I ayatollahens hus

Nils August Andresen (NAA) i samtale med Maryam Faghih Imani (MF).

Maryam Faghih Imani er datter av en av de ledende ayatollahene i Iran, som stod nær ayatollah Khomeini. Som ung var hun i hans hus. I dag kjemper hun for forandring i Iran og i Midtøsten, kvinners rettigheter og mot etnisk og religiøs konflikt – og har blant annet et talkshow på en London-basert iransk TV-kanal.

Minerva møter henne i hjemmet hennes i Norge – landet hun bor i, men hvor hun er nesten ukjent.

NAA: Du har en bakgrunn som er ganske uvanlig i Norge: Du vokste opp som datter av en ayatollah i Iran. Men du var ikke et veldig religiøst barn selv. Hvordan artet den oppveksten seg?

MF: Jeg var yngste datter i en stor familie – vi var elleve stykker inkludert foreldrene mine, et fullt fotballag. Og alle barna hadde sin plass på laget, med ulike måter å leve på, ulike hobbyer. Jeg likte tidlig å være utendørs, å være i naturen. Jeg hadde et forstørrelsesglass, så på dyr, fikk ting til å brenne når solen skinte gjennom det. Jeg var et svært nysgjerrig barn, og stilte spørsmål om alt mulig.

Da jeg var liten, var foreldrene mine konge og dronning i min verden, slik det er for mange barn. De hadde alle svarene, og jeg visste også at samfunnet rundt hadde en enorm respekt for dem.

En muslimsk kvinne

Da jeg var ni år gammel, ble jeg en «moden muslimsk kvinne», og jeg skulle be og faste og alt slikt. En del av det var spennende: Jeg var ikke lenger et barn! Men det innebar også en rekke begrensninger: Hvis det var bønnetid, fikk jeg for eksempel ikke lov til å gå ut i hagen for å sykle. Det ble etter hvert en rekke slike negative konsekvenser av å være en «voksen». Men da jeg startet å stille spørsmål – ganske uskyldige spørsmål – var reaksjonen ofte veldig negativ.

Jeg husker en samtale med moren min, hvor jeg spurte om hvorfor vi måtte gå med hijab. Jeg hadde nemlig spilt fotball en kveld sammen med fetterne mine, selvsagt uten sjal, for det er ikke noe gøy å ha sjal når man spiller fotball. Jeg la fra meg sjalet ved hjørnet av banen. Midtveis i kampen kom broren min, og spurte hvor sjalet mitt var. Jeg skjønte ikke at det var noe alvorlig, og pekte i retning av der det lå.

Etter kampen fikk jeg kjeft, og jeg spurte moren min hvorfor jeg måtte ha på hijab. Hun skjønte ikke helt spørsmålet, og svarte at da hun var på min alder, hadde hun blitt bedt om å ta på hijab, og hun hadde fortsatt med det like frem til i dag. «Slik skal det være for deg også», sa hun. Da tenkte jeg: Nei, slik skal det ikke være for meg.

NAA: Så hijaben ble begynnelsen på ditt opprør?

MF: Ja, hijaben ble en tilbakevendende problemstilling, for den kom så ofte mellom meg og alt annet jeg ville gjøre. Hver sommer dro vi til Det kaspiske hav, nord i Iran, og siden jeg nå var «voksen», kunne jeg ikke lenger leke på stranden som jeg hadde gjort før: Jeg måtte ha på hijab og lange ermer.

Jeg husker en annen samtale med faren min, hvor jeg spurte: «Du sier at Gud er rettferdig, og du sier at Gud har skapt den vakre naturen – hvordan kan det da ha seg at han sier til meg at siden jeg er kvinne, kan jeg ikke nyte naturen på linje med menn?» Faren min hadde ikke noe godt svar: Han sa at Gud er rettferdig, men at det er en mening bak det som vi ikke kan forstå nå – men som vi må akseptere. Det var ikke noe godt svar for et nysgjerrig barn som meg.

Minerva er høyresidens nettavis: Prøv en måneds abonnement for kun 1 krone!

I biblioteket

Rett etter revolusjonen i 1979 opprettet faren min et offentlig tilgjengelig bibliotek. Der var det mange, mange bøker, og noen av dem var av den typen som ikke var tilgjengelige for vanlige besøkende. Og de hadde heller ikke fri tilgang til å gå mellom bokhyllene. Men det hadde jeg. Jeg tror ingen noen gang hadde noen mistanke om at jeg skulle begynne å lese de forbudte bøkene.

NAA: Hva leste du?

MF: Jeg ble veldig fascinert av klassisk litteratur, særlig vestlig litteratur. Snart begynte jeg å lese historie: Russisk historie, fransk historie. Og jeg husker veldig godt hvordan jeg satt i den hvite marmorsalen i biblioteket og leste bøker om den franske revolusjonen og om Marie Antoinette. Og selv hun gjorde dumme ting, var opplevelsen for meg: Det var kvinner der! De gjorde ting! De var betydningsfulle og synlige!

Jeg ble etter hvert sikker på at det jeg ville var at når jeg ble atten år, skulle jeg få passet mitt, og så skulle jeg reise til Paris. Det var til tross for at jeg så hvordan det ble med de eldre søstrene mine: De ble ferdig med videregående skole, og så giftet de seg rett etter det. De begynte ikke på universitetet. Ektemennene var fra vår sosiale krets, de ble husmødre og husfruer. Og det var det. Det var det samme for den første, for den andre – for alle søstrene mine.

NAA: Men du ønsket ikke et slikt liv?

MF: Nei, jeg klarte ikke engang å se det for meg. Jeg skulle studere. Disse spørsmålene ble viktigere og viktigere for meg, og det ble mer ideologisk og mer politisk etter hvert som jeg ble eldre.

Da jeg var seksten år, satt jeg hjemme sammen med noen av søstrene mine som var nærmest meg i alder. De snakket om hva slags familie de ville ha. Og alt jeg kunne tenke var at det var ikke det jeg ville ha. Og jeg sa til dem at jeg ville gjøre ferdig skolen, reise til utlandet og besøke andre steder, gå på universitet, lære fransk. De så på meg som jeg var et vesen fra en annen planet, og sa: «Og det tror at du får lov til?»

Jeg spurte hvem som skulle hindre meg, og sa at jeg ville kjempe mot enhver som prøvde. Da sa en av søstrene mine: «Hva om Gud stopper deg?» Jeg svarte at da ville jeg kjempe også mot Gud. Det ble helt stille i rommet.

NAA: Du ville bli en iransk versjon av Job, som kjemper med Gud i Bibelen?

MF: Det var i hvert fall da jeg skjønte at det jeg hadde kalt «hjemme», ikke lenger var et sted der jeg kunne slappe av: At jeg måtte være forsiktig med hva jeg sa til hvem, når, og hvordan jeg ordla meg.

Samtidig kjempet jeg også med min egen dårlige samvittighet, fordi jeg følte at min manglende religiøsitet og mine uortodokse drømmer om fremtiden også kunne ramme familien min. Like før jeg fylte atten år gjorde jeg et forsøk på å la religionen komme til meg. Jeg prøvde å åpne opp hjertet, selv om jeg ikke hadde noen logisk forståelse av konseptet. Jeg forsøkte å be, å resitere den persiske sufi-mystikeren og poeten Rumi. Jeg lærte mye av det: Hvordan ritualer kan være en hjelp til å organisere livet. Men religionen kom aldri til hjertet.

En av grunnene til det var at jeg ble fortalt at alt jeg ønsket meg, alt jeg hadde lyst til å gjøre, var forbudt eller i strid med religionen. Og de fleste av disse forbudene hadde å gjøre med det faktum at jeg var en kvinne. Som å studere.

Drømmen om universitetet

NAA: Men du gav ikke opp den drømmen?

MF: Nei – da jeg ble 18, tok jeg inntaksprøver til universiteter i Iran, og ble tilbudt flere plasser – blant annet på filosofistudiet. Men fordi jeg visste at faren min var mot at døtrene hans skulle gå på universitetet, prøvde jeg å være strategisk, og søkte på et jordmorstudium der det bare var kvinner. Jeg tenkte at det kunne gjøre det lettere å få ham til å akseptere det. Men jeg tok feil. Jeg kom hjem etter opptaket, og var stolt, og fortalte det til familien, men jeg visste at det spilte liten rolle hva resten sa, og at jeg måtte vente til faren min kom hjem. Jeg husker situasjonen klart: Jeg fortalte ham det, og ansiktet hans beveget seg overhodet ikke. Det var som om han ikke hadde hørt det. Så sa han: «Ikke tenk på det engang. Mine døtre skal ikke på universitetet.»

Det var en livskrise. For meg virket det som slutten på alle drømmene jeg hadde hatt, alt jeg hadde sett frem til. Gjennom alle årene jeg hadde sittet og lest på biblioteket, var det studier jeg hadde tenkt på – til universitetet, reise verden rundt! Det var ingen tanker hos meg om å gifte seg, få barn, alt det jeg så hos dem rundt meg. Jeg ble deprimert, og uten at det var noen egentlig beslutning startet jeg en slags sultestreik.

En av brødrene mine er nitten år eldre enn meg. Vi kunne snakke godt om de fleste ting. I blant kalte han meg «bror», fordi vi så ofte gjorde «gutteting» sammen. Han forstod hvor hardt dette gikk inn på meg, og at dette ikke bare var noe som ville gå over, at jeg ikke bare ville gråte en dag eller to, og så gå videre. Til slutt snakket han med faren min, for å forsøke å finne en løsning.

Like før tidsfristen for registrering til universitetet gikk ut, kalte faren min meg til kontoret sitt. Du visste det var noe alvorlig hvis du ble kalt inn dit. Og han sa at jeg kunne få gå midlertidig på universitetet hvis jeg skrev under på en erklæring. Og den erklæringen sa at hvis det kom en passende beiler, som familien min likte, og han skulle være imot mine studier på universitetet, måtte jeg slutte umiddelbart for å gifte meg – uten noen unnskyldninger.

Det endret forholdet mitt til faren min. Jeg hadde alltid laget unnskyldninger for faren min for reglene han satte – at han var en kjent ayatollah, og at folk ville begynne å snakke, at det ville ha konsekvenser. Men dette var en opplevelse av at faren min satte interessene, begjærene, til en mann, en beiler, som ikke engang fantes annet enn i teorien, foran mine. Vi hadde alltid lært at familie var viktig, at familie kom først. Det føltes ikke slik da.

Jeg vet ikke hva som var verst: Da jeg ble fortalt at jeg ikke fikk studere, eller da jeg ble fortalt at jeg kunne studere på slike vilkår som gikk på bekostning av min integritet og verdighet. Likevel visste jeg at jeg ikke hadde noe valg: Jeg måtte studere. Jeg ba om å få tenke på det en dag, og tok med meg erklæringen. Til slutt endte jeg opp med å skrive inn de små ordene «og jeg» – en passende beiler, som familien min og jeg likte – for å kunne føle at jeg ikke hadde satt min skjebne og fremtiden i andres hender. Men da jeg forlot rommet mitt neste morgen, var jeg ikke lenger den samme jenta.

NAA: Og familien din aksepterte tillegget ditt til erklæringen?

MF: De ble ikke oppmerksomme på det. Og slik begynte jeg på universitetet.

Etter to år med jordmorstudier ville jeg bevege meg over mot noe annet. Jeg tenkte på både filosofi og kunst. Men det ville faren min ikke akseptere. Det ble en forhandlingssituasjon. Han foreslo jus, men jeg sa blankt nei til å ta et kurs som lærte meg at jeg hadde færre rettigheter enn menn. Deretter foreslo han engelsk litteratur, som vel fremstod som politisk ganske ufarlig for ham, men det syntes jeg at jeg kunne lese på egenhånd. Det siste forslaget hans var management, og det aksepterte jeg.

Det var noe interessant med forholdet mitt til faren min i hele denne perioden. På mange måter var jeg den av alle barna som var likest ham – i form, om ikke i innhold. Personlighet, til og med fakter, var de samme. Og på et eller annet plan skjønte han hva jeg gjorde: For han hadde gjort det samme. Han hadde viet hele sitt liv til politikken, og under sjahen innebar det at han satte også familien i fare. Han hadde til og med blitt fengslet. Derfor kunne han ikke kritisere meg for å kjempe for det jeg tror på, selv om det hadde konsekvenser for andre, for han hadde gjort det selv.

NAA: Hvor politisk var denne striden? Handlet det om dine valg, eller om grunnleggende politiske uenigheter?

MF: Selv om jeg bevisst forsøkte å unngå politikk under studietiden, var politikken tett knyttet til livet mitt. Dette var på den tiden da Mohammad Khatami ble valgt til president. Motkandidaten var Ali Akbar Nategh-Nouri, som var gift med datteren til Ayatollah Rasuli (stabssjef ved Khomeinis kontor), en nær venn av min familie. Jeg hadde lekt med barna hans hver sommer.

Da vi var små, var vi bare barn, og lekte som barn. Men disse relasjonene var ikke uskyldige lenger. Mange av dem ble en del av systemet, de ble gift med folk som var en del av systemet. Grensen mellom hva som var privat, hva som var familie, og hva som var politikk og profesjonelt, kunne være vanskelig å finne.

Umulig hvis du er jente

At jeg var ute i samfunnet, på universitetet, eller i sammenhenger med andre politiske mennesker, skapte også derfor et svakt punkt for min far: Om jeg ble forbundet med avvikende meninger, ville det slå tilbake på ham. Det skapte også et press for at jeg som jente skulle skulle oppføre meg på visse måter, si de «riktige» tingene. Det ble vanskelig å kjenne etter hvem jeg faktisk var. Var jeg en som kunne si alle de «riktige »tingene, oppføre meg sømmelig, snakke om politisk islam på en viss måte? Var jeg en opprører mot alt dette? Eller var jeg først og fremst noe annet, enn som likte klassisk musikk og kunst?

Mange av utfordringene mine opp mot familien hang sammen med at alt jeg ville – studere, reise til utlandet, arbeide – ikke var mulig hvis du er jente. Til slutt gikk det ut over selve min kjønnsidentitet. På et tidspunkt gikk jeg faktisk til psykolog – jeg brukte min mors etternavn så han ikke skulle forstå hvem jeg var – og sa at jeg lurte på om jeg var en gutt født i en kvinnekropp. Ayatollah Khomeini hadde nemlig godtatt kjønnsbytte for mennesker født i «feil» kropp, selv om de måtte ta kjønnsoperasjon for å få byttet godtatt. Psykologen lurte på hvorfor, og jeg forklarte at alt jeg ønsket å gjøre, alt jeg ville være, var umulig fordi jeg var jente.

Jeg skjønte etter hvert at det ikke var meg det var noe galt med, men at jeg ikke kunne være i disse omgivelsene. Så jeg søkte i hemmelighet på universiteter i utlandet, og kom blant annet inn i Australia. Men før spørsmålet om faktisk å reise ble aktuelt, ble det avbrutt fordi jeg ikke kunne få visum i tide. En annen mulighet var Det amerikanske universitetet i Beirut i Libanon. Jeg reiste dit med noen familiemedlemmer, men det var ikke dit jeg ville.

En ny sjanse bød seg da jeg reiste med søster og hennes mann til Kuala Lumpur. I siste liten tok jeg med meg vitnemål og andre papirer, og leverte dem til National University of Malaysia. Søknadsfristen var egentlig ute, men etter at jeg kom tilbake til Iran, fikk jeg likevel beskjed om at jeg var kommet inn.

Det var nå eller aldri. Jeg ville ikke være en beholder for andres liv, ville ikke gjenta den sirkelen som dette systemet var: Jeg ville ikke få barn, og så ta på dem hijab, og når de spurte om hvorfor, måtte svare som min mor: En gang ble jeg fortalt at jeg skulle ta på meg hijab, og jeg har hatt den på meg til denne dag.

Flere beilere hadde begynt å melde seg. Det var en grense for hvor lenge jeg kunne finne på unnskyldninger for ikke å gifte meg. Jeg var så sliten, fysisk nedbrutt og sov nesten ingenting. Jeg hadde til og med planlagt hvordan jeg kunne ta livet av meg, og skrevet en fortelling om bakgrunnen, som jeg oppbevarte hos venner jeg stolte på. Hvis jeg ikke fikk dra, ville historien kunne publiseres av utenlandske medier, og kanskje jeg kunne oppnå noe for kvinner i Iran på den måten. Slik tenkte jeg.

Les også intervju med «skamløse» Sofia N. Srour: Sofia går gjennom ilden

– Hvis du vil reise, reis!

Til slutt fortalte jeg familien min at jeg ville dra til Kuala Lumpur. Jeg var helt nedbrutt, og hadde vært hos en psykolog som så hvor alvorlig situasjonen var. Familien min tenkte at Malaysia var i hvert fall et muslimsk land, og de regnet med at jeg raskt ville komme tilbake: Uten støtte, hverken moralsk eller økonomisk, var det grenser for hvor lenge jeg kunne holde ut. Jeg kunne ikke engang handle i en vanlig dagligvarebutikk – slik resonnerte de.

Så bestilte jeg den billigste billetten jeg kunne finne. To dager før flighten min sa jeg at jeg ville snakke med faren min. Jeg kom inn på rommet hans, og takket ham for alt – at jeg visste at jeg hadde levd et privilegert liv, som mange ville misunt meg. Men jeg sa at skyggen hans var så stor at jeg ikke visste hvem jeg selv var lenger – og at det ikke var mulig for meg å leve ut den jeg var, og at det ville være skadelig for ham om jeg gjorde det i Iran.

Det ble helt stille i rommet. Så sa han: «Hvis du vil reise – reis», sa han og pekte på døren. «Men forvent ingen støtte». «Vi gjør våre valg», svarte jeg. «Jeg har gjort mitt, og hvis det er ditt, respekterer jeg det.» Jeg pakket to kofferter. Det var en merkelig opplevelse – jeg visste ikke om jeg noen gang ville komme tilbake. Jeg tok med litt jord fra hagen, hvor jeg hadde tilbrakt så mye tid, og noen av bøkene som betydde mest for meg.

Så reiste jeg til Teheran før jeg skulle fly. Moren min kom fra Isfahan for å ta farvel, og ringte meg på veien. Hun stilte et enkelt spørsmål: «Er du klar?» Det var så mange som hadde lurt på om jeg redd, de betraktet meg som om jeg villig gikk til min egen henrettelse. Og jeg var jo redd, det var en følelse av å gå gjennom en mørk tunnel, hvor jeg bare kunne håpe at det var et lys i den andre enden. Spørsmålet til moren ble en dråpe som fikk begeret til å flyte over. Jeg gråt.

Mamma kunne sikkert forsøkt overtalt meg til å bli. Men hun ventet en stund, og så sa hun: «Maryam, er det deg? Ta deg sammen! Er det slik du vil bygge livet ditt?» Og det var akkurat det jeg trengte. Det var som om jeg plutselig kunne ta med meg noe av moren min. Og en følelse av en forventning, fra hele hennes generasjon, som ikke hadde kunnet gjøre disse valgene: Jeg er ikke alene. Mange kvinner er med meg. Det er ikke meg. Det er oss. Vi kan endre noe.

Så fløy jeg.

NAA: Hvordan klarte du deg i Kualu Lumpur? Hadde familien din rett i at du ikke klarte å handle dagligvarer?

MF: Til å begynne med var det vanskelig. Jeg husket første gang jeg handlet på Tesco, og fant noen fine appelsiner, som så gode ut, akkurat som de hjemme i Iran. Én av dem kostet like mye som en pose av billige varianter. Jeg skjønte at jeg var fattig.

Jeg kjøpte stearinlys og dekorerte dem, og solgte dem enkeltvis for prisen av en pakke. Jeg hjalp iranere som skulle søke på kurs hos British Council med søknader, mot en avgift. Og snart oppdaget jeg min indre forretningskvinne.

Etter ett år fikk jeg et stipend fra universitetet. Jeg jobbet som lærer på en kinesisk skole, og hadde oppdrag for et sørkoreansk institutt, for internasjonale skoler. I løpet av to år skaffet jeg meg en treromsleilighet i Kuala Lumpur, kjøpte en bil, og hver fredag tilbrakte jeg på Luna Bar i 34. etasje i en skyskraper i Kuala Lumpur, med en Martini og en sigar. Og jeg kunne kjøpe de dyre appelsinene.

NAA: Du sa du ikke visste om du noen gang ville komme tilbake til Iran. Ble dette et brudd med familien?

MF: Nei. Etter et år kom søsteren min til Kuala Lumpur med sin mann, som jobbet i diplomatiet. Det gjorde skammen mindre for familien min, siden jeg ikke var der helt alene. Jeg vurderte om jeg skulle besøke Iran, og snakket med min svoger om det. Jeg var redd for at jeg kanskje ikke ville komme ut igjen. Til slutt regnet jeg likevel med at sjansen var god nok til at jeg våget.

Da jeg møtte familien min tilbake i Isfahan, var stemningen roligere. Faren min prøvde ikke å få meg til å avbryte utdannelsen og komme hjem umiddelbart. Han var mer opptatt av jeg skulle fullføre – og så komme hjem. Og kanskje var de også litt stolte av at den yngste datteren i familien hadde klart seg – hun bodde ikke på gaten, hadde ikke blitt prostituert, slik de kanskje hadde fryktet for en ung kvinne som levde for seg selv.

I Kuala Lumpur brukte jeg tid på å finne ut av meg selv. Jeg prøvde å forstå hvorfor jeg hadde hatt de interessene og synspunktene jeg hadde hatt i Iran: Var det meg, eller var det situasjonen som førte til at det ble slik. En av tingene jeg fant ut, var at mens jeg tidligere hadde vært sint på religion, og brukt masse krefter på å bale med det, tok det nå mindre og mindre plass. I stedet fant jeg en form for spiritualitet gjennom å søke uavbrutt etter sannheten, et søk som tillot meg å lure og å stille spørsmål ved alt. Kanskje man kan kalle det et slags gudsbegrep hvis man vil. Hver dag våkner jeg som agnostiker. Men hver kveld legger jeg meg med litt tro.

NAA: Det var en lang, lang reise fra din fars bibliotek i Isfahan til en treromsleilighet i Kuala Lumpur. Men etter det var skrittet videre til resten av verden åpenbart kortere. Hvordan endte du opp i Norge?

MF: Jeg søkte på europeiske forskningsmidler, på et program som skulle se på bærekraft i utdanning. Stedene jeg ble sendt til som en del av prosjektet var Tyskland, Finland, Portugal – og Oslo. Senere jobbet jeg i et par år ved Universitetet i Oslo som rådgiver og forsker.

Ayatollahens datter og den israelske diplomaten

NAA: Og her har du grunnlagt organisasjonen Center for Cultural Diplomacy and Development (CCDD). Hva er det for noe?

MF: Jeg studerte «cultural diplomacy» i Berlin. Og så har jeg hele tiden følt at jeg ikke gjør nok for Midtøsten, og i sær kvinners situasjon i Iran. Jeg bestemte meg derfor for å kombinere tilnærminger fra kulturelt diplomati og bærekraftig utvikling. Vi jobber med prosjekter for å bryte ned «oss/dem»–skiller, og la folk møtes til felles aktiviteter.

Jeg vant en gang en skolekonkurranse om å levere det beste debattinnlegget mot Israel.

Et av fokusområdene er økonomisk utvikling. I stedet for å forsøke å skape fred for å få til økonomisk utvikling, forsøker vi å få til økonomiske initiativer for å skape fred. Midtøsten er fullt av konkurrerende politiske identiteter, religiøse skiller og konflikter. Det er vanskelig å få folk til å møttes på de premissene. Vi ser hvordan disse er blitt viktigere: Sunni, sjia i den arabiske verden og i Iran; og i Israel blir det jødiske viktigere som politisk identitet. Men et mål alle kan være enige om i regionen, er å skape økonomisk utvikling.

NAA: Du nevner Israel. Hvordan har det vært å jobbe med Israel for en datter av en iransk ayatollah?

MF: Haha – jeg vant en gang en skolekonkurranse om å levere det beste debattinlegget mot Israel. Det var en del av undervisningen på eliteskolen jeg gikk på. Etter hvert som jeg stilte spørsmål ved flere og flere ting, ble jeg kritisk til indoktrineringen. Da jeg besøkte Libanon, reiste vi i den sørlige delen av landet. Dette var like etter den israelske tilbaketrekningen fra Sør-Libanon.

I Sør-Libanon møtte vi Hizbollah-soldater som snakket farsi og var godt kjent med iranske forhold. Mens vi var der, så vi at det ble fyrt raketter mot omstridte områder under israelsk kontroll. Samme dag i mediene nektet Libanon for at raketter var blitt avfyrt, og sa at dette var sedvanlig israelsk propaganda. Men jeg hadde sett det med mine egne øyne. Det var det siste strået, kanskje, for komme ut av de fortellingene om Israel som dominerer i Iran.

I Norge møtte jeg en israelsk diplomat: George Deek. Det var, på overflaten, et av de mest usannsynlige vennskap: Datteren av en fremstående iransk ayatollah og en fremadstormende israelsk diplomat. Men som en kristen araber i israelsk UD hadde George sin historie, og tenkt grundig gjennom en kompleks identitet.

Jeg tror grupper som er holdt fra hverandre over lang tid på grunn av politiske spenninger, også kan kjenne en tiltrekning – for å finne ut hva den andre siden er. I CCDD bruker vi mye tid på å la palestinere og israelere møtes, og vi bringer inn det iranske perspektivet. For konflikten mellom Israel og Palestina er ikke bare en konflikt mellom israel og de arabiske statene, Iran er også en spiller.

Illegal TV-stjerne

NAA: Du jobber også med Iran på annet vis?

MF: Ja, de siste årene er jeg blitt en del av et talkshow på en iransk TV-kanal i London, Manoto TV. Den sender til iranere over hele verden, og selv om den ikke er tillatt i Iran, følger folk med gjennom ulike teknologier.

Det hjelper ikke bare å snakke med beslutningstagere rundt omkring i verden, hvis man ikke kan nå folk og møte dem der de er. Dette talkshowet gir en liten mulighet til det. Formatet minner om The View i USA. Vi er fire kvinner med forskjellig bakgrunn som har et talkshow som forsøker å bryte med stereotypene for iransk TV. Vi snakker ikke bare om mote og skjønnhet, som ellers er vanlig, men om kultur, økonomi og politikk.

NAA: Det du tar opp her, er også behovet for å forstå hvordan folk tenker om samfunnet, utenfor elitene i medier og politikk – alle de som må leve med konsekvensene av politisk endring, og som må stå bak endringen om den skal lykkes.

Man kan kanskje si at det var noe av det som beredte grunnen for den iranske revolusjonen: Sosiale endringer, påført fra en autoritær stat, uten at folks normer utviklet seg i takt. Deler av det samme diskuteres nå for å forstå politiske reaksjoner på sosiale endringer i USA og Europa, selv om endringene her har kommet i stand gjennom kulturell utvikling og demokratiske vedtak

Er det en fare for at endringene du ønsker for Iran ikke er rotfestet i erfaringen til brede lag av befolkningen?

MF: Det er viktig at utviklingen skjer på en måte folk kan følge. Derfor er det så viktig med kapasitetsbygging. Utenlandske initiativer som ikke får dette til, har små sjanser for å lykkes.

Og han sa at det at de hadde dømt meg så hardt, ikke var rettferdig, siden de ikke heller ikke satt med hele sannheten.

På talkshowet vårt snakker vi for eksempel om gutter og jenter som vil møtes og bo sammen før ekteskap. For meg, som sekulær, er utgangspunktet at folk må bestemme selv. Men det fungerer ikke for mange i den iranske kulturen. Derfor snakker vi også om religiøse løsninger, som finnes, for at dette skal være mulig. Man må snakke i et språk som kan kommunisere, med referanser til erfaringer de har og verdier de støtter.

NAA: Du er blitt et navn i den store verden, og har vært på CNN, på BBC og i amerikanske aviser. Men i Norge er du ganske ukjent.

MF: Norge er på mange måter blitt mitt tilfluktssted. Jeg reiser ut i verden og gjør mine ting, men kommer tilbake til full anynomitet i Norge. Og har bevisst holdt en lav profil. Kanskje er det opplevelsen min av oppveksten min i Iran: Konstant å være under et forstørrelsesglass på grunn av familiens posisjon. Norge gav meg muligheten til et fristed, utenfor søkelyset til den store verden.

NAA: Hva med Iran – er du blitt en illegal TV-kjendis der?

MF: De følger i hvert fall med. Det er en regimetro tenketank som følger Manato, og ukentlig dukker det opp negative artikler om meg i avisene. Da fremstilles jeg for eksempel som om jeg er betalt av Israel.

NAA: Så valgene dine ble kanskje vanskelig for familien din til slutt likevel?

MF: Kontakten med familien har vært ustabil helt siden jeg forlot Iran. I en periode ville de ikke ha noe kontakt med meg. Men den siste tiden har det vært noe kontakt med deler av familien.

I sjeldne samtaler med faren min i det siste har han fortalt en historie i Koranen om Maria, Jesu mor, der folk fordømte henne uten å vite hele sannheten. Og han sa at det at de hadde dømt meg så hardt, ikke var rettferdig, siden de ikke heller ikke satt med hele sannheten. Det har betydd mye for meg å høre det fra faren min – selv om han aldri har erkjent eller godkjent min tankegang og min livsstil, og fortsatt insisterer på at jeg burde reise tilbake til Iran. Å oppleve at han ydmykt anerkjenner min rett til å stå for det jeg tror på, og å kjempe for det, gir meg håp om at den eneste måten å løse konflikter og uenigheter på er å ha en gjensidig respektfull dialog.