Kodenavn kjedelig
Er det for mye å håpe på at det skal komme noen virkelig gode norske krimserier?
Er det for mye å håpe på at det skal komme noen virkelig gode norske krimserier?
Jeg skjønner meg ikke på norske serieskapere. Jeg skjønner ikke hvorfor de insisterer på å fylle hele stua mi med drønnende skuddsalver, macho-aktig politiprat og helikopterklapring. Jeg skjønner ikke at det skal være en troverdig skildring av politiets arbeid når en Tomboy-tøff Ane Dahl Torp blir trukket inn i karateslagsmål på gaten, eller truet inn i en bil med ordene ”nå har du en Glock 9 millimeter i nakken.” Kodenavn Hunter, som eksemplene er hentet fra, er typisk for en hardkokt, actionpreget — og, må vi vel si - dominerende trend innen norske krimserier. Det samme gjelder Torpedo, Ran og flere andre. Hvem synes at dette er bra?
Mange, tydeligvis. Hunter-serien hadde på det meste over 850 000 seere. Den var ikke langt unna en Emmy-nominasjon, og Ane Dahl Torp vant en Gullrute-pris for sin rolle i serien i 2006. En annen ”hardkokt” serie, Svarte penger, hvite løgner, vant samme pris i klassen for beste TV-drama i 2004. Kritikk av sjangeren har det vært heller lite av. Det fokuseres heller på det teknisk imponerende ved produksjonene. På NRKs egne hjemmesider skryter man uhemmet av hvordan Hunters produksjonsteam klarte å forvandle Nationaltheatret til en kopi av Brussels Airport. Gjesp.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her