Liberalismen som stråmann

Bojers liberalismebegrep er alt for snevert.

Det er ikke så enkelt å ta stilling til Bojers liberalismekritikk fordi det er uklart akkurat hvem hun kritiserer. Hun nevner bare tre teoretikere ved navn: John Rawls, Amartya Sen og Martha Nussbaum. Om Rawls sier hun at en aktiv fordelingspolitikk til fordel for barn er fullt forenlig med hans liberale grunnsyn, selv om Rawls ikke skulle ha innsett dette selv. Det er ikke direkte feil, men saken er litt komplisert fordi Rawls konstruerer den ”opprinnelige posisjonen” på en måte som gjør at barn faller utenfor. Rawls er neppe den teoretikeren jeg ville satt øverst på min liste for å argumentere for barns rettigheter — herunder også økonomiske rettigheter. Om Nussbaum og Sen hevder hun at deres versjon av liberalismen ikke er i konflikt med hensynet til barn. Det vil jeg påstå er altfor svakt formulert. Tvert imot er deres capability-approach, særlig i Nussbaums versjon, nettopp utviklet for å ivareta hensyn som i det store og hele faller utenfor Rawls’ teori. Deres teorier er, slik jeg ser det, svært velegnet for begrunnelse av barns rettigheter.