Det er i krisetid liberalismen er viktigst

Jeg sitter her i barndomshjemmet i Odalen. Påskefri, bortsett fra denne spalten som skal skrives. Moren min spør hva jeg skal skrive om. «Liberalismens viktighet i krisetid. I denne tiden hvor politikere under stort press lett kan gripe etter overdrevent harde virkemidler, med folket som heiagjeng», svarer jeg. «Det syns jeg blir litt teit», sier mor, før hun fortsetter: «spesielt nå som hytteeierene klager på at de mister friheten til å dra på hytta. Jeg syns det er for mye liberalisme og egoisme akkurat nå jeg.»

Medianvelgeren

Moren min er barneskolelærer i hjemmekontor og følger koronanyhetene tett. Hun er gjennomsnittlig politisk interessert, og har stemt på mange ulike partier både til høyre, venstre og i sentrum av norsk politikk. Noen ideolog er hun ikke, og ville nok ikke kunnet koble en ideologi til navnene John Stuart Mill eller Edmund Burke. Til sammen gjør disse egenskapene at jeg ser på moren min som et symbol på medianvelgeren i Norge: en kvinnelig lærer i femtiårene bosatt en drøy time utenfor Oslo, uten tilhørighet til et parti eller en ideologi, som får med seg de store sakene i samfunnsdebatten, og stemmer ved hvert valg.