KULTUR
Fra venstre: John Emil Jørgensrud, Håkon Ramstad, Anneke von der Lippe, Selome Emnetu, Torbjørn M. Davidsen og Ole Johan Skjelbred i Kallocain på Nationaltheatret.
Foto: Lars Opstad
Strålende politisk teater – men av helt andre grunner enn Nationaltheateret selv tror
Ifølge Nationaltheatrets omtale antyder Kallocain at tekoligarker med kunstig intelligens kan bli vår tids diktatorer. Men stykket handler heldigvis om noe helt annet.
De Utvalgte, scenekunstkompaniet som står bak Kallocain på Nationaltheatret, har tatt seg store friheter: De tar utgangspunkt i Karin Boyes roman Kallocain fra 1940. Romanen foregår i en fiktiv framtid, i år 2000, og er tydelig inspirert av fascismen og kommunismen, ideologier som skapte sterkt autoritære samfunn på Boyes tid.
Så kommer altså teaterstykket: Man kan kanskje si at De Utvalgte og regissør Kari Holtan har både null respekt og full respekt for forelegget. Forestillingen har nemlig nesten ingenting til felles med innholdet i Boyes roman. Noe av persongalleriet er det samme, og enkelte situasjoner og replikker, men handlingen er annerledes: Nå befinner vi oss på et romskip i år 2040. Utgangspunktet er at mannskapet – og sivilisasjonen de kommer fra – skal utforske hvilke mennesker og styringsmåter som vil gjøre det mulig å etablere et multiplanetarisk samfunn.
Det autoritære er vel og merke med: Et kameraøye på veggen følger med på alt, Leo Kall (spilles av Ole Johan Skjelbred), forskeren fra romanen, er også øverste (allmektige) offiser på skipet, og mannskapet framstår mer som instrumenter for makten enn mennesker med egenverdi: I samtaler med en anonym overordnet – er det en stemme fra Jorden? – får Kall beskjed om hva han skal foreta seg, og hvordan han skal ta i bruk sannhetsserumet kallocain.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her