivilt samfunn skal styres av staten. Staten er der først. I konservativ og liberal ideologi er det omvendt: individet trenger staten til noen oppgaver, som et subsidium — en støtte.
Jeg tror at globaliseringens utfordring krever en fornyelse av våre ideologier som baserer seg på politikk på disse fire nivåene, bygget "nedenfra". Da får man også en substansdiskusjon om politikkens oppgaver i forhold til marked og jus.
Fordi politikk under globalisering trenger nytenkning, må partiene endre seg. I dette ligger også muligens en ny kjerne til borgerlig samarbeid.
Janne Haaland Matlary er professor i statsvitenskap ved UiO.
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
