Kirken, samtiden og menneskene

Jeg har tenkt på det i ettertid. Alle de gangene vi diskuterte homofilisaken med familie, slekt, venner og medstudenter. Vi snakket om Bibelens klare ord og det unaturlige i seksuell omgang mellom to av samme kjønn. Det var så selvsagt at Guds ord ikke kunne vike for hva mennesker måtte mene. Vi hadde svarene for disse andre, fasiten for liv som ikke var våre. Hvilket forbannet privilegium det er å kunne ta stilling til en sak, et teologisk og etisk spørsmål, som ikke handler om eget liv. Veie for og imot, vurdere holdbarheten i ulike argumenter, og forholde seg til temaet med trygg filosofisk distanse. Som et abstrahert etisk og teologisk regnestykke uten kjøtt og blod. Uten ansikt.

Noen ganger blir jeg sliten av å gjenta de viktige ordene – om hensynet til mennesket beste, om en kirke som skal forvalte Jesu radikale medmenneskelighet og om det dobbelte kjærlighetsbud som selve grunn-normen i kristen etikk. «Det høres kanskje fint ut», skrev Espen Ottosen polemisk i Vårt Land 15. februar. Jeg er visstnok «liberal», og min (og andres) måte å drive teologi på bryter med hva kristne har gjort «i århundrer».

Ottosen skriver det ikke, men jeg vet hva mange mener: At min vei fra konservativ til liberal i homofilispørsmålet er «lite troverdig». Her er jeg selvsagt i godt selskap med mange andre. På et tidspunkt sluttet jeg, i likhet med andre «liberale», å søke sannheten og det gode, og bukket under for tidsånden. Trolig var det behovet for å bli likt som fristet oss bort fra den smale vei. I stedet for å ta opp vårt kors og tåle forfølgelsen, slik som Jesus og de første kristne, valgte vi den brede vei. Jeg vet hvordan vi omtales i visse kretser, vi som hører til «løgnkirken». Vi som feirer at kirken nå kan ta imot alle mennesker.