Islamofobi

Jeg kan ikke se at det er irrasjonalt å observere virkeligheten og dra logiske slutninger på bakgrunn av det man observerer. Men på den andre siden kan det jo hende jeg bare mangler selvinnsikt i egen sykdom.

Jeg plages ikke av mange fobier, det vil si irrasjonell frykt for forskjellige ting.   Jeg er for eksempel ikke redd for åpne plasser, bortsett fra hvis en gal mann ligger på taket av en av de omgivende bygningene, utrustet med et jaktgevær, og har fått det for seg at han vil drepe tilfeldige personer ute på plassen. Edderkopper er jeg heller ikke særlig redd for. Jo, jeg liker ikke trange rom uten vinduer, men har ingen problemer med heiser eller flykabiner. Høyder har jeg derimot helt klart et acrofobisk forhold til. Heldigvis er jeg bare 1.62, men tenker med gru på hvordan jeg ville ha måttet gå krumbøyd gjennom livet hvis jeg hadde vokst opp til gjennomsnittshøyden.

Diagnose fra venstresiden Nå viser det seg imidlertid at jeg lider av en annen sykdom som skal være nokså ny i Norge, og som jeg forståelig nok inntil nylig ikke var klar over at jeg hadde — nemlig islamofobi. Diagnosen har jeg fått av mine fastleger, for ikke å si mine fastpsykiatere, det vil si mine politiske motstandere på venstresiden (til venstre for DNA, skjønt Jagland har lekt løs kanon også på dette dekket), som i slike tilfeller gebyrfritt tilbyr sine tjenester uten venteliste. Som kjent var psykiatrisk behandling av kommunistofobi en av de få tjenester Sovjetstaten hadde klart å utvikle til et overlegent nivå.