For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
NEKROLOG
Hold kjeft, din sentimentalikar!
Jon Hustad (1968–2023)
Publisert
Sist oppdatert
Jon Hustad er død, Jon Hustad er død. Det ropes til meg, og jeg vet det, men jeg forstår det ikke, for så sterk var Jons penn at han virket udødelig. Pennen var Jons våpen, ingen svingte den bedre.
De falt for fote. Karsten Alnæs’ plagiat. Harald Stanghelles fjas om Treholt. Den kjønnsforvirrede kjønnsforskeren Jørgen Lorentzen. Den inkompetente SSB-sjefen Christine Meyer. «Ikkje mi kulturminister» skrev Jon om Hadia Tajik, og helvete var løs.
Igjen.
Folk ble forbanna.
Idiotar, oppsummerte Jon.
Jon kunne angre, rettet sine feil, som overskriften i kronikken om Hadia Tajik, men ordentlig feil tok han aldri.
Jon var en ordentlig journalist. Han var opptatt av sannhet, ikke klikk, ikke antall abonnenter, ikke av å være i tiden.
Sannhet.
Det er et stort ord. Få vet hva det betyr.
Jon visste.
I så måte var han kanskje Norges siste journalist.
Han var i hvert fall den beste.
Når Jon skjøt, da skjøt han med skarpt. Det var derfor alle ble så forbannet. Personangrep var måten du kunne ta Jon Hustad på, i sak tapte han aldri.
Jeg husker første gang jeg møtte Jon. Det var Bristol. Mitt yndlingssted, ikke hans. Han drakk øl, jeg spiste rekesmørbrød, og Jon skravlet. Uavbrutt. Om Treholt. Om Alnæs. Om kraftpolitikk. En øl til. Om velferdsstaten. Om innvandring. Om Arbeiderpartiets vekst, og fall og Jens Stoltenberg. En øl til. Hvorfor Gro Harlem Brundtland hadde vært en fantastisk statsminister, og skolevesenet gikk til helvete.
«Du har majones i skjegget, tørk deg!»
Jeg fikk ikke inn et ord.
Mannen er gal, tenkte jeg, men jeg ble sittende for underholdningens skyld.
Etter tre timers uavbrutt talestrøm, roet han seg. En noenlunde normal samtale tok form.
Jon var ikke gal. Hvis en journalist kan karakteriseres som genial, så var Jon det.
Det er et stort ord, om Jon er det berettiget.
Jons intellekt var av et slikt format at han kunne blitt hva som helst. Advokat, investor, gårdbruker, lege, professor, gartner, komiker eller gründer. Jon ville blitt en av de fremste uansett.
Men han ble historiker, så lektor, og så journalist, til velsignelse for Norge.
Lektorjournalist er kanskje den riktige betegnelsen.
Jon ville lære Norge noe.
Ikke i den postmoderne forstand at han ville fortelle en historie, eller bare gli med. Ikke bråk for bråkets skyld. Ikke den klikkbaserte journalistikkens svøpe, først den ene siden, og så den andre siden, og vi blåser i hvordan det egentlig henger sammen, fordi da får vi flere saker og klikk for penga, han ville ikke få oss gjennom pensum.
Jon var opptatt av virkeligheten.
Jon var en realist.
Hvordan henger dette her egentlig sammen? De viktige tingene i samfunnet.
Det gjorde ham farlig. Hvis du fikk Jon etter deg, og du hadde dårlige argumenter, jukset med tallene, eller skjønnmalte virkeligheten, da var du ferdig. Jon plukket deg ned, slik han nylig plukket ned Norges havvindsatsning.
Hadde Jon jobbet i NRK, og de hadde gitt ham frihet, ville Norge byttet regjering hvert halvår.
Jon var en kriger.
Jon var mye mer enn en kriger.
Jon var en humorist. Ingen skrev bedre satire enn Jon. «I går skreiv eg ein kommentar om Christine Meyer, Dag Steinfeldt og det objektive faktum at bergensarar er taparar.»
Jon var en estetiker. Hans små petiter fra tiden i Klassekampen er vakre. Helt på nivå med Johan Borgens. Og hysterisk morsomme. «Jol i Oslo. No skal svina fram. Alt dette svineriet, i denne tarmen av ein by. Alle parasittane skal feire jol igjen.»
Jon var en av Norges fremste sakprosaforfattere.
Jon var tøff.
Jon var macho.
Det kunne fremstå som uforståelig der jeg satt, men kvinnene elsket Jon.
Jon var et ekte mannfolk.
Jon var sårbar.
Du kunne se det på ham. Bak brautinga, tøffheten, halvliteren. Et sårbart blikk. Sky.
Den skrevne journalistikken har dette forferdelige ved seg at hvis du er god, virkelig god, så god som Jon, så virker det lett. Ordene triller. Argumentet henger sammen. Tallene overbeviser. Artiklene fremstår som ville vekster, lett drysset hen.
Det skjuler slitet. Først å lære. Forstå. Snakke med kilder. Lese. Skrive igjen, og igjen. Og alt bråket etterpå, mens han skulle skrive enda en artikkel.
Å være god journalist er vanskelig, å være så god som Jon, var umulig, for alle andre enn Jon.
Jeg har abonnert på DN, Finansavisen og Aftenposten i tiår. Jeg husker nesten ingenting.
De redaksjonene produserer mest støv, sand, alt er forgjengelige. Plastposejournalistikk. Det smeller, men etterpå fortsetter alt som før.
Men jeg husker Jons artikler. Jon var mer verdt enn alle Norges samlede økonomiredaksjoner tilsammen.
De forstod det aldri. Det kom aldri noe tilbud fra DN, NRK, Aftenposten eller Finansavisen til Jon, så vidt jeg vet.
Idiotar.
Jon var for stor for en stor redaksjon. Jon var en høvding, mens redaktører liker best alminnelige indianere.
Først i Klassekampen og så i Dag og Tid ga de ham rom til å være høvding. Frihet.
Jon var ikke alene. Jon hadde venner. Professorer, historikere, økonomer, jurister, matematikere, redaktører og løsarbeidere.
Han lærte dem masse, og de lærte ham.
De var «ikkje idiotar».
Å være venn med Jon på Facebook var en ære. Veien ut var kort. En undertråd for mye, en morsomhet på hans bekostning, og «no rauk du ut» ble meldt. Jeg fikk æren av å bli kastet ut minst to ganger, hver gang smisket jeg meg inn igjen.
Sist tok det meg to år.
Hva drev Jon?
Kamp etter kamp til en middels lønn.
Hvorfor gadd han, når dummere sjeler finner varmestuer på cellekontor, eller i kontorlandskapet til trippel lønn, mer ros, og aldri et vondt ord i offentligheten?
Jon snakket om penger, men han var ikke drevet av penger. Han ville ha ros og anerkjennelse, men det drev ham ikke.
Jon var journalist.
Han ville finne ut hvordan ting henger sammen, og når han hadde funnet det ut, ville lektoren i ham lære oss andre det.
Han kunne ikke la være, tror jeg.
Det kokte i hodet til Jon. Det var ikke lett å være Jon. For mange tanker, for mange sammenhenger, så mange kamper, så mange ord.
Men å lese ham, å lære av ham, det var lett.
Han tok kampene for oss alle.
Jon etterlater seg tre barn. Han elsket barna sine. En ruvende, voldsom, intens kjærlighet.
Óg Jon var glad i Norge.
Nest etter barna, var Norge viktigst for ham, tror jeg.
Dette furete, værbitte, vakre landet.
Han elsket Norge og nordmenn, men var altfor klok og dyp til at en ideologisk merkelapp passer på ham.
«Holdt kjeft, din sentimentalikar, eg er sunnmøring» ville han sagt nå.
Jon forstod at Norge er sårbart.
Jon forstod at hvis vi ikke passer på, så vil vi kunne rive alt ned.
Jon ropte ut, når rivningsarbeiderne i all sin tankeløshet gikk i gang.
Han fulgte ikke Economist sin stilguide hvor det heter at du aldri skal si at noen er idioter, du skal vise det gjennom argumenter.
Han skrev mer i stilen til The Spectator, hvor man kan lesse på med invektiver, til lesernes fryd.
Engelskmennene elsker det, vi nordmenn finner det fort for slemt. Vi er så få, at du skal være modig for å tråkke på mange tær.
Hver gang ei dum tå ble stukket fram, tråkket Jon.
Jeg elsket det.
Hadde han skrevet på engelsk, ville han ruvet internasjonalt.
Heldigvis for oss skrev han på nynorsk.
Jeg sitter her og griner, og forstår hvor glad jeg var i ham. Det er noe galt med oss mennesker som ikke riktig forstår hvor glade vi er i noen før vi mister dem.
Jon hadde mange nærmere, enda bedre venner enn meg. Jeg finner trøst i det. Jeg misunner dem ham.
«Ikkje sitt der og grin, jobb,» ville Jon sagt til meg nå, med det skeive smilet sitt, og den latteren som dreide ansiktet slik at denne tøffe macho mannemannen kunne minne litt om en kanin når han lo.
«Er du dum som eit julebrød, jobb no.»
Jeg lyser ikke fred over Jons minne. Rivingsarbeiderne holder alltid på, idiotene strømmer til, og noen av dem vil nå gjøre narr av Jon.
Idiotar.
Inkompetente SSB-sjefer vil kunne komme igjen. Kulturministre uten dannelse. Klimapolitikk uten mål og mening.
Ellevill, spinndyr havvind som skal selge kraften sin når kraften er billigst, og som blir solgt inn som industrieventyr.
Idiotar puster lettere i dag.
Men hvis du er ung journalist eller sannhetssøker eller hva som helst annet: Les Jon Hustad, lær av Jon Hustad, løft pennen, eller videokameraet, eller lag en podkast. Les Jon Hustad.
Jon Hustad er død. Idiotien er evig.
Jon Hustad er død, Jon Hustad er død. Det ropes til meg, og jeg vet det, men jeg forstår det ikke.
