Til ungdommen

En morgen i 1996 våknet jeg opp med en dundrende hodepine, og et vagt minne om at jeg hadde sagt noe dumt. Jeg husker ikke helt hva jeg sa, men det hadde drept gleden rundt bordet like effektivt som salmonella. Jeg hadde sagt imot noens sannhet.

Ingen visste at jeg var i ferd med å bli konservativ, og ved Universitetet i Tromsø fantes det ingen jeg kunne snakke med det om dette. Jeg skammet meg. Jeg har mange venner på venstresiden. Jeg har masser av venstresidens litteratur i bokhylla, de har sjelden en eneste konservativ bok.

Universitetet skrøt åpent av å være «rødt» – som nok ikke oppmuntret bred rekruttering. På pensum ble konservative akademikere mest brukt som stråmenn. Jeg konkluderte at venstresiden ikke verdsetter tenkere de er uenige med, at dette kunne koste meg.