Det er på tide å gjøre det som faktisk virker

Theodor Vik Thorkildsen kommenterer mitt innlegg, både her i Minerva og hos Politiforum. I det opprinnelige innlegget på TV2.no tok jeg, på vegne av Redd Barna, først og fremst til orde for en økt satsning på forebygging av ungdomskriminalitet. Det hadde vært opplysende for debatten, dersom vårt syn ble møtt med faglig begrunnede motargumenter i tilknytning til kriminell lavalder, i stedet for følelsesstyrte argumenter som «Er du gammel nok til å stikke noen med kniv, er du også gammel nok til å straffes for det». Dette er en slippery slope, for å si det forsiktig. Her kan man argumentere på samme måte overfor langt yngre barn enn 14-åringer. Det er ikke kognitivt veldig krevende å stikke noen med en kniv, men det kan være ganske kognitivt krevende å ha impulskontroll, ikke gi etter for gruppepress, og ikke minst gjøre en fornuftig konsekvensvurdering av det du driver med. Dette er noe av hovedbegrunnelsen for at vi i det hele tatt har en kriminell lavalder. I motsetning til hva Thorkildsen mener det «er på tide» at vi forstår, så finnes det ingen forskning som tilsier at lavere kriminell lavalder fører til mindre kriminalitet. Og det er det som er målet, er det ikke? Vi setter ikke i verk tiltak som ikke fungerer, med mindre ønsket om å fremstå som handlekraftig er større enn ønsket om faktisk å gjøre noe med problemet.

Da vi viste til land med lav kriminell lavalder og ditto høy kriminalitet, var det ikke for å underbygge at det nødvendigvis var noen korrelasjon mellom disse to, men som vi også understreker – det viser at det i alle fall ikke er noen quick fix. Sammenligningen med USA er også ganske krevende, med tanke på hvor ulike forholdene er i Norge og USA. Det er nok flere faktorer som spiller inn enn strengere straffer og mer synlig politi. Når det er sagt – vi er helt enige i at politiet spiller en nøkkelrolle når det gjelder å få ned kriminaliteten. Og da mener vi ikke bare etter at et straffbart forhold er begått, men ikke minst på forhånd.

Det er heldigvis ikke sånn at det er frykten for å bli tatt som gjør at ungdom flest er lovlydige. Vi vet ganske mye om hva som fungerer, og Riksrevisjonens kritikk denne uken viser med all tydelighet hvor vi må sette inn støtet. Vi er helt enige om at politiets forebyggende arbeid må styrkes, vi mener at hurtigspor i domstolen er et viktig virkemiddel og vi er også enige om at kriminell adferd skal få følbare konsekvenser. Men vi er ikke enige i at straffeforfølgning av yngre barn er et egnet virkemiddel for å gjøre noe med ungdomskriminaliteten. Hvis man er redd for at de under 15 år brukes av voksne kriminelle i dag, vil ikke de samme kriminelle bruke de under 14 år, dersom vi setter ned lavalderen? Hvor skal grensen gå? Og er det da først og fremst bakmennene vi bør slå ned på?

I tillegg til at det ikke vil ha noen forebyggende effekt å sette ned den kriminelle lavalderen, så er det i konflikt med eksplisitte uttalelser fra FNs barnekomité. Barn er ikke små voksne, de har ikke de samme forutsetningene som voksne for å gjøre veloverveide valg i alle situasjoner. Og som vi eksemplifiserte det med i det opprinnelige innlegget, dette er blant annet grunnen til at de ikke får kjøre bil (selv om mange 14-åringer sikkert hadde vært «gamle nok» til faktisk å få det til) eller drikke alkohol.

Redd Barna blir gjerne med i denne viktige debatten videre, og håper vi kan løfte den et stort hakk opp fra hva som skjedde på hvem sin «politiske vakt», men se hen til tiltak som faktisk fungerer og dessuten er i tråd med barns særlige rettigheter.

Les innlegget fra Theodor Vik Thorkildsen her:

På tide å forstå at lavere kriminell lavalder er forebyggende

Theodor Vik Thorkildsen