For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Hva skal vi gjøre med umuliusene?
Mordbrannen i Follo ble startskuddet for årets kriminalpolitiske valgkamp, og i kjent stil blir alvoret overskygget av retorisk spillfekteri. La meg ødelegge festen med noen kjedelige realiteter.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Årets kriminalpolitiske debatt tok av etter at en ung gutt på 15 år etter alle solemerker satte en buss i brann, og i prosessen tok livet av en eldre dame. Den ungdommen var tidligere siktet for 40 til dels alvorlige lovbrudd. Høyres Peter Frølich mente dette ga grunn til å spørre om det er riktig at en person med så mange saker på seg kan gå fritt rundt i samfunnet. Her må det hardere virkemidler til, mente han.
Barnevernsadvokat Cecilia Dinardi ble bestyrtet og kalte Frølichs forslag «popcornpolitikk». Hun viste til at ungdomskriminalitet er avtagende og at «innesperring» ikke virker som man skulle tro. I stedet peker hun på virkemidler man allerede har til rådighet:
«Det finnes tøffe, men presise, verktøy (…): multisystemisk terapi, familiebaserte programmer, kombinert oppfølging hjemme og korte institusjonsopphold når det trengs, samt ungdomsstraff med forpliktende gjenopprettende tiltak. Noen ganger må også omsorgsovertagelse vurderes.»
Aftenposten kommentator Joacim Lund mistenkte at Frølich hadde fått heteslag, for er ikke dette «våre barn»? 15-åringen hadde begått de fleste av disse lovbruddene mens han var under den kriminelle lavalder. Lund henviste til rapporten levert av en ekspertgruppe ledet av tidligere justisminister Storberget om håndteringen av barn som begår alvorlig kriminalitet. De advarte mot kortsiktige og panikkartede forslag i kriminalpolitikken, sies det. Han følger selv opp med å karakterisere utspillet som populisme. Mer enn noe annet argumenterer Lund mot Frølich (og justiskomiteens formann, Njåstad fra Frp), enn han argumenterer for noe annet enn en slags status quo og at disse spørsmålene må overlates til de rette myndigheter.
Arbeiderpartiets Eivor Evenrud foreslår at man tar i bruk et annet virkemiddel, å fotfølge unge som begår mange lovbrudd. Det er et alvorlig inngrep i deres privatsfære, det innrømmer hun, men vi vet hvem disse ungdommene er og det er følgelig mulig å hindre dem med tilstedeværelse.
Minervas journalist Jone Frafjord følger opp med en støtteerklæring til Frølich, og viser til forskning fra England og USA som støtter forslaget om hardere virkemidler. Det politiske ordskiftet er preget av radikale og liberale kriminologer, skriver han, og påstår at disse stemmene later som om kriminalitet forklares med fattigdom og «trangboddhet».
Og dermed var det politiske feltet tegnet opp. Mere innesperring og generelt hardere virkemidler eller forvaltningsrettslige tiltak fra barnevernloven og lignende. Noen prøver å tegne opp dette som et skille mellom de harde og de myke, mellom de konsekvente og de ettergivende, de som er tydelige og de som er utydelige. Og dette gjenspeiler kriminalpolitikkens spesielle karakter. Kriminalpolitikk handler om følelser, om hvordan vi som samfunn skal håndtere opprivende handlinger fra våre medmennesker. Den henter sin energi fra befolkningens potensial for sterke reaksjoner.
Fornuft og følelser
Etter opplysningsfilosofene har vi forsøkt å temme følelsene med fornuft. Vi skal håndtere moralsk forkastelige handlinger med rasjonelt utviklede virkemidler. Samfunnet skal forhindre fremtidige lovbrudd, ikke minst gjennom å få gjerningsmenn, og -kvinner, til å velge en lovlydig livsstil. De nye vitenskapene på slutten av 1800-tallet ga stor optimisme med tanke på hvordan vi kunne håndtere de som lot moralen fare. Som et av de første land i verden innførte vi en slags barnevernsordning i 1896, og for å få «barnegråten ut av fengslene» opprettet vi egne anstalter for de umulige små. Sammen med velferdsstatens gradvise framvekst fant vi fram til et stadig mer finmasket system av reaksjoner for å håndtere lovbrytere i alle aldre og støpninger. I dag kan for eksempel ungdommer bli ilagt betingede påtaleunnlatelser mot at de fremviser urinprøver, dersom de blir tatt med narkotika.
Slike ruskontrakter er en sammensetning av sanksjoner og privilegier. Dette er karakteristisk for den velferdsstatlige kriminalpolitikken: kombinasjoner av pisk og gulrot. Ikke enten eller. Aldri sette folk i en posisjon uten håp, men samtidig sette tydelige grenser. Det er en løpende balansegang, som tilpasses den enkelte på saksbehandlernivå.
På kriminalpolitikkens område kan det 20. århundret leses som en lang prøve-og-feile-prosess i spenningsfeltet mellom sanksjoner og privilegier. Vi har vekslet mellom vernehjem, ungdomsfengsler, arbeidsskoler, forsterkede barnevernsinstitusjoner og stadig nye kombinasjoner av innesperring og hjelp. Ingen ordning har vært tilfredsstillende, men vi har en rekke virkemidler. Dinardi og Evenrud nevner noen, ekspertgruppen enda flere (og de stiller seg heller ikke helt avvisende, som noen ser ut til å tro, til at harde virkemidler kan være på sin plass). Det virker ganske opplagt at noen burde grepet inn tidligere overfor denne 15-åringen, men det skorter egentlig ikke på virkemidler.
Dette er dagens praktiske tilpasninger. Følelsene forsvant likevel ikke helt ut av bildet. Det skapte uro da man sluttet å henrette gjerningsmenn som hadde gjort seg skyldig i drap. Fysiske avstraffelser ble avviklet allerede i 1814, og det virket kanskje som ettergivende overfor de rå og hardkokte. Men dette gjenspeiler ikke et skille mellom hard og myk, det uttrykker et spenningsfelt mellom følelser og fornuft. Når noen hisser seg opp over at de innsatte i Halden fengsel har fliser på badet og ellers har gode fasiliteter, er det følelsene som tar overhånd.
Når man engasjerer seg i kriminalpolitikk vil det alltid være en fristelse å spille på følelser, og følelsene skal ha en plass når man snakker om forkastelige handlinger. Problemet oppstår ikke før følelsene fortrenger fornuften. Da blir det vanskelig å snakke om hvordan man på en mest mulig opplyst måte kan forhindre fremtidige lovbrudd. Når Høyre i årets valgkamp gjenoppliver slagordet «nulltoleranse», har de falt for denne fristelsen. Kriminalitet er nettopp noe liberale samfunn tåler. Vi har for eksempel et politi som prioriterer. Kriminalitet ligger sted mellom krig og uskyldige ugjerninger, jeg har av den grunn omtalt det som en «mellomting» ved en tidligere anledning. Om man leser Frølich ordentlig, så ser man at han er langt mer nyansert. Og kanskje har han som Frafjord sier, rett i at politi og barnevern trenger muligheten til å bruke hardere virkemidler.
Mer presis kriminologikritikk
Der Frafjord tar feil, er når han hevder ettergivenheten skyldes en tanke om at det er fattigdom og trangboddhet som forklarer ungdomskriminalitet og legger dette på kriminologimiljøet i Norge. Dette er for det første en utilbørlig forenkling av hva kriminologer måtte mene, og kildene han oppgir støtter heller ikke denne påstanden. Og enda mer påfallende, det finnes ikke en eneste norsk kriminolog som forfatter av de tekstene som kritiseres. Jeg innbiller meg at jeg er Norges fremste kriminologikritiker, men man må være presis i kritikken. Fraværet av kriminologer illustrerer poenget jeg forsøkte å fremme i møte med en annen journalist i Minerva i fjor: kriminologer deltar minimalt i offentlig debatt. Og det er noe paradoksalt med tanke på at knapt noe land har en kriminologitradisjon mer i opposisjon til rådende politiske strømninger, og en større andel aktive forskere blant dem.
Men dersom man hadde undersøkt, ville man antagelig – det er vanskelig å vite – oppdaget forskjellige synspunkter. En fremtredende professor har akkurat blitt tildelt mange millioner fra EU for å forske på de samme problemstillingene som Frafjord tar opp: såkalt desistance. Hva er det som får folk til å avstå fra kriminalitet? Andre kan finne på å ville nedlegge politiet og lignende. Kriminologi er tross alt ikke et politisk parti, og det er mulig å finne forskjellige perspektiver for den som vet hvor man skal lete.
Det man ikke finner, er gode drøftelser av dilemmaene som oppstår i den velferdsstatlige kriminalpolitikken. Det finner man knapt noen andre steder heller, og det skyldes at feltet er belemret med følelser. Det fører til at det oppstår en kløft mellom politikken og administrasjonen. Det man diskuterer i valgkamper handler i forsvinnende liten grad om de praktiske problemene og utfordringene man står overfor i det som heter kriminalomsorgen, politiet og annet forebyggende arbeid.
