Jeg er blitt konservativ for å forsvare det liberale

Vi sliter med flere av de politiske begrepene våre om dagen. Venstre- og høyreaksen blir mer og mer ubrukelig.  Det samme ser ut til å være i ferd med å ramme begrepene konservativ og liberal. Det gjelder særlig debatten om innvandring og integrering: Er det for eksempel nødvendigvis konservativt å være nasjonalkonservativ når det kommer til innvandrings- og integreringsspørsmål i Norge i dag?

I boken After Europe minner den bulgarske statsviteren Ivan Krastev oss på et paradoks i argumentasjonen om multikultur i Europa. Over en lang periode, sier han, var det et mantra for den godt utdannede og liberale delen av befolkningen å hevde at et hvert fattig land har all mulig rett til å motstå globaliseringsbølger, og å jobbe for å bevare og forsvare sitt levesett. Det var feil å påtvinge landsbygda i India kulturelle og økonomiske strømninger de ikke ville ha. Det var en selvfølge.

Jeg husker dette fra diverse kurs på Blindern selv, spesielt i samfunnsgeografien. Nå, sier Krastev, blir den samme argumentasjonen brukt av middel- og arbeiderklassen i Europa. Men har de den samme retten som for eksempel landsbygda i India?