Hvorfor dyder?

Det gammelmodige ordet dyd, en oversettelse av det greske areté, har opplevd en filosofisk renessanse. Innholdet i denne gjenfødelse minner oss om viktige trekk ved den politiske konservatismen. Derfor er det naturlig å spørre hva som er attraksjonen, ikke minst for konservative, ved dydsspråket? Hvordan kan vi la det påvirke og berike vår etiske og politiske tenkning? Og hva er dets begrensninger og farer? Bli med på en kort, filosofisk reise inn i ett av filosofiens mest spennende begreper.

I.  MacIntyre, Rawls, NozickAlasdair MacIntyres bok After Virtue fra 1981 utgjør en milepæl i moderne etikk og politisk filosofi — på linje med John Rawls A Theory of Justice fra 1971 og Robert Nozicks Anarchy, State and Utopia fra 1974. MacIntyres bok er blant dem som vises til også — ja, ikke minst — av mennesker som aldri har lest den (igjen i likhet med Rawls og Nozick!).  Men der Rawls og Nozick plasserer seg innenfor arven fra opplysningstiden, er MacIntyre mer motstrøms. Han skyter sin torpedo rett inn i modernitetens ark, idet han erklærer den moderne troen på universelle plikter og rettigheter for å  være villedende og farlig. Den levende og livsnære måten å beskrive moralen på som preget de klassiske tenkere, som Aristoteles, er blitt erstattet med formelle, tomme skall uten reelt innhold, mener MacIntyre. I stedet for beskrivelser av konkrete mennesker og deres virkelige kvaliteter er vi blitt henvist til konstruerte og teoretiske kategorier løsrevet fra enhver livsnær kontekst.