Landet uten konsekvenser

Det verste med norsk kultur er at folk i betrodde stillinger ikke må stå til ansvar når ting går galt. Det mest iøynefallende eksemplet fra de siste årene er at ingen mistet jobben på grunn av 22. juli. Men heller ikke massiv sløsing med skattebetalernes penger pleier å få konsekvenser for dem som har ansvaret.

I en bok som, så vidt jeg kan se, har fått ufortjent lite oppmerksomhet denne høsten, dokumenterer Aftenposten-journalist Henning Carr Ekroll en rekke eksempler på inkompetente rådmenn som ikke trekker seg før de får gullkantete sluttavtaler eller elendig styrte offentlige prosjekter som gjør at milliarder av kroner går i vasken, uten at de ansvarlige får merke det på annen måte enn at de i verste fall blir “straffet” med en nyopprettet spesialrådgiverstilling med samme lønn som før.

Olemic Thommessen forsøkte i det lengste å fraskrive seg alt ansvar for byggeskandalen på Stortinget. Helt til han i praksis ble avsatt av flertallet. Hadde vi hatt en flertallsregjering, ville han sittet fortsatt. En nordmann som istedenfor å gjøre sitt ytterste for å beholde sine privilegier, utsteder en offentlig beklagelse, tar på seg ansvaret og trekker seg fra sin stilling, er ikke akkurat hverdagskost. Det er klart at dette gjør samfunnsmaskineriet mindre effektivt. Dersom du ikke tror at du risikerer ditt eget skinn, har du ikke insentiv til å gjøre en best mulig jobb.